Leder

Vesten må presse Israel

Frankrike, Storbritannia, Canada og en rekke andre vestlige land – alle har de nylig signalisert at de har til hensikt å anerkjenne Palestina som stat før FNs generalforsamling i september. Flere av dem krever samtidig at Hamas skal ekskluderes og avmilitariseres, mens den palestinske selvstyremyndigheten (PA) – et barn av den feilslåtte Oslo-avtalen – skal reformeres og styrkes.

Det er ikke første gang at vestlige land går inn for å styrke PA. Det samme gjorde USA, blant annet i kjølvannet av den andre intifadaen: Med profesjonaliserte sikkerhetsstyrker skulle PA bistå Israel i å opprettholde kontrollen i de okkuperte områdene. Siden har selvstyremyndigheten i stor grad fungert som et verktøy for å videreføre israelsk okkupasjon og undertrykkelse av palestinere.

PA har ikke avholdt valg siden 2006, og president Mahmoud Abbas sitter årevis på overtid. På oppfordring fra Canadas statsminister Mark Carney, skal Abbas nå ha forpliktet seg til å avholde valg i 2026 – riktignok på PAs premisser.

«Hvis hensikten er å bidra til varig fred, bør kravene rettes mot Israel.»

Problemet er bare at selvstyremyndigheten knapt har legitimitet igjen i den palestinske befolkningen. Den har de mistet nettopp på grunn av gjentatte israelsk-vestlige forsøk på å «styrke» PA, på bekostning av det palestinske folket. Å satse alt på en slik aktør, kan vise seg både meningsløst og skadelig.

De vestlige landenes partnerskap med PA er bare én av mange fallgruver i den koordinerte anerkjennelseskampanjen – der den dypeste muligens er fraværet av krav og tiltak rettet mot Israel. Det manglende presset mot Israel er paradoksalt, ettersom Israels krig og blokade mot Gaza skal være årsaken til at landene nå velger å anerkjenne Palestina.

Det er fare for at anerkjennelsen blir en hvilepute for de vestlige landene i møte med en menneskeskapt katastrofe av historiske proporsjoner. Det kan avlede oppmerksomhet fra spørsmål om straffeforfølgelse, så vel som sanksjoner og våpenembargo mot Israel – virkelig kraftfulle midler som vestlige land fortsatt unngår å ta i bruk.

Hvis landenes hensikt med alt dette er å bidra til varig fred i Midtøsten, bør kravene rettes mot Israel.

Leder

Nobel i vanry

Fredsprisvinner María Corina Machado er ikke den første som gir fra seg en nobelpris. Men der prisvinnere som forfatter Sigrid Undset og redaktør Dmitrij Muratov solgte medaljen for å gi penger til flyktninger, donerte Machado prisen til en politisk alliert. Derfor likner hennes overrekkelse av nobelmedaljen til USAs president Donald Trump mest på Knut Hamsuns oversendelse av sin pris til Nazi-Tysklands propagandaminister Joseph Goebbels i 1934. I brevet til nazitoppen skriver Hamsun at «jeg vet ingen som så utrettelig år efter år har skrevet og talt Europas og menneskehetens sak så idealistisk som De, hr. Reichsminister». Goebbels svarte at han så gaven «som et uttrykk for Deres forbundethet med vår kamp».

Tekno­logisk frigjøring

Nederland var lenge blant EUs mest USA- og tek-vennlige medlemsland. I fjor sommer påla parlamentet likevel myndighetene å øke bruken av europeiske og nederlandske skytjenester. Innen 2029 skal andelen være 30 prosent, skriver Politico. Bakgrunnen er de økte spenningene over Atlanterhavet og, ikke minst, at sjefaktoren i Den internasjonale straffedomstolen Karim Khan mistet tilgang til sin e-postkonto hos Microsoft i fjor vår. Det skjedde som følge av at USA innførte sanksjoner mot Khan – en straff for arrestordren mot Israels statsminister og forsvarsminister. Ettersom straffedomstolen ligger i Haag i Nederland, ble landet plutselig svært bevisst sin avhengighet av amerikansk big tech.

Lite lur skroting

Grunntanken i den norske fellesskolen er at alle norske barn skal få et godt og likeverdig opplæringstilbud der de bor. For å få til det er det ikke minst viktig å ha nok lærere på jobb i hele landet. Derfor er det svært uheldig at den regjeringsnedsatte Kommunekommisjonen i sin første delrapport går inn for å skrote lærernormen for den norske, offentlige grunnskolen. Normen sier at det ikke skal være mer enn 15 elever per lærer i småskolen. Fra femte til tiende trinn skal det være maks 20 elever per lærer. Normen er av relativt ny dato, fra 2018.