Leder

Uholdbart

Mari Skurdal

I et korrespondentbrev fra Beirut anklager NRK-korrespondent Yama Wolasmal den norske journaliststanden – spesielt redaktører og kommentatorer – for øredøvende stillhet om Israels drap på 230 palestinske journalister. Helt stille har det riktignok ikke vært. Drapene på palestinske journalister har fått brei dekning, og norske journalister, redaktører og medieorganisasjoner har skrevet under på opprop for å få Israel til å slippe pressa inn på Gazastripa. Likevel har Wolasmal et poeng. Mediesituasjonen på Gaza er enestående. Internasjonale journalister har ikke tidligere blitt nektet adkomst til en krigssone så lenge. Arbeidet er overlatt til lokale journalister, som gjør en heltemodig jobb med livet som innsats. De mangler mat, fordrives til stadig nye områder og angripes også direkte av den israelske hæren. Familiemedlemmer og kollegaer blir drept og såret. Samtidig blir det stilt spørsmål ved om lokale journalisters arbeid er uavhengig – av den samme staten som nekter deres internasjonale kollegaer adgang til området.

«Det tragiske er at strategien fungerer.»

Etter Hamas-angrepet 7. oktober 2023 har ingen internasjonale journalister fått fri tilgang til Gazastripa. Men angrepene på presse i området startet lenge før 7. oktober. Over flere år har presseorganisasjoner blitt nektet innreise, og stedlige kontorer har blitt angrepet. I mai 2021 ble kontorbygget som huset Associated Press og Al-Jazeera bombet. Journalister i pressevester har blitt skutt. Dagens blokade er en forlengelse av en etablert politikk for å hindre verdens innsyn. Israel hevder landet har verdens mest moralske hær, men vil ikke at internasjonale reportere, som er vanskeligere å delegitimere enn lokale, skal fortelle om hva soldatene deres driver med. Det tragiske er at strategien fungerer. CNN-reporter Jeremy Diamond sier i en podcast med Haaretz at han tror tilstedeværelsen av vestlig presse ville ført til større oppmerksomhet om sikkerheten for journalister og Israels juridiske og moralske ansvar. Selv om palestinske journalister på Gaza gjør et formidabelt arbeid, er det uholdbart at internasjonal presse nektes innreise til krigssonen. Situasjonen er unik, og Wolasmal gjør rett i å etterlyse sterkere engasjement fra en yrkesgruppe som vanligvis snakker på inn- og utpust om viktigheten av en fri og uavhengig presse.

Leder

Vesten må presse Israel

Frankrike, Storbritannia, Canada og en rekke andre vestlige land – alle har de nylig signalisert at de har til hensikt å anerkjenne Palestina som stat før FNs generalforsamling i september. Flere av dem krever samtidig at Hamas skal ekskluderes og avmilitariseres, mens den palestinske selvstyremyndigheten (PA) – et barn av den feilslåtte Oslo-avtalen – skal reformeres og styrkes. Det er ikke første gang at vestlige land går inn for å styrke PA. Det samme gjorde USA, blant annet i kjølvannet av den andre intifadaen: Med profesjonaliserte sikkerhetsstyrker skulle PA bistå Israel i å opprettholde kontrollen i de okkuperte områdene. Siden har selvstyremyndigheten i stor grad fungert som et verktøy for å videreføre israelsk okkupasjon og undertrykkelse av palestinere. PA har ikke avholdt valg siden 2006, og president Mahmoud Abbas sitter årevis på overtid. På oppfordring fra Canadas statsminister Mark Carney, skal Abbas nå ha forpliktet seg til å avholde valg i 2026 – riktignok på PAs premisser. Problemet er bare at selvstyremyndigheten knapt har legitimitet igjen i den palestinske befolkningen. Den har de mistet nettopp på grunn av gjentatte israelsk-vestlige forsøk på å «styrke» PA, på bekostning av det palestinske folket.

Pernille Solheim

Datasenter

Kjell Inge Røkke og Aker vil satse milliarder på å bygge et datasenter for kunstig intelligens i Narvik. Tomta i Kvandalen utenfor Narvik kjøpte Aker opprinnelig for å bygge hydrogen- og ammoniakkfabrikk, som en del av selskapets satsing på grønn industri. Prosjektet ble skrinlagt «av kommersielle grunner», og både tomt og nettkapasitet skal nå brukes til Open AIs første datasenter i Europa. Akers aksjekurs gjorde et byks oppover etter nyheten, og digitaliseringsminister Karianne Tung jublet og ønsket prosjektet velkommen. Når Tung allerede har satt et mål om at 80 prosent av norske offentlige virksomheter skal ta i bruk kunstig intelligens innen utgangen av året, er det en fordel at man slipper å sende data til USA, og at de i stedet lagres under beskyttelse av EU-regelverket, som er strengere. Hvor mye annet Norge vil få ut av dette, bortsett fra skatteinntekter, er vanskelig å si. Aker og samarbeidspartneren Nscale sier de vil gi tilgang til det «norske KI-økosystemet», men som fagsjef i tankesmia Langsikt Aksel Braanen Sterri skriver i Dagens Næringsliv, er det større sjanse for at regnekrafta går til de som har størst betalingsevne.

Ida Søraunet Wangberg

Absurd debatt

Det er mange paradokser i debatten om økonomiske spørsmål i Norge. Det er etter hvert ganske grundig dokumentert at det stadig blir flere superrike i Norge, og at de stadig blir rikere. Som følge av dette øker også den økonomiske ulikheten, både når det gjelder inntekt og formue, jevnt og trutt. Like fullt flommer den politiske debatten om økonomi over av påstander om at det er nesten umulig å bli rik i Norge, og at politikken til regjering og stortings­flertall nærmest jager rike folk ut av Norge. Statistisk sentralbyrå la torsdag fram en ny rapport som viser hvor svimlende summer som over tid har samlet seg i samfunnets absolutte økonomiske toppsjikt. I rapporten, omtalt i Dagens Næringsliv, framkommer det at det i 2022 lå hele 4607 milliarder kroner i ubeskattede eierinntekter i norske selskaper. Hadde denne oppmagasinerte gevinsten blitt realisert, ville skatteregningen blitt til sammen 1614 milliarder kroner.

Pål Hellesnes