Akkurat nå

Solsikkene

Jeg kan ikke si jeg har grønne fingre, jeg har vel aldri passa planter som ikke var laga av plast, eller hadde jeg forresten kanskje en kaktus da jeg var liten?, husker ikke, men i år har jeg neiggu endra mønster, for i midten av mai planta jeg mine første solsikker på terrassen, på frøpakka sto det at de kan bli fem meter høye, det håper jeg ikke, da stikker de helt opp til naboen, jeg veit ikke hvem som bor der engang, kanskje vokser de seg enda høyere og opp til neste nabo, kanskje får alle andre til slutt mer glede av solsikkene mine enn jeg sjøl får, det tør jeg ikke tenke på engang, jeg som har vært flink og pliktoppfyllende og vanna dem omtrent hver dag, nesten, jeg var på en liten tur på fjellet i juli og da fikk de ikke vann på tre dager, og sola steikte byen som en illsint gud, og jeg som egentlig håpte på litt vennlig regn, hjemme i hvert fall, på fjellet beit myggen og knotten og kleggen og fanden i solsteika, men det var flott likavæl altså, det var det, jeg leste en masse bøker, sa «mø» til kyrne og «bæ» til sauene, og solsikkene hadde ikke visna fra meg da jeg kom hjem, faktisk sto de og raga enda høyere enn før, jeg vanna dem i panikk så snart jeg var hjemme, det er godt og vel tre uker sia, nå er de enda høyere enn det igjen, jeg håper de blomstrer før de har blitt høyere enn meg, er de kanskje det allerede?, jeg er fa’n ikke sikker, faktisk, jeg håper i hvert fall at de blomstrer før de stikker av og hilser på naboen, om de gjør det, eller i hvert fall før de visner eller dør på andre måter, da det blåste som verst for noen uker sia trodde jeg faktisk vinden skulle kverke dem, brekke stilkene tvert i to og la meg sitte ensom og solsikkeløs tilbake, men nei, mine grønngule barn sto faste og sterke i stormen, og enda større og høyere og sterkere og gulere og modigere skal de bli når de blomstrer, det kan ikke være lenge til nå

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Sangbart 2

Når vi nå har dypanalysert hvordan nasjonalsangene til Norge og Brasil reflekterer nasjonal og fotballmessig egenart, kan det passe å utvide analysen til en annen kamp som er nært forestående, nemlig England mot Mexico. Det er en kontrastfylt og spennende motsetning. England har som en del av sin nasjonale karakter en bisarr, intens tilknytning til sin egen kongefamilie. Da dronning Elizabeth døde, sto anslagsvis en kvart million briter i milelange køer for å gå forbi båren der hun lå – en av de mest imponerende kø-eventene i moderne historie. Det er derfor passende at nasjonalsangen er «God save the king». Nasjonalsangen er på sitt vis trans, siden den inntil nylig hette «God save the queen» og nå har byttet til mannlige pronomen. (Ingen bør nevne dette for J.K.

Sangbart

Når nasjonene samles til dyst er det greit å ha musikk å samles rundt. Nei, vi tenker ikke her på sanger som «Alt for Norge» eller «Bønda ifra nord». Vi snakker nasjonalsanger. Undertegnede skal ikke påstå å ha dyp sportsfaglig kompetanse, men scorer kanskje noe over middels på musikkforståelse. På dette svake grunnlaget har en teori blitt utformet: Nasjonalsangene henger sammen med den nasjonale kulturen, eller lynnet, som igjen former sportslig spillestil. La oss ta noen nærliggende eksempler: Den brasilianske nasjonalsangen – «Hino nacional Brasileiro», stammer, som mange andre nasjonalsanger, fra 1800-tallet. Melodien ble komponert av Francisco Manoel da Silva i forbindelse med selvstendigheten fra Portugal i 1822, og resten av 1800-tallet var den rett og slett ordløs.

2–1

Der blåser han! Der blåser han! Norge har slått Elfenbenskysten 2–1 i fotball! Vi er best i verden! Vi er best i verden! Vi har slått Elfenbenskysten 2–1 i fotball! Det er aldeles utrolig! Vi har slått Elfenbenskysten! Elfenbenskysten, kjempers fødeland!.