Leder

Brysomme fakta

Finansavisen skrev i går at profilerte næringslivstopper i flokk sier opp abonnementene sine på Dagens Næringsliv. Årsaken er avisas undersøkelser av den siste tidas storstilte kampanje mot formuesskatt. Et knippe formuende har lagt ned både arbeidstimer og millioner av kroner på å påvirke valgresultatet mandag. Men når skrekkfortellingene de sprer om skattens virkemåte underlegges nærmere undersøkelser, holder de ikke vann. Det hjelper heller ikke at Dagens Næringslivs finansredaktør Terje Erikstad i en kommentar denne uka omtaler sentrale deler av rikfolkenes historiefortelling som «usannheter om norsk økonomi». Punkt for punkt viser han at aksjonsgrupper og næringslivsledere har overdrevet hvor ille det står til i Norge. Vi er for eksempel ikke på bunn i produktivitet, men på topp. Produktivitetsveksten er på linje med sammenliknbare land, og verdiskapingen er høyere enn i våre naboland. Størrelsen på offentlig sektor er relativt stabil, og skattenivået skiller seg ikke nevneverdig fra Finland, Danmark og Sverige.

«Kampanjen har fungert, den.»

Kritikk fra venstresida er så sin sak, men å bli avslørt for å ha fremmet usanne påstander av næringselitens eget husorgan? Kommentarer på Linkedin avdekker et «Også du, Brutus»-øyeblikk. Investor og Sveits-utflytter Jens Rugseth skriver at «jeg føler meg på en måte mindre skitten og mer fri etter at jeg sa opp abonnementet i dag». Temperaturen sier mye om hvor radikalisert deler av den norske finans- og næringslivseliten har blitt. De har manet fram apokalypsen i så sterke bilder at de tror den vil inntreffe allerede mandag, om det blir rødgrønn seier. Dessverre har de også klart å overbevise en del folk som aldri vil få store formuer om at lysene vil slukkes langs norskekysten dersom enkeltmennesker fortsatt må skatte av store aksjeposter. Kampanjen har fungert, den. Så lenge ingen sjekker fakta.

Akkurat nå sliter partiene på høyresida med at en raknende fortelling om formuesskatten tar alt oksygenet i rommet. Det er komplisert å ha alliert seg med en oppildnet næringslivselite, som har som mål å unngå all personlig skatt – og som ikke tåler en offentlighet som også bringer inn brysomme fakta.

Leder

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.