Gule bulldosere som river ned hus og teltleirer. Dette bildet hadde Olav Fykse Tveit sterkt i minnet da han troppet opp på et møterom i Kvadraturen i Oslo en vinterdag i 2006.
Tveit var generalsekretær i Mellomkirkelig råd og hadde vært på Vestbredden flere ganger. Han hadde sett tanksene foran Fødselskirken i Betlehem, oliventrær som ble revet opp og sementen som fløt utover gamle hager. Israel var i ferd med å okkupere palestinske landområder og å bygge en mur, og hver gang han besøkte området hadde det skjedd nye framstøt. Nå følte Tveit et sterkt behov for å gjøre noe.
På vei inn til møtet var han håpefull. Blant palestinaaktivister var det mange som nå jobbet for deinvestering – altså at stater, kirker, banker og fond måtte trekke seg ut av selskaper som bidro til okkupasjonen. I Kirkenes verdensråd jobbet også flere kirker iherdig langs dette sporet.
De kontaktet en rekke institusjoner og ba dem om å utestenge selskaper som bidro til folkerettsbrudd i Palestina.
Særlig ett sted hadde de et håp om å nå fram: Hos Det norske oljefondet. Fondet hadde nylig fått et sett med etiske retningslinjer, som det første statlige investeringsfondet i verden. Et eget etikkråd skulle sørge for at disse ble overholdt.
Det var dette rådet som Tveit og to andre fra organisasjonen nå skulle møte. I et brev til Finansdepartementet hadde Mellomkirkelig råd varslet om at Oljefondet lot til å bidra til okkupasjonen, blant annet gjennom selskapet Caterpillar, som eide de gule bulldoserne. Nå ba de om en gjennomgang.
For Etikkrådet var dette en ny problemstilling. På møtet i 2006 la Mellomkirkelig råd fram dokumentasjon, og representantene fra rådet stilte kritiske spørsmål. Etikkrådet tok temaet seriøst og skjønte at dette var viktig å undersøke, husker Tveit, som i dag er preses i Den norske kirke.
Likevel: Rådet fant ikke grunnlag for å utestenge noen selskaper. Tveit var usikker og spent på om Caterpillar kom til å bli utelukket, ettersom det er et stort, internasjonalt selskap. Men når det gjaldt israelske selskaper som leverte tjenester direkte til ulovlige bosettinger, der burde saken vært enklere, syntes han.
– Både vi og Kirkenes verdensråd ble skuffa. Etikkrådet var nok veldig forsiktige og redde for å sette en presedens, sier han.
22 milliarder kroner
Den siste uka har det stormet rundt Oljefondet etter avsløringen om at sparepengene våre er investert i selskapet Bet Shemesh. Det israelske firmaet vedlikeholder og produserer deler som brukes i israelske kampfly, som igjen brukes til å bombe Gaza – i strid med folkeretten. Spørsmålene har haglet. Hvordan kunne dette skje? Skulle vi ikke være sikret mot sånt? I jakta på de ansvarlige, er det mange som har rettet pekefingeren mot Etikkrådet. Har de ikke gjort jobben sin? Eller er det noe feil med hele systemet vi har laget?
Siden Mellomkirkelig råd troppet opp i Etikkrådets lokaler i 2006, har Israel vært et hyppig diskusjonstema i rådet. To år etter at Olav Fykse Tveit ikke nådde gjennom, ba «Palestinavenner» på Hamar og Norsk Folkehjelp om en vurdering av Israel Electric Corporation, viser rådets årsmelding. Heller ikke da anbefalte Etikkrådet å trekke seg ut.
Så hva har egentlig skjedd?
På tjue år har investeringene i Israel sekstendoblet seg, viser Klassekampens gjennomgang. Da Etikkrådet ble opprettet i 2004, var Oljefondet investert i fire israelske selskaper. Ved utgangen av fjoråret var tallet 65.
Økningen er langt større enn for Oljefondets investeringer totalt, som nesten er tredoblet i samme periode.
Samtidig som bombene falt over Gaza i 2008 og 2009, kjøpte Oljefondet seg betraktelig opp i Israel. I løpet av den månedslange krigen ble i overkant av tusen palestinere ble drept, og mer enn 46.000 hjem ble ødelagt.
