Leder

The art of the deal

Mari Skurdal

I sommer avslørte den britiske avisa Financial Times at konsulentselskapet Boston Consulting Group på oppdrag fra en gruppe israelske forretningsmenn har skissert innbydende framtidsscenarioer for Gaza. Opp av dagens utbombede enklave skulle det reise seg høyhus, kunstige øyer, frihandelssoner og datasentre for amerikansk og israelsk tekbransje. Powerpoint-presentasjonen Financial Times trykket faksimiler fra, viste et Dubai-lignende samfunn ikke så langt unna den KI-genererte videoen USAs president Donald Trump la ut i sosiale medier tidligere i år. Framtida for Gaza var løfterik i presentasjonen. Vel, løfterik for alle andre enn de to millionene palestinere som bor der i dag. Boston Consulting Groups visjon var å flytte store deler av dem til nye områder, i bytte mot mat og husly.

«Noen ser tragedie, andre forretningsmuligheter.»

I går fulgte Financial Times opp sommerens avsløring. Avisa skriver at konsulentselskapets presentasjon i vår ble vist til Trump-administrasjonen og et knippe andre land med interesser i Midtøsten. Trump har tidligere snakket med Egypt og Jordan om muligheten for å ta imot palestinere fra Gaza. Ifølge Financial Times har utsendinger fra USA også holdt innledende samtaler om å ta imot palestinere med representanter for Somaliland. På bordet lå muligheten for at USA anerkjenner Somaliland som en selvstendig nasjon, noe ingen land gjør i dag. En enkel transaksjon!

Etter avsløringene i den britiske avisa har Boston Consulting Group gjort sitt beste for å ta avstand fra planene. Selskapet hevder konsulentene ikke hadde mandat til å lage scenarioer som innebar flytting av Gazas befolkning. Boston Consulting Groups bånd til den kontroversielle Gaza Humanitarian Foundation har også slitt på selskapets renommé. Sakene viser likevel hvordan både Trump-administrasjonen og framskutte israelere ser for seg et Gaza uten palestinere. Der noen ser menneskelig tragedie, ser andre forretningsmuligheter. Trumps mantra om å tenke stort, udødeliggjort i boka «The Art of the Deal», passer som hånd i hanske for dem som ser et potensial i dagens krigsforbrytelser. Og grådige konsulenter stiller seg gladelig til disposisjon.

Leder

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Mari Skurdal

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Bjørgulv Braanen

Woke 1

Mange har påstått at woke aldri har eksistert, men forrige uke ble fenomenet like fullt gravlagt. I et intervju på tv-kanalen ABC konstaterte den amerikanske kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez at «woke 1 var galskap». Med en liten latter forklarte hun at tidligere kontroversielle ståsteder var et resultat av koronanedstengingen. «Vi vurderte all politikk som kunne få oss til et bedre sted. Og vi deler mange av målene, men retorikken da er ikke den vi vil bruke i dag», fortalte hun om den strategiske og politiske vendingen i den progressive bevegelsen hun er en lede­stjerne for. I dag vil verken Ocasio-Cortez eller andre venstreorienterte kandidater kutte i finansiering av politiet, slik de tidligere har tatt til orde for.

Mari Skurdal