Leder

Uholdbart

Mari Skurdal

I et korrespondentbrev fra Beirut anklager NRK-korrespondent Yama Wolasmal den norske journaliststanden – spesielt redaktører og kommentatorer – for øredøvende stillhet om Israels drap på 230 palestinske journalister. Helt stille har det riktignok ikke vært. Drapene på palestinske journalister har fått brei dekning, og norske journalister, redaktører og medieorganisasjoner har skrevet under på opprop for å få Israel til å slippe pressa inn på Gazastripa. Likevel har Wolasmal et poeng. Mediesituasjonen på Gaza er enestående. Internasjonale journalister har ikke tidligere blitt nektet adkomst til en krigssone så lenge. Arbeidet er overlatt til lokale journalister, som gjør en heltemodig jobb med livet som innsats. De mangler mat, fordrives til stadig nye områder og angripes også direkte av den israelske hæren. Familiemedlemmer og kollegaer blir drept og såret. Samtidig blir det stilt spørsmål ved om lokale journalisters arbeid er uavhengig – av den samme staten som nekter deres internasjonale kollegaer adgang til området.

«Det tragiske er at strategien fungerer.»

Etter Hamas-angrepet 7. oktober 2023 har ingen internasjonale journalister fått fri tilgang til Gazastripa. Men angrepene på presse i området startet lenge før 7. oktober. Over flere år har presseorganisasjoner blitt nektet innreise, og stedlige kontorer har blitt angrepet. I mai 2021 ble kontorbygget som huset Associated Press og Al-Jazeera bombet. Journalister i pressevester har blitt skutt. Dagens blokade er en forlengelse av en etablert politikk for å hindre verdens innsyn. Israel hevder landet har verdens mest moralske hær, men vil ikke at internasjonale reportere, som er vanskeligere å delegitimere enn lokale, skal fortelle om hva soldatene deres driver med. Det tragiske er at strategien fungerer. CNN-reporter Jeremy Diamond sier i en podcast med Haaretz at han tror tilstedeværelsen av vestlig presse ville ført til større oppmerksomhet om sikkerheten for journalister og Israels juridiske og moralske ansvar. Selv om palestinske journalister på Gaza gjør et formidabelt arbeid, er det uholdbart at internasjonal presse nektes innreise til krigssonen. Situasjonen er unik, og Wolasmal gjør rett i å etterlyse sterkere engasjement fra en yrkesgruppe som vanligvis snakker på inn- og utpust om viktigheten av en fri og uavhengig presse.

Leder

Blind enighet

Senterpartiet bomma litt på avsatsen i sin kritikk av Faktisk.no forrige uke. Det er ikke ofte partier ber om at medier legges ned, og godt er det. Det er likevel all grunn til å diskutere sider ved faktasjekknettstedet, ikke minst om det, som det hevder, gjør befolkningen mer motstandsdyktig mot desinformasjon. Den påstanden gjentas jevnlig, uten noe form for belegg, og blir aldri ettergått kritisk. Det er ikke så rart, for nettstedet drives av omtrent samtlige store medieaktører i Norge: Schibsted, Aller Media, NRK, TV 2, Polaris Media og Amedia. De er skjønt enige om at prosjektet er storartet og får støtte av presseorganisasjonene.

Mari Skurdal

God stemning

Landets største arbeidstakerorganisasjon, Fagforbundet – selve grunnstammen i den norske velferdsstaten – har landsmøte i disse dager. Den nye lederen, Helene Harsvik Skeibrok, som overtar for Mette Nord, som har ledet forbundet siden 2013, la i et intervju med Klassekampen denne uka vekt på at fagbevegelsen skal ha kontakt med alle på rødgrønn side: «Vi snakker ikke bare med ett parti. Vi har samtaler med alle partier, spesielt de fem på venstresida.» Fagforbundet kvitterte ut forbrødringsstrategien med å invitere Tonje Brenna (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (Sp), Marie Sneve Martinussen (R), Kirsti Bergstø (SV) og Arild Hermstad (MDG) til en lengre samtale på landsmøtet i går. Det ble en svært så jovial seanse. Partiene var skjønt enige om at kommuneøkonomien måtte styrkes i statsbudsjettet for å sikre tjenestetilbud til innbyggerne over hele landet. Budskapet fra Vedum, Brenna og Martinussen – kanskje noe mer forbeholdent fra Bergstø og Hermstad – var at partiene i budsjettforhandlingene måtte konsentrere seg om det de sto sammen om.

Bjørgulv Braanen

Maga­fi­se­ring?

Kommunikasjonsrådgiver Sigurd Grytten, tidligere Ap-politiker og leder i Europabevegelsen, skriver i et innlegg på Altinget at Senterpartiet er «et klassisk høyrepopulistisk parti» – et parti som likner mest på Maga-bevegelsen av alle partier i Norge. Han frykter en gradvis overgang til autokrati hvis partiet får gjennomslag. Det sentrale illiberale premisset som Sp fremmer, er ifølge Grytten inndelingen i et oss og et dem. Han medgir at Sp ikke utpeker innvandrere som fienden, men partiet er desto farligere fordi «Oslo-eliten» og «Brussel-eliten» inngår i «fiendebildet». Dette er en overspent analyse, uten forståelse for arbeiderbevegelsens historie. Da arbeiderbevegelsen vokste fram, mobiliserte den breie grupper i det norske samfunnet i en felles kamp mot makthaverne, den politiske eliten og «ekspertene», som Tranmæl og Gerhardsen mente fremmet interessene til de privilegerte. Konstitueringen av et oss og et dem var et uttrykk for en samfunnsklasses konstituering som et subjekt i striden mot overklassen for større frihet og sosialt framskritt. Det er selvfølgelig tåpelig når Geir Pollestad lager karikaturer basert på hvor folk bor – av Oslo-folk som livsfjerne, kaffelattedrikkede hipstere.

Bjørgulv Braanen