Leder

Vesten må presse Israel

Frankrike, Storbritannia, Canada og en rekke andre vestlige land – alle har de nylig signalisert at de har til hensikt å anerkjenne Palestina som stat før FNs generalforsamling i september. Flere av dem krever samtidig at Hamas skal ekskluderes og avmilitariseres, mens den palestinske selvstyremyndigheten (PA) – et barn av den feilslåtte Oslo-avtalen – skal reformeres og styrkes.

Det er ikke første gang at vestlige land går inn for å styrke PA. Det samme gjorde USA, blant annet i kjølvannet av den andre intifadaen: Med profesjonaliserte sikkerhetsstyrker skulle PA bistå Israel i å opprettholde kontrollen i de okkuperte områdene. Siden har selvstyremyndigheten i stor grad fungert som et verktøy for å videreføre israelsk okkupasjon og undertrykkelse av palestinere.

PA har ikke avholdt valg siden 2006, og president Mahmoud Abbas sitter årevis på overtid. På oppfordring fra Canadas statsminister Mark Carney, skal Abbas nå ha forpliktet seg til å avholde valg i 2026 – riktignok på PAs premisser.

«Hvis hensikten er å bidra til varig fred, bør kravene rettes mot Israel.»

Problemet er bare at selvstyremyndigheten knapt har legitimitet igjen i den palestinske befolkningen. Den har de mistet nettopp på grunn av gjentatte israelsk-vestlige forsøk på å «styrke» PA, på bekostning av det palestinske folket. Å satse alt på en slik aktør, kan vise seg både meningsløst og skadelig.

De vestlige landenes partnerskap med PA er bare én av mange fallgruver i den koordinerte anerkjennelseskampanjen – der den dypeste muligens er fraværet av krav og tiltak rettet mot Israel. Det manglende presset mot Israel er paradoksalt, ettersom Israels krig og blokade mot Gaza skal være årsaken til at landene nå velger å anerkjenne Palestina.

Det er fare for at anerkjennelsen blir en hvilepute for de vestlige landene i møte med en menneskeskapt katastrofe av historiske proporsjoner. Det kan avlede oppmerksomhet fra spørsmål om straffeforfølgelse, så vel som sanksjoner og våpenembargo mot Israel – virkelig kraftfulle midler som vestlige land fortsatt unngår å ta i bruk.

Hvis landenes hensikt med alt dette er å bidra til varig fred i Midtøsten, bør kravene rettes mot Israel.

Leder

Gledelig utvikling

Søkertallene til videregående opplæring viser at 55 prosent nå har yrkesfag som førsteønske. Det er en markant økning. For ti år siden søkte 47,5 prosent av norske ungdommer seg til yrkesfag. Den største økningen i søkning har elektro og datateknologi. 800 flere ungdommer søkte seg dit enn i fjor, ifølge Utdanningsdirektoratet. De yrkesfagene flest søker seg til, er helse og oppvekstfag (13 prosent av søkerne) og teknologi- og industrifag (12 prosent).

Ruttes fallitt

Rett etter at USA og Israel startet bombekrigen mot Iran 28. februar, lovpriste Natos generalsekretær Mark Rutte det folkerettsstridige angrepet. I et intervju med Fox News søndag fortalte han at han hadde snakket med Donald Trump flere ganger den siste uka og gjentok sitt sterke forsvar for krigen. På spørsmål om hva han mente om Trumps kritikk av de europeiske Nato-landene for ikke å ha deltatt militært, viste Rutte til felleserklæringen fra 20 land, som Norge har undertegnet, der de lover å bidra med «passende tiltak» for å sikre trygg passasje gjennom Hormuzstredet. Rutte sa at disse landene nå følger «Trumps ledelse» og forklarte årsaken til at Nato ikke har bidratt militært til nå med at USA ikke hadde delt informasjon med de andre på forhånd. «Det er bare logisk at de europeiske landene trengte noen uker for å komme sammen», sa han.

En farlig vending

«Vi har altfor lave skuldre i møte med denne krigen», sa folkerettsekspert Cecilie Hellestveit til Klassekampen i går. Hun viser ikke bare til bomber og missiler brukt i krigen mellom Iran og Israel og USA, men også til de øvrige problemene krigen skaper. Det internasjonale energibyrået har kalt krigen «den største forsyningsforstyrrelsen i historien til det globale oljemarkedet». Den rammer også produksjon av gjødsel, som påvirker verdens matproduksjon ganske direkte. Dessuten peker Hellestveit på et særlig farlig tilleggselement: at alle verdens atomvåpenmakter nå på en eller annen måte er involvert i konflikten. Paradoksalt nok har dessuten en konflikt som blant annet dreier seg om Irans evne til å utvikle atomvåpen, ført til diskusjoner i en rekke land om å tilslutte seg atommakter og øke atomarsenaler, stikk i strid med avtaler om ikke-spredning. Ifølge Norsar-forsker og ekspert på atomvåpen Kjølv Egeland var det nedrustningsavtalene på 1980-tallet som «var den kalde krigens slutt».