Leder

Et skjebne­fel­lesskap

Krigene i Gaza og Ukraina er låst i et uheldig skjebnefellesskap. Europeiske statsledere ser det som avgjørende for kontinentets sikkerhet at Russland ikke går vinnende ut av angrepskrigen mot Ukraina. Samtidig innser de at Europa er avhengig av USA for å stagge Russland på slagmarken og stable på beina sikkerhetsgarantier ved en fredsavtale. USAs president Donald Trump er en ustabil partner, og den rådende europeiske strategien i møte med ham er overdreven smiger, for vurderingen er at veien til resultater er å innynde seg. Det gjelder å trå forsiktig, så ikke Trump surner, svikter Ukraina eller innfører straffende tollsatser. Russland later ikke til å være altfor nervøs. I går regnet bombene over Ukrainas hovedstad Kyiv og traff blant annet bygg som huser EU-delegasjonen og British Council.

«Donald Trump får meisle ut sine Gaza-­planer i fred.»

Skytteltrafikken mellom Europa og USA har i all hovedsak handlet om Ukraina-krigen. Denne uka utgjorde likevel et unntak, for onsdag deltok den tidligere britiske statsministeren Tony Blair på et møte om Gazas framtid i Det hvite hus. Organisasjonen Tony Blair-instituttet er involvert i planene om en transformasjon av Gaza til et moderne område, med frihandelssoner for tekselskaper, og uten så mange palestinere. Planen minnet om det Middelhavets riviera Trump fablet om tidligere i år, og som israelske ledere har omfavnet.

En avgått statsminister uten noe statlig mandat er altså Europas eneste bidrag til USAs Gaza-diskusjoner. Samme uke som samtlige medlemsland i FNs sikkerhetsråd, med unntak av USA, slår fast at hungersnøden i Gaza er en menneskeskapt krise, drar ingen sittende statsledere over til Atlanteren. Ingen har med brev fra kongen og konene sine for å forsøke å påvirke den lunefulle mannen i Det hvite hus. Mens sulten sprer seg, Israel legger Gaza by i grus og skyter enda flere journalister, så sitter Europa musestille i frykt for å ubehage Donald Trump. Han får meisle ut sine Gaza-planer i fred, for hva vil ellers skje med europeisk sikkerhet? Alle etterkrigstidas store ord om å gripe inn mot krigsforbrytelser og folkemord strykes ut av vår usunne militære avhengighet av USA.

Leder

Avmaktas aktivisme?

I en kommentar i Minerva sukker ansvarlig redaktør Nils August Andresen oppgitt over SVs OIjefond-ultimatum til Arbeiderpartiet. SV-leder Kirsti Bergstø vil bare forhandle om en eventuell regjeringsplattform eller statsbudsjett med Ap dersom Oljefondet trekker alle investeringer som støtter opp om israelske krigsforbrytelser. Minerva-redaktøren mener utspillet er ødeleggende for norsk politikk, fordi det vrir oppmerksomheten vekk fra saker norske politikere kan styre og til en sak Norge har fint liten innflytelse over. Han mener SV gjør hele norsk politikk til et «gissel» for sin Gaza-sak – en meget spesiell begrepsbruk gitt konteksten. Det kan stilles spørsmål ved hvor lurt et slikt ultimatum er. Det er likevel ikke det største problemet med Andresens kommentar. Minerva-redaktøren er overbevist om at ingenting Norge gjør, kan påvirke Gaza-krigen.

Storeslem

Det er avlagt rekordmange forhåndsstemmer. Likevel er det en god del som fortsatt teller på knappene. På høyresida er det flere som frykter at Sylvi Listhaug skal bli statsminister ved et borgerlig flertall. Hos noen er frykten så stor at de vurderer å stemme Arbeiderpartiet fordi de foretrekker Jonas Gahr Støre som statsminister. I verste fall kan et borgerlig eksodus sende Venstre under sperregrensa. Civitas Kristin Clemet forsøker å bøte på dette problemet med en dårlig skjult oppfordring på sosiale medier til Frp om å peke på Erna Solberg som statsminister. Da kan liberale Høyre- og Venstre-velgere puste med magen og fortsatt stemme borgerlig.

Et vondt ekko

I forbindelse med Norgesdemokratenes konferanse om såkalt remigrasjon forrige helg intervjuet vi Ayusha Umme Awan, talsperson for Islamic Cultural Center på Grønland. Norgesdemokratene skulle vise en representant for det tyske, ytterliggående partiet Alternativ for Tyskland rundt i den flerkulturelle Oslo-bydelen, og Awan sa de bare fikk komme, så skulle moskeen stille med vafler og samtale. Samtidig åpnet hun opp om hvordan miljøet rundt moskeen opplever trusler og angrep mot muslimer. Slikt gjør at folk blir redde for å utøve religionen sin, og Awan forteller om bekymrede telefoner, særlig fra småbarnsforeldre. Så langt er det mye vi ikke vet om mordet på 34 år gamle Tamima Nibras Juhar, som ble drept på Kampen i Oslo natt til søndag. Ut fra terrorsiktelsen og opplysninger fra politiet tyder mye likevel på at drapet var politisk motivert. Drapsmannen var så vidt myndig og bodde på en hybel der Juhar arbeidet som del av barnevernets ettervern.