I mellomtida rant pengene inn i Det norske oljefondet. Ved utgangen av 2008 hadde Norge investert i 27 flere selskaper i Israel sammenliknet med året før, og i 2009 var ytterlige 13 selskaper lagt til på lista.
Et nytt stort hopp i antall investeringer kom i 2014, samme år som Israel gikk til sin tredje krig mot Gaza.
Mens blant annet danske og nederlandske pensjonsfond har trukket seg ut, har Det norske oljefondet økt sine investeringer i israelske selskaper etter at Gaza-krigen brøt ut høsten 2023, som Aftenposten skrev denne uka. Ved utgangen av 2024 hadde Oljefondet økt sine eierandeler i 33 av selskapene. I tillegg investerte fondet i tre nye israelske selskaper, skriver avisa.
Så, selv om antallet selskaper har minket noe de siste åra, har verdien på investeringene i landet likevel økt betraktelig. I fjor utgjorde de rekordhøye 22 milliarder kroner.
Krigsøkonomi
Det israelske aksjemarkedet har steget mer enn noe annet i verden siden høsten 2023. Mens landet kriger på flere fronter, har teknologi, forsvarsindustri og utenlandske investeringer hatt en rekordstor oppgang, ifølge CNBC.
Aksjeindeksen TA-125, som følger de største børsnoterte selskapene i Israel, har steget med hele 44 prosent siden oktober 2023, da krigen startet, ifølge Reuters. Også Financial Times kaller Israel verdens best presterende aksjemarked siden oktober 2023. Avisa skriver at «en bølge av utenlandske kjøp» har vært en viktig driver bak den store børsoppgangen.
OECD, en internasjonal organisasjon for økonomisk samarbeid og utvikling, forventer at israelsk økonomi vil vokse med totalt 3,5 prosent i 2025 og 5,5 prosent i 2026, et nivå langt over gjennomsnittet i vestlige land, rapporterer CNBC.
Det norske oljefondet er verdens største offentlige investeringsfond. Hva fondet foretar seg, både av oppkjøp og eksklusjon, blir lagt merke til. Det er ikke uten grunn at Francesca Albanese, FNs spesialrapportør for Palestina, har henvendt seg direkte til finansminister Jens Stoltenberg (Ap) for å advare om investeringer i det hun kaller «Israels krigsøkonomi».
Er etiske investeringer i et land med pågående krig og okkupasjon i det hele tatt mulig?
Etterrettelig, men seig
Biolog Dag O. Hessen satt i Etikkrådet fra 2010 til 2014. I denne perioden foreslo rådet å utelukke tre israelske selskaper på grunn av deres virksomhet på det okkuperte Vestbredden. Rådene ble tatt til følge.
– Vi var ganske konsekvente med å sjalte ut selskaper som hadde med ulovlige bosettinger å gjøre. Sånn sett er jeg veldig forbauset over det som kommer opp nå. Jeg synes det er merkelig og kritikkverdig at dette ikke er blitt avdekket tidligere, sier Hessen.
«Hvis noen snakker om oljefondet som en ledestjerne nå, så har man rett og slett ikke fulgt med»
— Beate Sjåfjell, professor i rettsvitenskap ved UiO
Samtidig erkjenner han at det er en vanskelig oppgave, for eksempel hvis det er snakk om stråselskaper, altså selskaper som er etablert for å skjule informasjon om eierskap eller økonomiske verdier.
– Etikkrådet jobber veldig grundig og etterrettelig. De skal være hundre prosent sikre på eierstruktur og ansvar, før de går til en anbefaling. Det er en del av varemerket, som gjør at andre investorer også legger merke til hva Oljefondet gjør, sier Hessen.
Baksida av medaljen er at undersøkelsene tar lang tid.
– Jeg synes av og til at etterretteligheten er for omstendelig. I saker som dette, så er man bare nødt til å gire opp litt. Man kan ikke bruke måneder på en sak som er så brennende.
Hessen mener at Etikkrådet i større grad bør foreslå kriterier for utelukkelse og at flere utelukkelser bør skje automatisk, også i forkant av investeringen. I dag gjelder dette ganske få temaer, som barnearbeid, visse våpentyper og tobakk, forteller han.
