Leder

Et skjebne­fel­lesskap

Mari Skurdal

Krigene i Gaza og Ukraina er låst i et uheldig skjebnefellesskap. Europeiske statsledere ser det som avgjørende for kontinentets sikkerhet at Russland ikke går vinnende ut av angrepskrigen mot Ukraina. Samtidig innser de at Europa er avhengig av USA for å stagge Russland på slagmarken og stable på beina sikkerhetsgarantier ved en fredsavtale. USAs president Donald Trump er en ustabil partner, og den rådende europeiske strategien i møte med ham er overdreven smiger, for vurderingen er at veien til resultater er å innynde seg. Det gjelder å trå forsiktig, så ikke Trump surner, svikter Ukraina eller innfører straffende tollsatser. Russland later ikke til å være altfor nervøs. I går regnet bombene over Ukrainas hovedstad Kyiv og traff blant annet bygg som huser EU-delegasjonen og British Council.

«Donald Trump får meisle ut sine Gaza-­planer i fred.»

Skytteltrafikken mellom Europa og USA har i all hovedsak handlet om Ukraina-krigen. Denne uka utgjorde likevel et unntak, for onsdag deltok den tidligere britiske statsministeren Tony Blair på et møte om Gazas framtid i Det hvite hus. Organisasjonen Tony Blair-instituttet er involvert i planene om en transformasjon av Gaza til et moderne område, med frihandelssoner for tekselskaper, og uten så mange palestinere. Planen minnet om det Middelhavets riviera Trump fablet om tidligere i år, og som israelske ledere har omfavnet.

En avgått statsminister uten noe statlig mandat er altså Europas eneste bidrag til USAs Gaza-diskusjoner. Samme uke som samtlige medlemsland i FNs sikkerhetsråd, med unntak av USA, slår fast at hungersnøden i Gaza er en menneskeskapt krise, drar ingen sittende statsledere over til Atlanteren. Ingen har med brev fra kongen og konene sine for å forsøke å påvirke den lunefulle mannen i Det hvite hus. Mens sulten sprer seg, Israel legger Gaza by i grus og skyter enda flere journalister, så sitter Europa musestille i frykt for å ubehage Donald Trump. Han får meisle ut sine Gaza-planer i fred, for hva vil ellers skje med europeisk sikkerhet? Alle etterkrigstidas store ord om å gripe inn mot krigsforbrytelser og folkemord strykes ut av vår usunne militære avhengighet av USA.

Leder

Mennes­kelig målestokk

I en passasje i romanen «Du er hjemme nå», gjengitt i denne ukas bokmagasin, skriver Per Petterson om hvordan ordet reform gikk fra å betegne framskritt og forbedring til det motsatte: «Tvert imot. Du frykta det ordet.» Det kan nok noen hver kjenne seg igjen i. Altfor mange reformer er i dag ensbetydende med sentralisering, byråkratisering eller de utsetter mennesker for forvirrende og endeløse prosesser under oppsyn av sjefer med master i endringsledelse. Samfunnet er blitt mer komplekst, og i takt med det har det blitt vanskeligere både å forstå og forandre. Vi vet knapt hvordan gjenstandene rundt oss er laget. Ja, selv språket vi omgir oss med, lyder ofte som oppstyltede fraser, og verre vil det bli etter hvert som kunstig intelligens tar over tekstproduksjonen.

Mari Skurdal

Don’t panic, organize!

Det fins en klassisk plakat arbeiderbevegelsen iblant trykker opp for å vise viktigheten av å stå sammen mot en sterk motstander. Den viser to bilder: Ett hvor en stor fisk jager en flokk små, og så et påfølgende hvor de små fiskene inntar formasjon så de ser ut som en enda større fisk og jager den store. Og så oppfordringen, i store bokstaver: «Don’t panic, organize!» Det er et fortrøstningsfullt budskap om at selv om vi er maktesløse hver for oss, så er vi sterke sammen. Arbeiderbevegelsens makt ligger i flertallet den utgjør, dersom den greier å organisere seg. Men organisering, det er det også andre som får til. Ser vi over pytten til USA, ser det dessverre ut til at det er Donald Trumps opposisjon som er i panikkmodus, mens fotfolkene bak hans Maga-bevegelse er vel organiserte. Trumps andre presidentperiode er resultat av langvarig planlegging, ikke minst fra innflytelsesrike Heritage Foundation.

Mari Skurdal

Politisk navnestrid

Hva skal man kalle stortingsflertallet som støtter Jonas Gahr Støres regjering? Et visdomsord fra folkeeventyrene sier at man ikke skal trette om navnet før barnet er født. Men en halv måned etter valget er navnedebatten i full gang, uten at de fem partiene har avklart en eneste politisk sak. Ap, SV og Sp nærer dyp skepsis mot merkelappen «tuttifrutti». Også i Klassekampens spalter er det advart mot å gå i fella og bruke et navn som signaliserer at Støre baserer seg på et kaotisk, lettvint og uforutsigbart flertall. Det rimer dårlig med bildet Ap ønsker å projisere av en regjering som styrer Norge trygt gjennom farlige tider. Noe av skepsisen skyldes nok «tuttifrutti»-begrepets opphav. Det ble først brukt av Aftenposten-kommentator Kjetil B.

Lars Vegstein