Vi er blitt vant til å se det. Under høyreekstremistiske mønstringer eller aksjoner (bare tenk på stormingen av Kongressen 6. januar 2021) skorter det ikke på symboler. Både i Europa, i USA og i Australia kan vi se flagg, bannere og tatoveringer med historiske referanser, ikke minst til nord- og vesteuropeisk middelalder. Det framstår ofte som en sann røre av keltiske og norrøne symboler, iblandet korsfarernes slagord «Deus vult!» (Gud vil det) og våpenskjold og faner fra dunkle ordner og landskap. Nå er det selvsagt grenser for hva man skal kritisere folk for: Moderne høyreradikalere bør vel ikke lastes for at de ikke går på geledd og bruker ensartede symboler. Arsenalet av referanser gjenspeiler en bevegelse som er nesten umettelig i jakten på historiske uttrykk. Det forteller om en ny giv for middelalderen, tilgjengeliggjort gjennom moderne medier. Men symbolene sier også noe om hvordan ideer om hvit makt bygges opp med ofte motstridende historiske forbilder, noe som blir ekstra tydelig i USA, der middelalderen fungerer som ideologisk legitimering uten henblikk på nasjonal «arv» eller geografisk forankring.
En stødig posisjon
Den aktive bruken av middelalderen viser hvordan høyreekstreme bevegelser bygger opp en identitet og en historie. Nå stikker ikke alltid kunnskapene så dypt, mange av de historiske referansene er hentet fra serier og filmer. Forestillingene om middelalderen som sirkulerer i amerikanske ekstremistmiljøer, er at dette var en tid da den hvite mann hadde en stødig posisjon, der samfunnet var stabilt og der demokrati, feminisme, liberalisme, egalitarisme og woke var fraværende. Nå har middelalderhistorikere ilt til og avvist slike tolkninger av middelalderen punkt for punkt. Men korreksjon av historiefortellingen er ikke det viktigste i denne sammenhengen. Det kan i stedet være fruktbart å se på hvordan de forskjellige bitene av middelalder settes sammen for å etablere en historie som appellerer til nye grupper amerikanere.
Det nye Bysants
Og her er bysantinernes inntreden interessant. For inntil for ti år siden handlet middelalderen for amerikansk ytre høyre om irske symboler, norrøne runer og tegn og om korstogene. De siste er blitt stadig viktigere siden de kan knyttes til islamofobi og kampen for kristendommen. Men for noen få år siden ble brått Det bysantinske riket et tema og inngikk som en del av den amerikanske høyreradikalismes historiske repertoar. I september 2017 opprettet Jason Kessler, hovedmannen bak «Unite the Right»-samlingen i Charlottesville samme år, en ny interessegruppe, kalt nettopp «New Byzantium». Han sto også bak denne gruppas manifest, der Bysants ble framstilt som arvtakeren som tok vare på den europeiske sivilisasjonen etter at Roma falt. Dette gjør at det nye Bysants, ifølge manifestet, er pålagt det videre ansvaret for å sikre hvit makt «etter USAs uunngåelige sammenbrudd». Bysants, gammelt som nytt, har dermed som historisk misjon å ta over stafettpinnen når den gamle sivilisasjonen trues og knaker i sammenføyningene.
Orientalske forbilder?
Nå er det mye som er overraskende med begeistringen for Det bysantinske riket. For det første stemmer det dårlig med det tvilsomme renommeet det har hatt, både i Europa og USA. I opplysningstiden utdefinerte historikere som Edward Gibbon og Voltaire bysantinerne som umandige, bløtaktige, intrigante, byråkratiske og forfalne. Omtrent alt de høyreradikale bevegelsene misliker. Slike negative karakteristikker har holdt stand i flere sammenhenger. Konstantinopels og det bysantinske rikets plassering «mellom vest og øst» har dessuten gjort at bysantinerne lenge ble ansett som «orientalske», noe som heller ikke appellerer til verken MAGA-bevegelsen eller QAnon-tilhengere. Bysantinerne kan altså vanskelig være modeller for dette vi for enkelhets skyld kan kalle «mannosfæren» og hvit makt-bevegelsene, men de kan likevel være en referanse: Nettopp fordi Det bysantinske rikets geografiske tyngdepunkt var mellom Europa og Asia, kan dets sørgelige skjebne ses som en parallell til det moderne USAs forfall: Begge steder sto eller står det en kamp mot inntrengere, muslimer og fremmede.
Ideen om gjenerobring
I boka «Not All Dead White Men» (utgitt i 2018) analyserte Donna Zuckerberg hvordan menn på ytre fløy i USA brukte og identifiserte seg med antikken. Et av hovedpoengene hennes var at for dem representerte antikken en sterk, mannsdominert kultur som var blitt undergravet av feminister og woke-bevegelsen. Ved å vende seg mot blant annet stoisk filosofi, kunne mennene få tilbake troen på seg selv og på maskulin overlegenhet. Identifikasjonen med antikken betydde å gjenfinne noe man hadde mistet eller blitt fratatt.
Interessen for Bysants på amerikansk ytre høyre fløy kan gå inn i dette forestillingskomplekset. Den handler nemlig også om gjenerobring. Enten fordi Det bysantinske riket representerte den hvite kulturens overlevelse etter Romerrikets «fall», eller, mer aktuelt, fordi tyrkernes erobring av Konstantinopel i 1453 kan tolkes som den vestlige, kristne kulturens store nederlag. Dette siste aspektet fikk ny aktualitet da den tyrkiske regjeringen i 2020 besluttet å gjøre Hagia Sofia til moské. Det åpnet for slagord og krav om å vinne Konstantinopel tilbake: «Make Istanbul Constantinople again» eller «Constantinople Reclamation Squad». Drømmen om å gjenvinne Konstantinopel har lenge vært levende blant ortodokse kristne. Nå har den imidlertid fått fotfeste i langt videre, høyreradikale kretser der Konstantinopels fall er blitt et symbol på ikke bare kirkens, men på hele den hvite sivilisasjonens fall: «1453: Worst Year Ever.»