– Angsten for at noe skal oppfattes politisk kan man godt nedtone litt. Vi bør ikke være så redde for det. 20.000 milliarder – det er politikk i det beløpet.
– Et uetisk råd
Den første gangen Oljefondet gikk inn for å utestenge et israelsk selskap var i 2009. Da anbefalte de å utestenge Elbit Systems, som leverte overvåkingssystemer til den ulovlige sikkerhetsmuren på Vestbredden.
Selskapet ble utelukket på grunn av «kriteriet om særlig grove brudd på grunnleggende etiske normer».
Til sammen har Oljefondet utestengt ti selskaper i Israel, hovedsakelig på grunn av deres tilknytning til ulovlige bosettinger på Vestbredden.
Dette er på ingen måte godt nok, mener Omar Barghouti, medgrunnlegger av- og leder for den internasjonale BDS-bevegelsen, en forkortelse for boikott, deinvesteringer og sanksjoner.
«I dette snegletempoet vil vi alle være døde eller etnisk renset innen Norge avslutter sin medvirkning i Israels forbrytelser mot palestinerne», skriver han i en e-post i Klassekampen.
I mars i fjor satt Barghouti i et møterom på St. Hanshaugen i Oslo sammen med to representanter fra Etikkrådets sekretariat. Han var der i følge med Palestinakomiteen for å be rådet om å gjennomgå fondets investeringer i våpenselskaper med bånd til krigen i Gaza. I forkant hadde de sendt inn en liste over selskaper, deriblant de amerikanske våpenprodusentene General Dynamics og RTX.
Stemningen i rommet ble raskt amper.
«Det er et åpenbart uetisk råd»
— Omar Barghouti, leder av BDS-bevegelsen
For hvor gikk egentlig Etikkrådets grense? I møtet fikk de vite at rådet for eksempel ikke kunne ekskludere selskaper som leverte motorer til tanks og jagerfly i Gaza. I de etiske retningslinjene er det en rekke kriterier for å utestenge våpenselskaper: Salg av våpen må være pågående eller nylig, det må selges direkte til en krigførende stat, og det må være snakk om våpen som særlig kan ramme sivile.
I fjor var Etikkrådet i kontakt med én tysk og én amerikansk våpenprodusent. Fordi ingen av dem hadde pågående leveranser av aktuelle våpentyper til Israel, ble de ikke utestengt.
På møtet i fjor anklaget Barghouti rådet for å være et fikenblad og en lynavleder. Han fastslår overfor Klassekampen at «Etikkrådet» er en misvisende betegnelse.
«Det er et åpenbart uetisk råd hvis oppgave er å hvitvaske Norges dype medvirkning i- og profittering på Israels grusomheter mot palestinere, samtidig som det projiserer et villedende og falskt bilde av å være etisk», skriver han.
Barghouti hevder at rådet verken følger internasjonal rett eller FNs kriterier for å vurdere medvirkning til menneskerettighetsbrudd. I stedet benytter det seg av «egne, særegne kriterier, som er utformet for å gjøre det mulig for Norge å fortsette å tjene på forbrytelser mot palestinerne og mange andre undertrykte samfunn», ifølge Barghouti.
Oljepenger i landminer
Da Etikkrådet ble oppretta for litt over tjue år siden, var det til stor jubel. Det var regjeringen til Jens Stoltenberg som første gang varslet at fondet skulle få sitt eget etiske råd. Da hadde det vært bråk om sparepengene våre en stund. Norske oljekroner gikk blant annet til landminer, ammunisjon med uran og militærdiktaturet i Myanmar.
I 2001 satte SV i gang en postkortaksjon med krav om større etiske hensyn når fondet plasserte penger. «Ingen oljepenger til landminer», sto det på kortene de overøste Finansdepartementet med.
Samme år sa departementet at de etiske reglene skulle skjerpes, og at de ville etablere et eget etikkråd. Men ordentlig sving på prosessen ble det ikke før i november 2004. Da ble Etikkrådet formelt etablert, og de fikk et sett med flunkende nye etiske retningslinjer å jobbe etter.
