Leder

Et skjebne­fel­lesskap

Krigene i Gaza og Ukraina er låst i et uheldig skjebnefellesskap. Europeiske statsledere ser det som avgjørende for kontinentets sikkerhet at Russland ikke går vinnende ut av angrepskrigen mot Ukraina. Samtidig innser de at Europa er avhengig av USA for å stagge Russland på slagmarken og stable på beina sikkerhetsgarantier ved en fredsavtale. USAs president Donald Trump er en ustabil partner, og den rådende europeiske strategien i møte med ham er overdreven smiger, for vurderingen er at veien til resultater er å innynde seg. Det gjelder å trå forsiktig, så ikke Trump surner, svikter Ukraina eller innfører straffende tollsatser. Russland later ikke til å være altfor nervøs. I går regnet bombene over Ukrainas hovedstad Kyiv og traff blant annet bygg som huser EU-delegasjonen og British Council.

«Donald Trump får meisle ut sine Gaza-­planer i fred.»

Skytteltrafikken mellom Europa og USA har i all hovedsak handlet om Ukraina-krigen. Denne uka utgjorde likevel et unntak, for onsdag deltok den tidligere britiske statsministeren Tony Blair på et møte om Gazas framtid i Det hvite hus. Organisasjonen Tony Blair-instituttet er involvert i planene om en transformasjon av Gaza til et moderne område, med frihandelssoner for tekselskaper, og uten så mange palestinere. Planen minnet om det Middelhavets riviera Trump fablet om tidligere i år, og som israelske ledere har omfavnet.

En avgått statsminister uten noe statlig mandat er altså Europas eneste bidrag til USAs Gaza-diskusjoner. Samme uke som samtlige medlemsland i FNs sikkerhetsråd, med unntak av USA, slår fast at hungersnøden i Gaza er en menneskeskapt krise, drar ingen sittende statsledere over til Atlanteren. Ingen har med brev fra kongen og konene sine for å forsøke å påvirke den lunefulle mannen i Det hvite hus. Mens sulten sprer seg, Israel legger Gaza by i grus og skyter enda flere journalister, så sitter Europa musestille i frykt for å ubehage Donald Trump. Han får meisle ut sine Gaza-planer i fred, for hva vil ellers skje med europeisk sikkerhet? Alle etterkrigstidas store ord om å gripe inn mot krigsforbrytelser og folkemord strykes ut av vår usunne militære avhengighet av USA.

Leder

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.