Leder

Datasenter

Kjell Inge Røkke og Aker vil satse milliarder på å bygge et datasenter for kunstig intelligens i Narvik. Tomta i Kvandalen utenfor Narvik kjøpte Aker opprinnelig for å bygge hydrogen- og ammoniakkfabrikk, som en del av selskapets satsing på grønn industri. Prosjektet ble skrinlagt «av kommersielle grunner», og både tomt og nettkapasitet skal nå brukes til Open AIs første datasenter i Europa. Akers aksjekurs gjorde et byks oppover etter nyheten, og digitaliseringsminister Karianne Tung jublet og ønsket prosjektet velkommen.

«Antakelig vil det ikke komme mange norske arbeidsplasser ut av prosjektet.»

Når Tung allerede har satt et mål om at 80 prosent av norske offentlige virksomheter skal ta i bruk kunstig intelligens innen utgangen av året, er det en fordel at man slipper å sende data til USA, og at de i stedet lagres under beskyttelse av EU-regelverket, som er strengere. Hvor mye annet Norge vil få ut av dette, bortsett fra skatteinntekter, er vanskelig å si. Aker og samarbeidspartneren Nscale sier de vil gi tilgang til det «norske KI-økosystemet», men som fagsjef i tankesmia Langsikt Aksel Braanen Sterri skriver i Dagens Næringsliv, er det større sjanse for at regnekrafta går til de som har størst betalingsevne. For å sikre at Norge får mer ut av storsatsingen i Narvik, tar Sterri til orde for å lære av oljepolitikken, der norske myndigheter beholdt kontrollen over oljeressursene og stilte krav om norsk deltakelse til utenlandske selskaper som ville utvinne olje på norsk sokkel. Det er et råd det er verdt å lytte til.

Grunnen til at Open AI velger å satse på datasenter i Norge, er først og fremst tilgangen til billig fornybar vannkraft, som har vært helt sentralt for at Norge har blitt en industrinasjon. Digitaliseringsminister Karianne Tung kaller datasenter «moderne industribygging», men antakelig vil det ikke komme mange norske arbeidsplasser ut av prosjektet. Dermed risikerer vi å ende opp som en rein strømleverandør. Vannkrafta er fornybar, men ikke en ubegrenset ressurs. For å sikre at vannkrafta også i framtida skal bidra til verdiskaping, vekst og rettferdig fordeling, trengs det politikere som tør å prioritere norske interesser foran interessene til Røkke og internasjonale tek-selskaper.

Leder

Islen­dingsug

Lørdag går islendingene til valgurnene for å svare nei eller ja til om de vil starte forhandlinger med Brussel om Island skal bli medlem av EU. Islands sosialdemokratiske statsminister Kristrún Frostadóttir fører an sammen med ja-partiet Reformpartiet, som brøt ut av det konservative Selvstendighetspartiet i 2016 på grunn av uenighet om EU. De øvrige partiene er mot EU-medlemskap. Avstemningen på Island har fått mange norske EU-tilhengere til å trekke frisk luft i et håp om at et islandsk ja skal sette fyr på den norske EU-debatten. Spesielt tiltrekkende er den islandske modellen med to folkeavstemninger, der man først spør om man skal søke medlemskap, for deretter å stemme over forhandlingsresultatet. «Det er genialt», sier tidligere statssekretær i UD, Maria Varteressian. Håpet er at en første «uforpliktende» avstemning, et «ja til å se», skal gjøre det lettere å få til en innmelding i neste runde.

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.