Oljefondet skulle blant annet ikke investere i selskaper som produserte kjemiske eller biologiske våpen. Hvis det var uakseptabel stor risiko for at et selskap ville medvirke til brudd på folkeretten, kunne det bli utestengt fra fondet.
«Dette er en gledens dag for alle som er opptatt av menneskerettigheter», sa daværende SV-nestleder Øystein Djupedal til NTB da forslagene til retningslinjer ble presentert.
I 2009 skrøt hans partikollega Bård Vegar Solhjell, daværende kunnskapsminister, av at Oljefondet er blitt «verdens mest etiske fond».
Siden den gang har mang en politiker snakket som om vi har et vanntett system for å sørge for at sparebøssa vår ikke bidrar til folkerettsbrudd.
Seinest i mai i år slo finansminister Jens Stoltenberg fast at norske myndigheter er trygge på at Norge gjennom Oljefondet ikke bidrar til Israels folkerettsbrudd. I et brev til FNs spesialrapportør Fransesca Albanese skrev han at fondets etiske retningslinjer og Etikkrådets praksis «går utover Norges forpliktelser i forhold til Israels ulovlige tilstedeværelse i Palestina».
Nå slår dette bildet for alvor sprekker.
Ingen godkjentstempler
Aldri har det stormet så mye rundt Etikkrådet som denne uka, forteller Eli Ane Lund, leder for rådets sekretariat siden 2007. Telefonen hennes har ikke ligget stille.
– Det har vært krisehåndtering. Vi er ikke et pressehåndteringsorgan, men vi lytter til og er takknemlige for all saklig kritikk, sier hun.
Sammen med kollega Aslak Skancke forklarer hun overfor Klassekampen bakgrunnen for hvorfor ikke flere israelske selskaper er blitt utelukket fra Oljefondet.
Etikkrådets etiske retningslinjer utgjør to kategorier. Den ene gjelder selskapers produkter – som kjernevåpen og sentrale komponenter til våpen – som skal utelukkes. Den andre gjelder selskapers atferd, som er langt mer komplisert. Der må det være snakk om grove og systematiske brudd på menneskerettigheter, miljøskade, kriminalitet og så videre – og det må være pågående aktivitet, forklarer Lund.
– Det er de aller mest alvorlige tilfellene retningslinjene skal ramme. Det er ikke sånn at enhver uheldig ting skal ut av fondet etter tilrådning fra Etikkrådet, sier hun.
At terskelen for utelukkelse er veldig høy, er politisk bestemt, forklarer Skancke. Det betyr ikke at Etikkrådet går god for de 9000 selskapene i Oljefondet.
– Det er ikke meningen at manglende utelukkelse skal oppfattes som at vi setter et godkjentstempel på virksomhet som kan være kritikkverdig, sier han.
Lange prosesser
Noe av det Etikkrådet kritiseres for i denne saken, er tida de bruker på å vurdere et selskap. Men det er mange steg som skal tas før en utelukkelse, forklarer Skancke.
– Det raskeste vi har behandlet en sak, er seks måneder. Da har vi virkelig skyndet oss. Så skal den behandles i Norges Bank, og så skal verdipapirene selges. Totalt sett er det ikke uvanlig at dette tar et år. Så, denne veldige indignasjonen over at vi skal ha fått en rapport om noe den 30. juni, og nå er vi i begynnelsen av august – altså for oss er dette helt innenfor det som er et normalt tidsforløp.
«Det er ikke sånn at enhver uheldig ting skal ut av fondet»
— Eli Anne Lund, Etikkrådet
– Men diskusjonen går på om det er riktig at det skal ta så lang tid?
– Ja, men at det er et selskap i fondet som ikke burde vært der, det er vår hverdag. Det er ikke slik at alle alarmklokker begynner å ringe når vi får den informasjonen, sier Skancke.
– Det vi tar selvkritikk for, er at vi ikke hadde diskutert selskapet i sin fulle bredde lenge før rapporten vi fikk 30. juni. Vi har gjennomgått hele den israelske porteføljen og burde ha fanget det opp, fortsetter han.
Alvorlige påstander
Med de nåværende retningslinjene holder det ikke for Etikkrådet å si at det er en risiko for at selskapet medvirker til folkerettsbrudd. Verifiserbare fakta må ligge til grunn, forklarer de to sekretariatsmedlemmene.
