Leder

Avmaktas aktivisme?

Mari Skurdal

I en kommentar i Minerva sukker ansvarlig redaktør Nils August Andresen oppgitt over SVs OIjefond-ultimatum til Arbeiderpartiet. SV-leder Kirsti Bergstø vil bare forhandle om en eventuell regjeringsplattform eller statsbudsjett med Ap dersom Oljefondet trekker alle investeringer som støtter opp om israelske krigsforbrytelser. Minerva-redaktøren mener utspillet er ødeleggende for norsk politikk, fordi det vrir oppmerksomheten vekk fra saker norske politikere kan styre og til en sak Norge har fint liten innflytelse over. Han mener SV gjør hele norsk politikk til et «gissel» for sin Gaza-sak – en meget spesiell begrepsbruk gitt konteksten. Det kan stilles spørsmål ved hvor lurt et slikt ultimatum er. Det er likevel ikke det største problemet med Andresens kommentar.

«Han mener SV gjør norsk politikk til et gissel.»

Minerva-redaktøren er overbevist om at ingenting Norge gjør, kan påvirke Gaza-krigen. Derfor konkluderer han med at aktivisme rettet mot norske forbindelser med Israel ikke handler om å påvirke verden, «men om oss selv». Andresen mener avsløringene i sommer om Oljefondets Israel-investeringer skapte unødig hastverk i et system som fungerer akkurat som det skal. Vi burde alle heller ventet på en vanlig prosess i Etikkrådet. Andresen hopper elegant over det faktum at vi ikke hadde hatt noe etikkråd i det hele tatt uten at blant andre SV i sin tid kjempet det fram.

I et intervju med NTB inntar tre Midtøsten-forskere motsatt posisjon av Minerva. De hevder en europeisk boikott ville hatt stor betydning for Israels evne til å føre krigen, fordi EU er Israels største handelspartner. En av dem, italienske Nathalie Tocci, sier Tysklands nylige beslutning om å stoppe våpeneksport «allerede skaper problemer for Israels planer om å ta kontroll over Gaza». Ville Tyskland kommet til en slik konklusjon uten prosessen mot Israel i den internasjonale domstol og anerkjennelsene av Palestina? Ikke bare er det himmelropende arrogant av Andresen å kalle Gaza-engasjementet for «avmaktens aktivisme». Det tilslører også betydningen av den internasjonale opinionsendringen. De virkelig avmektige er snarere deler av høyresida, som ikke ser behov for å gjøre noe som helst.

Leder

Storeslem

Det er avlagt rekordmange forhåndsstemmer. Likevel er det en god del som fortsatt teller på knappene. På høyresida er det flere som frykter at Sylvi Listhaug skal bli statsminister ved et borgerlig flertall. Hos noen er frykten så stor at de vurderer å stemme Arbeiderpartiet fordi de foretrekker Jonas Gahr Støre som statsminister. I verste fall kan et borgerlig eksodus sende Venstre under sperregrensa. Civitas Kristin Clemet forsøker å bøte på dette problemet med en dårlig skjult oppfordring på sosiale medier til Frp om å peke på Erna Solberg som statsminister. Da kan liberale Høyre- og Venstre-velgere puste med magen og fortsatt stemme borgerlig.

Bjørgulv Braanen

Et vondt ekko

I forbindelse med Norgesdemokratenes konferanse om såkalt remigrasjon forrige helg intervjuet vi Ayusha Umme Awan, talsperson for Islamic Cultural Center på Grønland. Norgesdemokratene skulle vise en representant for det tyske, ytterliggående partiet Alternativ for Tyskland rundt i den flerkulturelle Oslo-bydelen, og Awan sa de bare fikk komme, så skulle moskeen stille med vafler og samtale. Samtidig åpnet hun opp om hvordan miljøet rundt moskeen opplever trusler og angrep mot muslimer. Slikt gjør at folk blir redde for å utøve religionen sin, og Awan forteller om bekymrede telefoner, særlig fra småbarnsforeldre. Så langt er det mye vi ikke vet om mordet på 34 år gamle Tamima Nibras Juhar, som ble drept på Kampen i Oslo natt til søndag. Ut fra terrorsiktelsen og opplysninger fra politiet tyder mye likevel på at drapet var politisk motivert. Drapsmannen var så vidt myndig og bodde på en hybel der Juhar arbeidet som del av barnevernets ettervern.

Mari Skurdal

Påvirkning i det skjulte

Aldri før har så mye penger blitt pøst inn i norsk valgkamp, og aldri før har så mye av valgkampen foregått på sosiale medier. Partiene bruker millioner både på å produsere innhold til sosiale medier og på å gi det ekstra spredning ved å betale for det, men også andre aktører bruker store summer på å spre politiske budskap i feeden din. Blant dem er skiinstruktør, influenser og nå dokumentarfilmskaper Sindre Wiig Nordby, som har brukt over 500.000 kroner på politisk reklame på Meta de siste 90 dagene. Mye har gått til å promotere den mye omtalte filmen «Hvor blir det av pengene», og det meste er betalt av Simon Simonnæs, eieren av et lite restaurant- og eiendomsimperium, opplyser Nordby til Dagens Næringsliv. Men ikke alle er like åpne om hvor pengene kommer fra. For hvem har betalt de 350.000 kronene som er brukt til å spre videoer med titler som «Juge-Jonas gir seg aldri med jugingen» fra Facebook- og Instagram-kontoen Virale videoer? Det greier ikke DNs journalister å finne ut, på tross av Metas egne retningslinjer om at slike annonser skal inneholde informasjon om hvem som har betalt for dem. DNs jakt etter personen bak stopper med et telefonnummer til en tilsynelatende intetanende snekker i Ytre Enebakk og en e-postadresse med brukernavnet Occultus Spiritus. Jakta på Occultus Spiritus viser at det er store svakheter i Metas system for å sikre åpenhet og ansvarliggjøring rundt politisk markedsføring.

Ida Søraunet Wangberg