Leder

Vesten må presse Israel

Frankrike, Storbritannia, Canada og en rekke andre vestlige land – alle har de nylig signalisert at de har til hensikt å anerkjenne Palestina som stat før FNs generalforsamling i september. Flere av dem krever samtidig at Hamas skal ekskluderes og avmilitariseres, mens den palestinske selvstyremyndigheten (PA) – et barn av den feilslåtte Oslo-avtalen – skal reformeres og styrkes.

Det er ikke første gang at vestlige land går inn for å styrke PA. Det samme gjorde USA, blant annet i kjølvannet av den andre intifadaen: Med profesjonaliserte sikkerhetsstyrker skulle PA bistå Israel i å opprettholde kontrollen i de okkuperte områdene. Siden har selvstyremyndigheten i stor grad fungert som et verktøy for å videreføre israelsk okkupasjon og undertrykkelse av palestinere.

PA har ikke avholdt valg siden 2006, og president Mahmoud Abbas sitter årevis på overtid. På oppfordring fra Canadas statsminister Mark Carney, skal Abbas nå ha forpliktet seg til å avholde valg i 2026 – riktignok på PAs premisser.

«Hvis hensikten er å bidra til varig fred, bør kravene rettes mot Israel.»

Problemet er bare at selvstyremyndigheten knapt har legitimitet igjen i den palestinske befolkningen. Den har de mistet nettopp på grunn av gjentatte israelsk-vestlige forsøk på å «styrke» PA, på bekostning av det palestinske folket. Å satse alt på en slik aktør, kan vise seg både meningsløst og skadelig.

De vestlige landenes partnerskap med PA er bare én av mange fallgruver i den koordinerte anerkjennelseskampanjen – der den dypeste muligens er fraværet av krav og tiltak rettet mot Israel. Det manglende presset mot Israel er paradoksalt, ettersom Israels krig og blokade mot Gaza skal være årsaken til at landene nå velger å anerkjenne Palestina.

Det er fare for at anerkjennelsen blir en hvilepute for de vestlige landene i møte med en menneskeskapt katastrofe av historiske proporsjoner. Det kan avlede oppmerksomhet fra spørsmål om straffeforfølgelse, så vel som sanksjoner og våpenembargo mot Israel – virkelig kraftfulle midler som vestlige land fortsatt unngår å ta i bruk.

Hvis landenes hensikt med alt dette er å bidra til varig fred i Midtøsten, bør kravene rettes mot Israel.

Leder

To år etter 7. oktober

For to år siden tok soldater fra Hamas og andre militante grupper seg over grensegjerdet rundt Gaza og strømmet inn i kibbutzer, militærposter og en musikkfestival i Israel. De drepte mer enn 1200 israelere, voldtok kvinner og tok 250 personer som gisler. Kort tid etter angrepet besøkte USAs daværende president Joe Biden Israel. Han overleverte kondolanser, men kom også med en advarsel til Israels statsminister Benjamin Netanyahu: «Vær forsiktig: Samtidig som du kjenner raseriet, ikke la det oppsluke deg. Etter 11. september var vi rasende i USA.

200 år å lære av

9. oktober 1825 ankom seilbåten «Restoration» omsider New York etter en farefull seilas over Atlanteren. Tre måneder tidligere hadde den lille sluppen seilt ut fra Stavanger med 51 nordmenn om bord. Da de nådde fram til Amerika tre måneder seinere, var de 50: Et pikebarn ble født under overfarten, og et søskenpar angret seg og gikk i land i Randaberg. Det lille følget markerte starten på en langvarig emigrasjonsbølge fra Norge. Disse utvandrerne har fått beskjeden plass i norsk historiefortelling, og i det ligger en viss ironi.

Hatets flamme

Torsdag angrep en britisk mann med syrisk bakgrunn jøder samlet for å feire høytida jom kippur foran en synagoge i Manchester i Storbritannia. To menn mistet livet, og fire fikk alvorlige skader. Ephraim Mirvis, sjefsrabbi for de ortodokse jødiske menighetene i Storbritannia, sier til BBC at han er sjokkert over angrepet, men ikke overrasket. Han forteller at britiske jøder har vært forberedt på at noe slikt kunne skje. Han legger likevel til: «Dette er ikke bare et angrep på jøder, men et angrep på verdiene i samfunnet vårt.» Uttalelsene hans peker mot to sannheter: Jødiske menigheter vet at de kan bli mål for angrep, bare fordi de er jødiske. Samtidig lever briter i samfunn som er flerkulturelle og som både offisielt og i det daglige verdsetter toleranse og samhold på tvers av kulturer. Også i Norge forteller representanter for vår lille, jødiske minoritet om frykt for angrep.