Leder

Avmaktas aktivisme?

I en kommentar i Minerva sukker ansvarlig redaktør Nils August Andresen oppgitt over SVs OIjefond-ultimatum til Arbeiderpartiet. SV-leder Kirsti Bergstø vil bare forhandle om en eventuell regjeringsplattform eller statsbudsjett med Ap dersom Oljefondet trekker alle investeringer som støtter opp om israelske krigsforbrytelser. Minerva-redaktøren mener utspillet er ødeleggende for norsk politikk, fordi det vrir oppmerksomheten vekk fra saker norske politikere kan styre og til en sak Norge har fint liten innflytelse over. Han mener SV gjør hele norsk politikk til et «gissel» for sin Gaza-sak – en meget spesiell begrepsbruk gitt konteksten. Det kan stilles spørsmål ved hvor lurt et slikt ultimatum er. Det er likevel ikke det største problemet med Andresens kommentar.

«Han mener SV gjør norsk politikk til et gissel.»

Minerva-redaktøren er overbevist om at ingenting Norge gjør, kan påvirke Gaza-krigen. Derfor konkluderer han med at aktivisme rettet mot norske forbindelser med Israel ikke handler om å påvirke verden, «men om oss selv». Andresen mener avsløringene i sommer om Oljefondets Israel-investeringer skapte unødig hastverk i et system som fungerer akkurat som det skal. Vi burde alle heller ventet på en vanlig prosess i Etikkrådet. Andresen hopper elegant over det faktum at vi ikke hadde hatt noe etikkråd i det hele tatt uten at blant andre SV i sin tid kjempet det fram.

I et intervju med NTB inntar tre Midtøsten-forskere motsatt posisjon av Minerva. De hevder en europeisk boikott ville hatt stor betydning for Israels evne til å føre krigen, fordi EU er Israels største handelspartner. En av dem, italienske Nathalie Tocci, sier Tysklands nylige beslutning om å stoppe våpeneksport «allerede skaper problemer for Israels planer om å ta kontroll over Gaza». Ville Tyskland kommet til en slik konklusjon uten prosessen mot Israel i den internasjonale domstol og anerkjennelsene av Palestina? Ikke bare er det himmelropende arrogant av Andresen å kalle Gaza-engasjementet for «avmaktens aktivisme». Det tilslører også betydningen av den internasjonale opinionsendringen. De virkelig avmektige er snarere deler av høyresida, som ikke ser behov for å gjøre noe som helst.

Leder

En plan ulik alle andre

Både Hamas og Israel har gått med på en våpenhvile på Gazastripa, og de kommende dagene skal gjenlevende israelske gisler og palestinske fanger frigis av partene. Bilder fra torg og samlingssteder i Gaza og Israel viser mennesker som uttrykker glede og lettelse over at den to år lange krigen endelig kan nå et endepunkt. Samtidig er det vanskelig å si hvordan veien framover vil bli. USAs president Donald Trumps 20-punktsplan likner ikke noen fredsavtale vi har sett tidligere. For eksempel har FN ingen rolle, annet enn å i en innledende fase å distribuere mat, medisiner og nødhjelp til uthungrede og krigsskadde palestinere. Et midlertidig teknokratstyre skal overvåkes av et fredsråd ledet av Trump selv, med støtte fra Storbritannias tidligere statsminister Tony Blair. Tyngdepunktet i Trump-planen er en storstilt forretningsplan for å utvikle Gaza etter modell av «blomstrende moderne mirakelbyer i Midtøsten».

Høyt spill om freds­pri­sen

I morgen kunngjør den norske Nobelkomiteen hvem som tildeles årets fredspris. Navnet på den som higer aller mest etter prisen, kjenner de fleste. USAs president Donald Trump prater på inn- og utpust om at han er den eneste virkelig verdige vinneren av årets pris. Trump hevder å ha fått på plass åtte fredsavtaler i sine første åtte måneder som president. Han er nominert av partene i to av konfliktene han hevder å ha løst: Pakistan og Israel. Begge landene trenger å være på godsida til den amerikanske presidenten.

Brann­stif­tere

Det er ingen tvil om at Vebjørn Selbekk, som trykket muhammedkarikaturene i Magazinet i 2006, ikke fikk den støtta og beskyttelsen han og hans familie trengte. Han mottok dødstrusler, familien måtte nærmeste evakuere og barna lærte seg å se under bilen før de satte seg inn. Spesielt Redaktørforeningen viste seg ikke oppgaven voksen. Likevel tar Selbekk feil når han i Aftenposten hevder at danskene taklet krisa bedre enn Norge. I Danmark var det et ekstremt harskt debattklima, som Jyllands-Postens publisering var en integrert del av. «Det var en målrettet, bevisst provokasjon», sier islamforsker Jørgen Bæk Simonsen til Weekendavisen. Og Islamsk Trossamfund lot seg provosere.