Leder

Uholdbart

Mari Skurdal

I et korrespondentbrev fra Beirut anklager NRK-korrespondent Yama Wolasmal den norske journaliststanden – spesielt redaktører og kommentatorer – for øredøvende stillhet om Israels drap på 230 palestinske journalister. Helt stille har det riktignok ikke vært. Drapene på palestinske journalister har fått brei dekning, og norske journalister, redaktører og medieorganisasjoner har skrevet under på opprop for å få Israel til å slippe pressa inn på Gazastripa. Likevel har Wolasmal et poeng. Mediesituasjonen på Gaza er enestående. Internasjonale journalister har ikke tidligere blitt nektet adkomst til en krigssone så lenge. Arbeidet er overlatt til lokale journalister, som gjør en heltemodig jobb med livet som innsats. De mangler mat, fordrives til stadig nye områder og angripes også direkte av den israelske hæren. Familiemedlemmer og kollegaer blir drept og såret. Samtidig blir det stilt spørsmål ved om lokale journalisters arbeid er uavhengig – av den samme staten som nekter deres internasjonale kollegaer adgang til området.

«Det tragiske er at strategien fungerer.»

Etter Hamas-angrepet 7. oktober 2023 har ingen internasjonale journalister fått fri tilgang til Gazastripa. Men angrepene på presse i området startet lenge før 7. oktober. Over flere år har presseorganisasjoner blitt nektet innreise, og stedlige kontorer har blitt angrepet. I mai 2021 ble kontorbygget som huset Associated Press og Al-Jazeera bombet. Journalister i pressevester har blitt skutt. Dagens blokade er en forlengelse av en etablert politikk for å hindre verdens innsyn. Israel hevder landet har verdens mest moralske hær, men vil ikke at internasjonale reportere, som er vanskeligere å delegitimere enn lokale, skal fortelle om hva soldatene deres driver med. Det tragiske er at strategien fungerer. CNN-reporter Jeremy Diamond sier i en podcast med Haaretz at han tror tilstedeværelsen av vestlig presse ville ført til større oppmerksomhet om sikkerheten for journalister og Israels juridiske og moralske ansvar. Selv om palestinske journalister på Gaza gjør et formidabelt arbeid, er det uholdbart at internasjonal presse nektes innreise til krigssonen. Situasjonen er unik, og Wolasmal gjør rett i å etterlyse sterkere engasjement fra en yrkesgruppe som vanligvis snakker på inn- og utpust om viktigheten av en fri og uavhengig presse.

Leder

Et blindspor

Kommunesammenslåinger er satt på dagsordenen igjen. Kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran (Ap) har foreslått å gi større gulrøtter til dem som vil slå seg sammen, og Høyre, som har glemt at de tapte regjeringsmakta i 2021 på sentraliseringspolitikken, har begynt å kvesse knivene igjen. Partiet er også for å legge ned fylkeskommunen. Anna Molberg (H) fra Innlandet vil legge eget fylke på slaktebenken først. Det er noe uærlig over debatten om sammenslåinger når det gis inntrykk av enorme stordriftsfordeler ved å legge ned kommuner, noe som ofte viser seg ikke å stemme. Det eneste innsparingspotensialet ligger i å fjerne skoler, tjenester og helsetilbud i utkantene. Men heller ikke det gir nødvendigvis den ønskede effekt.

Bjørgulv Braanen

Holder fast på Holte

Forfatter og tidligere McKinsey-topp Martin Bech Holte selger bøker i bøtter og spann, men påstandene i «Landet som ble for rikt» og «Alternativt statsbudsjett» har fått et hardt møte med virkeligheten. Økonomer har tilbakevist tallgrunnlaget som bygger opp hovedtesen i bøkene, og finanskommentator Terje Erikstad i Dagens Næringsliv skriver at den siste utgivelsen bør trekkes i sin helhet. «Uansett hvordan Holte vrir og vrenger på tallene, er fasiten til Statistisk sentralbyrå at vi er mer produktive i dag, enn det vi var både i 2007 og 2013», skriver han. Holte er likevel ikke uten forsvarere i norsk offentlighet. Sist ute er Civita-leder Kristin Clemet, som i sin faste mandagskommentar i Aftenposten i går siterer Holte og videreformidler hovedpåstanden om at norsk økonomi og produktivitet sliter – eller i det minste vil gjøre det snart. Hvorfor gjør hun det? Clemets politiske prosjekt hviler på at mange slutter seg til de dystre spådommene om norsk økonomi. Hun sier det best selv i en tidligere kommentar, publisert bare dager før Sp gikk ut av regjering og den politiske medvinden til Civitas foretrukne regjeringsalternativ løyet.

Mari Skurdal

Iranernes modige kamp

I en verdenspolitisk mørketid som denne, skinner lyspunktene ekstra klart. Det er umulig ikke å la seg imponere over motet til det iranske folket, som nå reiser seg mot landets prestestyre. Det startet som en protest blant studenter og butikkeiere mot økte priser, men har i løpet av to intense uker spredt seg til byer over hele landet. Demonstrantenes krav handler ikke lenger bare om billigere mat, men om at teokratiets dager må være talte. For oss som fritt kan gå ut i gatene og utbasunere våre politiske drømmer, er det vanskelig å fatte hva dette oppgjøret krever. Iranske myndigheter slår brutalt ned på protester.

Lars Vegstein