Debattinnlegg om litteratur i skolen – særlig i en kulturavis som Klassekampen – pleier å ta til orde for mer lesing av litteratur. Derfor var det overraskende og forfriskende å lese lærerutdanneren Grethe Fatima Syéds innlegg 19. august, der budskapet tvert imot er at det er for mye litteratur i norskfaget. At elevene må lese litteratur i norsktimen, er visstnok å regne som et «overgrep».
Syéd er ikke den første til å stille spørsmål om litteraturens plass i norskfaget. Gjennom læreplanreformene på 2000-tallet har skjønnlitteraturen i stor grad mistet sin privilegerte posisjon, og lesing av sakprosatekster som essay og biografier er nå i prinsippet sidestilt med lesing av dikt, romaner og noveller. Læreplanens føringer er nok ennå ikke fullt ut realisert i klasserommene, men i sitt angrep på skjønnlitteraturens posisjon slår Syéd inn en dør som i hvert fall er halvåpen: Litteraturens plass er nok mer utsatt enn hun legger til grunn.
Mer problematisk er imidlertid Syéds kritikk av læreplanens krav om at elever skal lese hele verk – som hun feilaktig mener er ensbetydende med å lese romaner. Syéd hevder at mange elever i dag ikke er i stand til å lese en hel bok, og hvis skolen setter dem til å gjøre det, vil de mislykkes. En slik undervisning «skaper tapere, det skaper avmaktsfølelse, det skaper utenforskap og det skaper faktisk traumer». Intet mindre. For å sikre at alle elever kan være med, mener hun at skolen derfor bør «konsentrere seg om korte tekster i stedet».
Intensjonen om å inkludere alle er god og noe vi applauderer, men resonnementet bygger på en fullstendig misforståelse av hva utdanning handler om. Man går ikke på skolen for å gjøre det man allerede kan; man går der for å lære noe nytt. Elevene skal få erfare å lese lange tekster og hele verk i skolen nettopp fordi det er noe som de færreste av dem kan, men som alle trenger å erfare for å kunne ta videre utdanning og fungere i samfunnet for øvrig. I likhet med både hekkeløp, kakebaking og tegning er lesing slik at du blir bedre til det ved å gjøre det mye. Innimellom hører vi kulturrelativistiske skuldertrekk om at stadig mindre lesing skyldes naturlig utvikling i samfunnet: «Javel, så er vel den lange lesinga død, da.» Men aldri har vi vel hatt mer bruk for utholdenhet, dybde, analyse, refleksjon og kritisk tenkning?
«Man går ikke på skolen for å gjøre det man allerede kan»
Litteraturens plass og betydning i samfunnet blir ikke mindre av at vi ikke lar alle elever lese på skolen. Noe av det beste med den norske skolen er at den ikke segregerer elevene ut ifra sosiokulturell bakgrunn. Fellesarenaer som skolen, biblioteket, idrettsklubben og korpset får en enda større betydning når elevenes bakgrunn er mer heterogen enn i tidligere tider. Å lese sammen kan bygge fellesskap og nettopp integrere alle.
Pisa-undersøkelsen viser at stadig færre ungdommer leser på fritiden, og i norskfaget leser elevene kortere tekster enn elevene i våre nordiske naboland gjør i sine morsmålsfag. Ferske studenter rapporterer dessuten at de ikke opplever seg som studieforberedt når de går ut av videregående skole, og en av de største utfordringene for studentene er kravet om å lese mye og langt.
Elevene skal i tillegg til å studere, jobbe og være aktive medborgere, delta i samfunnet som medmennesker, venner, kollegaer, døtre, søsken og fedre. Gjennom litteraturen lærer vi oss å sette oss inn i andre menneskers tanker, handlinger, perspektiver og livssituasjoner. Og selv om det ikke er så enkelt som at man nødvendigvis blir snill av å lese, slik Syéd er inne på, kan litteraturen -sammen med god litteraturundervisning gi elevene mulighet til å forsøke å forstå og sette seg inn i andre menneskers tanker, handlinger, perspektiver og livssituasjoner. Forfattere av tekster brukt til slike formål i norskklasserommet, bør anse dette som en ære heller enn løgn, vold og overgrep.
Det kan hende at færre elever opplever å mislykkes på skolen hvis vi legger listen tilstrekkelig lavt. Men vil de ikke også lykkes dårligere i livet, hvis vi fratar dem muligheten til å erfare litterære møter gjennom det beste vi har av både sakprosa og skjønnlitteratur? Med hvilken rett skal vi ta fra alle elever muligheten til få oppleve noe utover det som tilfeldigvis fantes i bokhylla hjemme?
