Leder

Et skjebne­fel­lesskap

Krigene i Gaza og Ukraina er låst i et uheldig skjebnefellesskap. Europeiske statsledere ser det som avgjørende for kontinentets sikkerhet at Russland ikke går vinnende ut av angrepskrigen mot Ukraina. Samtidig innser de at Europa er avhengig av USA for å stagge Russland på slagmarken og stable på beina sikkerhetsgarantier ved en fredsavtale. USAs president Donald Trump er en ustabil partner, og den rådende europeiske strategien i møte med ham er overdreven smiger, for vurderingen er at veien til resultater er å innynde seg. Det gjelder å trå forsiktig, så ikke Trump surner, svikter Ukraina eller innfører straffende tollsatser. Russland later ikke til å være altfor nervøs. I går regnet bombene over Ukrainas hovedstad Kyiv og traff blant annet bygg som huser EU-delegasjonen og British Council.

«Donald Trump får meisle ut sine Gaza-­planer i fred.»

Skytteltrafikken mellom Europa og USA har i all hovedsak handlet om Ukraina-krigen. Denne uka utgjorde likevel et unntak, for onsdag deltok den tidligere britiske statsministeren Tony Blair på et møte om Gazas framtid i Det hvite hus. Organisasjonen Tony Blair-instituttet er involvert i planene om en transformasjon av Gaza til et moderne område, med frihandelssoner for tekselskaper, og uten så mange palestinere. Planen minnet om det Middelhavets riviera Trump fablet om tidligere i år, og som israelske ledere har omfavnet.

En avgått statsminister uten noe statlig mandat er altså Europas eneste bidrag til USAs Gaza-diskusjoner. Samme uke som samtlige medlemsland i FNs sikkerhetsråd, med unntak av USA, slår fast at hungersnøden i Gaza er en menneskeskapt krise, drar ingen sittende statsledere over til Atlanteren. Ingen har med brev fra kongen og konene sine for å forsøke å påvirke den lunefulle mannen i Det hvite hus. Mens sulten sprer seg, Israel legger Gaza by i grus og skyter enda flere journalister, så sitter Europa musestille i frykt for å ubehage Donald Trump. Han får meisle ut sine Gaza-planer i fred, for hva vil ellers skje med europeisk sikkerhet? Alle etterkrigstidas store ord om å gripe inn mot krigsforbrytelser og folkemord strykes ut av vår usunne militære avhengighet av USA.

Leder

Pengemakt

Jens Stoltenbergs skattekommisjon åpner for å kutte i formuesskatten med inntil 20 milliarder kroner. Et slikt kutt vil være smertefritt, ifølge DN. «Formuesskatten er verken avgjørende for små forskjeller eller finansiering av velferdsstaten», skriver avisa på lederplass. Mon det. Jo da, formuesskatt er ikke den eneste skatten vi har for å beskatte landets rikeste, men at den er sentral i å minske økonomisk ulikhet og motvirke maktkonsentrasjon er det ikke tvil om. I juni advarte den franske stjerneøkonomen Thomas Piketty mot at Norge kutter i formuesskatten, og kalte det «et historisk feilgrep».

Fra Troja til Gaza

Christopher Nolans nye film om Odyssevs gir den greske helten noe Homer aldri gjorde: anger over den trojanske hesten og lidelsene den påførte Trojas sivile. Hos Homer er Odyssevs ikke hjemsøkt av skyld over bedraget som felte Troja – hesten var ikke en gave, men et skjult våpen. Tvert imot er hesten krona på verket, beviset på Odyssevs’ klokskap og oppfinnsomhet. Men eposet insisterer på noe annet: Den som trosser gudenes lover, bringer til slutt ødeleggelse over seg selv. Ingen konge, ingen helt og ingen makt står over loven. Også i Nolans film hviler det en uro over en verden på randen av sammenbrudd.

Aldri tie

Silje Stamneshagen skulle egentlig bli hestepasser høsten 2011. Andreas Edvardsen skulle starte på lærerutdanningen, Torjus Jakobsen Blattmann skulle bli barne- og ungdomsarbeider og Andrine Bakkene Espeland skulle fortsette på mat- og restaurantfaglinja i Fredrikstad. Drømmen var å bli konditor. I dag for 15 år siden brast alle framtidsplaner. Den 22. juli 2011 tok en høyreekstrem terrorist livet av Silje, Andreas, Torjus, Andrine og 73 andre mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet.