Rebecca Adler-Nissen, sjefen for det nasjonale danske forskningsenteret for KI, har brukt sommeren på å lese dystopiske science fiction-romaner. Da Donald Trump nylig lanserte sin KI-plan, som skal sikre USA teknologisk verdensherredømme, var parallellene så skremmende at hun satte kaffen i halsen. En liten elite som styrer gjennom teknologien og undertrykker sannheten og demokratiet – høres det kjent ut?
I et intervju med den danske avisa Politiken advarer Adler-Nissen mot at Danmark og EU gjør seg for avhengig av amerikansk teknologi. Lista over utfordringer er lang. Vektleggingen av mangfold, likestilling og inkludering som er nedfelt i europeiske KI-regelverk, vil ikke USAs president ha noe av. Videre skyves klimaspørsmålet til side i jakta på mer og mer datakraft.
Også kampen om sannheten kan bli en utfordring – for Trump er det jo som kjent fakta at han vant presidentvalget i 2020, og at klimaendringene er en bløff. Hva skjer hvis slike «sannheter» blir normen i KI-baserte amerikanske chat-tjenester i en nær framtid? «Det er rein gift for våre samfunn», konkluderer Adler-Nissen.
Det er selvsagt et skrekkscenario forskingstoppen skisserer i intervjuet med Politiken. Men vi er naive dersom vi tror at teknologien er løsrevet fra politikken. Selskaper som Microsoft, OpenAI og Google, som leverer en stor brøkdel av de digitale tjenestene vi bruker til daglig, eies tross alt av en økonomisk og teknologisk elite i Silicon Valley som kjøper seg stadig mer makt i Washington.
«Hele grunnideen i planen er at USA skal dominere, og det skal skje ved at de eksporterer ferdige pakker som rommer alt fra hardware til modeller, software og standarder», sier Adler-Nissen til Politiken. Kort oppsummert det meste av det du trenger for å sende en e-post eller gjøre et Google-søk. Finnes det i det hele tatt alternativer? Er det mulig, også for små land, å sikre en større grad av digitalt suverenitet?
«Norge kan være et annerledesland i KI-kappløpet»
Nettopp dette spørsmålet stiller kommentator og journalist Lena Lindgren til digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung (Ap) i et essay i forrige ukes Morgenbladet. Svarene vi får servert av statsråden i samme avis, er ikke nødvendigvis til å bli mye klokere av. Det skorter på ingen måte på ambisjonene: 80 prosent av offentlig sektor skal bruke KI innen utgangen av 2025. Innen 2030 skal vi bli verdens mest digitaliserte land.
Ifølge Tung er vi avhengig av KI for å opprettholde velferdssamfunnet. Teknologien skal for eksempel bidra til å avlaste et helsevesen som må ta seg av langt flere eldre i årene som kommer. Det er nok ingen med kunnskap om avanserte KI-systemer som bestrider at teknologien har potensialet til å gjøre nettopp dét. Spørsmålet er hva vi står i fare for å miste på veien, dersom vi ikke er føre var og jobber for en infrastruktur som sørger for en større grad av nasjonal kontroll.
Tungs kjernepoeng i intervjuet med Morgenbladet er at folket må få være med å bestemme retningen på teknologiutviklingen. Sykepleiere, politifolk og andre som jobber på gulvet i velferdsstaten, skal involveres i beslutningene om hvilke teknologiske verktøy som skal brukes.
På den ene siden er det lett å heie fram en slik demokratisk tilnærming til disse utfordringene. På den andre siden er det ingen grunn til å ta for gitt at selskapene som leverer teknologien som skal «redde velferdsstaten», forfekter de samme verdiene som velferdsstaten er bygget på. Her er Tung langt mer ordknapp enn sin danske motpart. Når regjeringen til høsten skal lansere en nasjonal sikkerhetsplan for digital infrastruktur, bør forsvaret av sosialdemokratiske verdier i KI-kappløpet være en viktig prioritet.
«Det vil helt sikkert komme en motbevegelse i Europa», sier Adler-Nissen om trusselen fra en ny amerikansk tek-imperialisme. Selv om Norge i stor grad er koplet på EUs regelverk for KI-regulering, bør vi diskutere om nettopp vår uavhengighet fra unionen kan være en styrke på veien mot å bli verdens mest digitaliserte land. Med flere store datasentre under oppseiling på norsk jord har Norge gode forutsetninger for å være et annerledesland også i KI-kappløpet.
Tung velger toget som står igjen på perrongen som sin metafor for å beskrive utfordringene i KI-kappløpet. Adler-Nissen sokner som nevnt til dystopien. Kanskje er det overvåkingssamfunnet i George Orwells Oseania fra «1984» eller de ekstreme nyttekalkylene i Aldous Huxleys verdensstat i «Brave New World» hun har i tankene? Begge er de skremmende advarsler om hvor galt det kan gå dersom eierskapet til teknologien havner i noen få hender, som setter kontroll og profittmaksimering høyere enn demokrati, sannhet og suverenitet.
