Leder

Brysomme fakta

Finansavisen skrev i går at profilerte næringslivstopper i flokk sier opp abonnementene sine på Dagens Næringsliv. Årsaken er avisas undersøkelser av den siste tidas storstilte kampanje mot formuesskatt. Et knippe formuende har lagt ned både arbeidstimer og millioner av kroner på å påvirke valgresultatet mandag. Men når skrekkfortellingene de sprer om skattens virkemåte underlegges nærmere undersøkelser, holder de ikke vann. Det hjelper heller ikke at Dagens Næringslivs finansredaktør Terje Erikstad i en kommentar denne uka omtaler sentrale deler av rikfolkenes historiefortelling som «usannheter om norsk økonomi». Punkt for punkt viser han at aksjonsgrupper og næringslivsledere har overdrevet hvor ille det står til i Norge. Vi er for eksempel ikke på bunn i produktivitet, men på topp. Produktivitetsveksten er på linje med sammenliknbare land, og verdiskapingen er høyere enn i våre naboland. Størrelsen på offentlig sektor er relativt stabil, og skattenivået skiller seg ikke nevneverdig fra Finland, Danmark og Sverige.

«Kampanjen har fungert, den.»

Kritikk fra venstresida er så sin sak, men å bli avslørt for å ha fremmet usanne påstander av næringselitens eget husorgan? Kommentarer på Linkedin avdekker et «Også du, Brutus»-øyeblikk. Investor og Sveits-utflytter Jens Rugseth skriver at «jeg føler meg på en måte mindre skitten og mer fri etter at jeg sa opp abonnementet i dag». Temperaturen sier mye om hvor radikalisert deler av den norske finans- og næringslivseliten har blitt. De har manet fram apokalypsen i så sterke bilder at de tror den vil inntreffe allerede mandag, om det blir rødgrønn seier. Dessverre har de også klart å overbevise en del folk som aldri vil få store formuer om at lysene vil slukkes langs norskekysten dersom enkeltmennesker fortsatt må skatte av store aksjeposter. Kampanjen har fungert, den. Så lenge ingen sjekker fakta.

Akkurat nå sliter partiene på høyresida med at en raknende fortelling om formuesskatten tar alt oksygenet i rommet. Det er komplisert å ha alliert seg med en oppildnet næringslivselite, som har som mål å unngå all personlig skatt – og som ikke tåler en offentlighet som også bringer inn brysomme fakta.

Leder

Aldri tie

Silje Stamneshagen skulle egentlig bli hestepasser høsten 2011. Andreas Edvardsen skulle starte på lærerutdanningen, Torjus Jakobsen Blattmann skulle bli barne- og ungdomsarbeider og Andrine Bakkene Espeland skulle fortsette på mat- og restaurantfaglinja i Fredrikstad. Drømmen var å bli konditor. I dag for 15 år siden brast alle framtidsplaner. Den 22. juli 2011 tok en høyreekstrem terrorist livet av Silje, Andreas, Torjus, Andrine og 73 andre mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet.

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.