I sommer ble jeg invitert til Toscana av en dansk venninne. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente. Det eneste hun hadde fortalt, var at foreldrene hennes eier en andel av et gods på en olivenlund, sammen med andre danske familier.
Allerede abonnent? Logg inn
«De spiser av skogene mine», det tenker jeg stadig vekk, mest fordi utsikta fra terrassen for tida er et slags landskap med gravemaskiner, det vil si, de bygger ny sykkelvei utafor hos meg, arbeidene vekker meg klokka sju selv når jeg har fri, brrrrrkkk!, svinger med kjeftene og bråker mens jeg lager middag og magen min rumler sammen med dem, brrrrom og ikke minst rrrrRRRRRR, nekter meg å sove selv om hele dagen skulle være min, tygger hestehovene om til rød asfalt og stenger for utsikta jeg egentlig har til elva, heldigvis kan jeg fortsatt høre den når anleggsmaskinene har tatt kvelden, surkl-surkl flyter den stille bak der et sted, på vindstille netter kan jeg sovne til lydene fra elva, det er deilig, men jeg får bare sove til fuglene våkner, de våkner før gravemaskinene igjen, hele sommeren har fuglene vekka meg i fire-fem-tida om morgenen, med sine pip og krrroo, hva er er det egentlig de vil si meg?, da går jeg alltid ut på terrassen og gir solsikkene en nattlig runde vanning, fem liter, mens jeg står der med kanna prøve jeg å plystre tilbake til fuglene og late som om jeg snakker deres språk, piiiiip-ip-ip kra-kra-kra piiiiip, jeg tror ikke de enser det engang, jeg høres i hvert fall ikke ut som noen fugl de kjenner, ingen klok pelikan eller vadefugl i alle fall, antakelig bare enda en dum ape, så jeg gir opp, går og legger meg igjen og prøver å sove til anleggsarbeidene starter klokka sju, fånyttes, jeg ender ofte med å lese, spiller høy musikk med øreklokker og prøver å følge med på boka samtidig, ofte klassisk, i hvert fall noe uten tekst, Bach, Beethoven, Rakhmaninov, Sjostakovitsj, men ikke Schumann, aldri Schumann når jeg ligger i senga, uansett går det ikke an å lese sånn, jeg bare følger ordene med et halvt øye som om de var skrevet på enda et språk jeg ikke forstår.
Kreisler– Du må bruke en litt dypere røst, snakk fra magen. Broren min så på meg med en blanding av sympati og frustrasjon. Jeg satt ved siden av bestefar, hadde snakket en liten stund, fortalt hva jeg hadde gjort i det siste, før jeg brått innså at han jeg skulle fortelle det til, ikke fikk med seg et fnugg av det jeg sa. Han hører nemlig ganske dårlig. Jeg snakket for lavt, og stemmen var for lys. Jeg har hørt det før. På bar har vennene mine fortalt meg at stemmen min drukner i bråk. Det er i og for seg helt greit, bare litt irriterende at alt skal legges på meg, liksom.
EselJeg kan ikke si jeg har grønne fingre, jeg har vel aldri passa planter som ikke var laga av plast, eller hadde jeg forresten kanskje en kaktus da jeg var liten?, husker ikke, men i år har jeg neiggu endra mønster, for i midten av mai planta jeg mine første solsikker på terrassen, på frøpakka sto det at de kan bli fem meter høye, det håper jeg ikke, da stikker de helt opp til naboen, jeg veit ikke hvem som bor der engang, kanskje vokser de seg enda høyere og opp til neste nabo, kanskje får alle andre til slutt mer glede av solsikkene mine enn jeg sjøl får, det tør jeg ikke tenke på engang, jeg som har vært flink og pliktoppfyllende og vanna dem omtrent hver dag, nesten, jeg var på en liten tur på fjellet i juli og da fikk de ikke vann på tre dager, og sola steikte byen som en illsint gud, og jeg som egentlig håpte på litt vennlig regn, hjemme i hvert fall, på fjellet beit myggen og knotten og kleggen og fanden i solsteika, men det var flott likavæl altså, det var det, jeg leste en masse bøker, sa «mø» til kyrne og «bæ» til sauene, og solsikkene hadde ikke visna fra meg da jeg kom hjem, faktisk sto de og raga enda høyere enn før, jeg vanna dem i panikk så snart jeg var hjemme, det er godt og vel tre uker sia, nå er de enda høyere enn det igjen, jeg håper de blomstrer før de har blitt høyere enn meg, er de kanskje det allerede?, jeg er fa’n ikke sikker, faktisk, jeg håper i hvert fall at de blomstrer før de stikker av og hilser på naboen, om de gjør det, eller i hvert fall før de visner eller dør på andre måter, da det blåste som verst for noen uker sia trodde jeg faktisk vinden skulle kverke dem, brekke stilkene tvert i to og la meg sitte ensom og solsikkeløs tilbake, men nei, mine grønngule barn sto faste og sterke i stormen, og enda større og høyere og sterkere og gulere og modigere skal de bli når de blomstrer, det kan ikke være lenge til nå.
Kreisler