Det er altfor mye med verden vi stenger ute. Det vil Kristine Tjøgersen gjøre noe med.
Kanskje lever mennesker som lager kunst i så rike indre verdener uansett, at de like gjerne kan ha arbeidsrom i lagerbygg, i nedlagte kontorlokaler, i dunkle kjellere, i det støvete hjørnet av soverommet sitt. Her derimot, inn portrommet til en av byens tidligere murte borgerskoler fra 1890-årene, den gang Oslo het Kristiania, kan man ha det ganske fint.
Allerede abonnent? Logg inn
Den åndelige musikken til Arvo Pärt åpner for kontemplasjon, som lite annet i musikkhistorien – eller?
For to hundre år siden var Amerika ung og lovende, i alle fall fra et europeisk perspektiv. Nå for tida markeres starten på utvandringa fra Norge til Amerika, også med flere markeringer av jubileet i norsk musikkliv. Riksscenen har Amerika på programmet, og på Nasjonalbiblioteket inviterer de til plateslipp, samtale og konsert. «Unnskyld meg, eg må berre lay down a bit», sa felespilleren Anund Roheim fra Bø i Telemark til meg en gang jeg besøkte han. Han var over åtti år, og var kommet hjem til gamlelandet etter en mannsalder i Midtvesten. Jeg ble så sjarmert av de tydelige spora av noe helt annet i det gamle bøheringsmålet. Og jeg ble desto mer sjarmert og fascinert da jeg fikk høre at den jevne amerikaner hadde streva hardt med å forstå noe som helst av hva Roheim sa.
I retten skulle Kneecap få en smekk over fingrene. Det endte som en blemme for den britiske staten.