Norske utkanter har hatt en tradisjon for å alliere seg med venstresida og arbeiderbevegelsen. Ap har i motsetning til arbeiderpartier i mange andre land hatt et sterkt fotfeste i norske bygder og distrikter, enten det har vært på kysten i Nord-Norge eller i Innlandet. Sp har også profilert seg som distriktenes parti, og i tråd med norsk tradisjon har partiet de siste tiårene alliert seg med arbeiderbevegelsen. Partiet så seg selv både som arbeider- og distriktsparti. Når Sp nå går betydelig tilbake, er det fordi Ap har tatt tilbake noen av velgerne som var til låns, men det er først og fremst Frp som styrker seg i Ap og Sps tidligere bastioner.
Et skifte fra Sp (og Ap) til Frp som dominerende parti for folk i distrikter og bygder kan bli skjebnesvangert for den politiske utviklingen. Begge partiene har stått sterkt blant folk med lavere utdanning og inntekter, gjerne bosatt i mindre kommuner. Det er de samme menneskene og de samme områdene, der Arbeiderpartiet, med folk som Johan Nygaardsvold, Einar Gerhardsen og Odvar Nordli i spissen, var selve livsnerven. Da folk mistet tillit til Ap, satte de sin lit til Trygve Slagsvold Vedum og Sp. Nå har de vandret videre til Frp og Sylvi Listhaug. Arbeideridentiteten er i økende grad blitt synonymt med å stemme Frp. Ved skolevalgene hadde Frp massiv framgang på skoler med yrkesfag, der Ap og Sp tidligere sto sterkt. Det er rett og slett ikke «normalt» når Frp får over 40 prosent på Vinstra i Nord-Fron, over 50 prosent på det gamle gruvestedet Løkken i Trøndelag, samme i Saltdal i Nordland, eller at partiet er det største blant unge i Sogn og Fjordane.
Vi har sett denne utviklingen i flere andre land, ikke minst i USA og Frankrike. Trumps republikanere og Marine Le Pens høyreparti er i ferd med å gjøre reint bord i landdistriktene, mens de liberale er isolert til storbyene. Suksessen er i stor grad basert på at de har sikret seg støtte fra arbeidervelgere, spesielt i distriktene. Frp er ikke identisk med Maga eller Nasjonal Samling, Listhaug er ikke Trump eller Le Pen, men det er de samme politiske bevegelsene som er i sving. Sosialdemokratiske partier har tilbudt kollektive løsninger på samfunnsmessige utfordringer, og når de ikke fungerer lenger, eller de ikke vil benytte seg av dem – eller blir nektet å gjøre det av EU-direktiver – går ikke folk til venstre, men til partier med høyreliberalistiske løsninger. Den kulturelle avstanden til venstresida, som forbindes med høyt utdannete i storbyene, er for stor.
«Penneknektene kan endelig legge pennene ned. De har vunnet»
Aps stortingsrepresentant Per Vidar Kjølmoen fra Møre og Romsdal satte ord på mye av dette i Klassekampen i forrige uke, der han krevde mer dieselpopulisme på venstresida. Det budskapet hadde kanskje også gått hjem i Groruddalen og i Lørenskog, men knapt på Olaf Ryes plass på Grünerløkka. Alle husker oppstandelsen da Vedum vrengte Volvoen opp på fortauet på Tøyen i Oslo under valgkampen for fire år siden.
Det som likevel er ganske forunderlig, er når kommentatorer i Oslo-medier, som jeg formoder er veldig mot en trumpistisk utvikling i Norge, klarer å bruke så ekstremt mye energi på å idiotforklare og nedvurdere Vedum og Sps distriktspolitikk. Engasjementet for å skrive om de faktiske effektene av Listhaug og Frps høyreliberalistiske politikk er betydelig mindre. Harmen over Sps rødgrønne distriktspopulisme synes derimot å være uendelig. Men nå kan penneknektene legge pennene ned. De har vunnet. De har fått viljen sin. Sp er valgets store taper, mens Frp fosser fram i de samme plogfurene.
Det var en utgang som ikke burde komme uventet på noen. Det var vel ingen som trodde at det var MDG, Venstre eller Høyre – favorittpartiene i Akersgata og Christian Krohgs gate – som ville overta velgerne som flyktet fra Sp. Valget i mange bygdesamfunn har stått mellom Vedum og Listhaug, der Sp har stått for sosial utjevning, støtte til fagforeninger og samarbeid med arbeiderbevegelsen, mens Frp representerer det motsatte. Hvis man ikke vet bedre, skulle man tro at Akersgata foretrekker reaksjonær høyrepopulisme framfor progressiv venstrepopulisme.