– Det vi anklager selskaper for, er svært alvorlige forhold, og det er i prinsippet den norske stat som sier dette om et selskap i et annet land. Å framsette feil faktum kan få konsekvenser. Søksmål, for eksempel. Vi har, bank i bordet, i løpet av 20 år, og et par hundre tilrådinger, ikke blitt tatt i faktafeil, sier Skancke.
– Men andre fond, slik som KLP, som hele tida driver med nedsalg basert på risiko, de risikerer vel ikke søksmål fordi om de selger seg ut av israelske selskaper?
– Nei, og risikobaserte nedsalg gjør også Oljefondet. Men våre utelukkelser skal ha begrunnelser som offentliggjøres.
– Jeg tror at kravet til verifiserbare fakta er spesielt høyt for oss på grunn av fondets posisjon. Det er noe annet å være en liten, lokal kapitalforvalter enn å være et av verdens største fond, sier Lund.
– Men kunne man ikke snu på det og si at fordi at det er et statlig fond, så må man stille enda høyere krav til at selskapene ikke medvirker til folkerettsbrudd?
– Det kan du si, men hvis du vil ha offentlige begrunnelser og stå rakt i stormen etterpå, da får du oss og vår treige metode.
Når det gjelder den pågående krigen i Gaza har Etikkrådet først og fremst lett etter selskaper som selger våpen som brukes i Gaza.
– Og da har vi sett på komplette våpen, ikke deler til våpen, sier Lund.
Falt mellom stolene
– Hadde dere et spesielt blikk på dette selskapet, Bet Shemesh?
– Nei. Det har falt litt mellom stolene her, sier Skancke.
Da må vi tilbake til kriteriet som Etikkrådet jobber ut ifra, nettopp at Oljefondet ikke skal være investert i selskaper som selger våpen til stater som bruker dem i strid med humanitærretten. Men hva ligger i våpen? De etiske retningslinjene og deres forarbeider gjør det ifølge Skancke tydelig at det dreier seg om hele våpensystemer og våpen som særlig kan ramme sivile.
Så da Etikkrådet vurderte om selskaper som produserer flymotorer, slik som Bet Shemesh, faller innenfor eller utenfor kriteriene for utelukkelse, var svaret nei, forklarer Skancke.
– Dette var vår vurdering av selskapet helt initialt og overflatisk, basert på deres virksomhet som flymotorprodusent. Og da ble dette selskapet lagt bort.
– Det var altså en litt vel overflatisk behandling?
– Vi så bare på det med flymotorer, ikke andre tilknyttede tjenester i selskapet. Det var en feilvurdering. Det er der det har glippet.
– Kan det nå komme flere selskaper der det har glippet tilsvarende?
– Jeg kan ikke gi noen garantier. Hva pressen finner, vet jeg ikke. Man kan finne eksempler på at selskaper burde vært vurdert nærmere, men jeg er ikke med på en beskrivelse av at hele systemet er ubrukelig. Dette viser bare at systemet ikke er helt ufeilbarlig, sier Skancke.
En falmet stjerne
Den siste uka har mange tatt til orde for at Oljefondets retningslinjer må bli strengere og tydeligere. Flere mener også at fondet i større grad må vurdere selskaper på forhånd. Hans Petter Graver, som ledet utvalget som står bak Oljefondets etiske retningslinjer, skrev i Morgenbladet at i dagens situasjon bør israelske selskaper godkjennes etisk sett, før fondet investerer.
– Det vi har hørt denne uka er, rystende. Det som kommer fram viser jo at Oljefondet, altså NBIMs ledelse, verken forstår finansiell risiko, juss eller etikk, sier Beate Sjåfjell, professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Sjåfjell har i en årrekke – gjennom forskningsartikler og rapporter om Oljefondet – bidratt til diskusjonen om forvaltningen av fondet. I en forskningsartikler fra 2017 beskriver hun Oljefondet som en «falmende stjerne».
– Hva tenker du nå, har stjerna slukna helt?
– Hvis noen snakker om Oljefondet som en ledestjerne nå, så har man rett og slett ikke fulgt med.
Det Sjåfjell finner spesielt kritikkverdig er hvordan man skiller ut det som egentlig er juridiske spørsmål, til kun å handle om etikk.
– Om vi skal bidra til folkerettsstridige handlinger i Gaza eller ikke er ikke kun et etisk spørsmål, det er et juridisk spørsmål. Alle skal følge loven. Det er så opplagt at vi ikke trenger å skrive det inn i mandatet til Oljefondet.
Dermed kunne Oljefondet også av den grunn ha latt være å investere i – eller trukket seg ut av – israelske selskaper som er involvert i menneskerettighetsbrudd for lenge siden. De trengte absolutt ikke å vente på Etikkrådet, mener Sjåfjell. Hun mener saken som har kommet fram denne uka er spesielt graverende fordi fondet har lang erfaring.
– Man kan ikke operere som om man er et sånn lite investeringsfond, som startet opp i vår og ikke helt har greid å sette seg inn i alt som skjer enda. Dette er en stor, veldig viktig og moden aktør, som bør vite bedre.
Tangen setter tonen
Pekeleken om hvem som har ansvaret for investeringene i de israelske selskapene, har pågått hele uka. Beate Sjåfjell var svært skeptisk til Nikolai Tangen da han ble innsatt som leder for Oljefondet. Hun skrev den gangen en kronikk i Aftenposten hvor hun pekte på at fondets troverdighet og legitimitet er avhengig av at «tonen settes fra toppen».
– Bør Tangen gå?
– Jeg tvilte på han, før han ble ansatt, og jeg tviler enda mer på han nå. Men det vil ikke være en løsning i seg selv at Tangen går og så kommer det inn en ny med akkurat samme fullstendig utdaterte innstilling til hva god forvaltning er.
Sjåfjell mener man glemmer det helt sentrale i fondets mandat, som er å oppnå høyest mulig avkastning basert på en bærekraftig utvikling.
– Det er ikke meningen at man skal drive fondet som om det ikke finnes noen morgendag. Fondet er jo i sin natur langsiktig, men det kommer ikke til å få en langsiktig, god avkastning hvis alt går til helvete rundt oss. Det er rein logikk.
Klassekampen har bedt Oljefondet om et intervju med Nicolai Tangen.
Kommunikasjonssjef Line Aaltvedt skriver i en e-post at Finansdepartementet har bedt om en fornyet gjennomgang av fondets investeringer i israelske selskaper og arbeidet med ansvarlig forvaltning.
«Vi er nå i gang med en grundig gjennomgang av dette, og kommer tilbake med en oppdatering», skriver Aaltvedt i NBIM.
Fra Oslo til Betlehem
Kling, klang, lød det fra kirkeklokker over hele Norge denne uka. Torsdag klokka tre ringte klokkene for sivilbefolkningen i Gaza – ikke bare her, men også fra kirker i Betlehem, Jerusalem og Ramallah. Preses Olav Fykse Tveit ledet bønneseremonien i Oslo domkirke.
Når barn i Gaza sulter i hjel og folk blir drept i matkø, var dette en viktig solidaritetsaksjon, mener Tveit. Men også stater har en moralsk og juridisk forpliktelse til å gjøre det de kan for å stanse det som skjer, sier han.
Tveit er overrasket over at Oljefondets investeringer i Israel er sekstendoblet siden hans møte med Etikkrådet – og særlig over pengeplasseringene som er gjort etter at krigen brøt ut.
– Vi kan ikke som nordmenn være kjent med at vi skal tjene våre pensjoner på okkupasjonen av et annet folk. Jeg håper virkelig at de vurderer dette grundig nå og har mot til å si nei, sier han.
Nesten 20 år har gått siden Tveit snakket om de gule bulldoserne til Caterpillar på et kontor i Oslo. Hva skjer med dem i dag? Etikkrådet har diskutert det amerikanske selskapet flere ganger. I fjor trakk pensjonsfondet KLP seg ut på grunn av risikoen for at Caterpillar-utstyr brukes til folkerettsbrudd i Gaza og på Vestbredden.
Men i Oljefondet? Der er 24 milliarder av våre felles sparepenger plassert i Caterpillar.
