Aslak Raanes har delt denne artikkelen med deg.

Aslak Raanes har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFormuesskatt

Ja ja, mye vil ha mer

Klassekampen 19. juli Klassekampen 19. juli

Ifølge Mathilde Fasting i et intervju i Klassekampen 19. juli må norske eiere ta opp kampen med utenlandske majoritetseiere for å få vedtatt utbytteutdeling. Kan dette stemme? Er de utenlandske eierne langsiktige investorer som prioriterer næringsutvikling i Norge framfor utbytte?

8–100.000 norske selskaper er ifølge KI utenlandskontrollert. En god del av disse er oppkjøpt av Private Equity fond. Her er oppkjøperne normalt inne i seks til sju år mens tidligere eiere fortsetter som minoritetseiere. Det hentes som regel ut superprofitt til fondseiere og investorer både i form av løpende avkastning og gevinst ved exit.

I mange tilfeller deles det ikke ut utbytte i slike selskaper. På Proff.no kan vi finne selskaper som ikke har delt ut et øre i utbytte gjennom hele oppkjøpsperioden. Ikke rart at minoritetseiere, dersom de ikke har fått ordnet seg på et eller annet vis, kan få grå hår.

Årsaken til dette merkelige fenomenet er et utlendingene har tilført oppkjøpskapitalen i form av lån. Den løpende avkastningen hentes fra rentene som selskapet må ut med på den nye gjelden til oppkjøperne. Da får selskapet skattefradrag for disse rentene, noe selskapet ikke får for utdelt utbytte. Dermed blir selskapets skattepliktige inntekt ofte nullet ut, mot en tilsvarende øking av inntekten i et skatteparadis-arrangement.

Hybridkapital er betegnelsen som brukes på denne type investeringer. Hybridkapital er en form for finansiering som kombinerer elementer fra både egenkapital og fremmedkapital (gjeld). Denne dobbeltheten kommer til uttrykk i selskapsstyret hvor investorene sitter som majoritetseiere og passer på at rentebetalingene på lånene går som de skal.

Norge burde absolutt satt ned foten mot dette og for eksempel inntatt forslagene OECD kom med for snart ti år siden i vår skattelov.

Mathilde Fasting bruker denne interessemotsetningen mellom norske og utenlandske eiere, som nok kan oppstå i noen tilfeller, som argument for å avvikle formuesskatten. Etter den aggressive skatteplanleggingen som utvanner skattefundamentet, skal altså eierne belønnes med bortfall av formuesskatten.

Ja ja, mye vil ha mer. Som kjent er formuesskatten ofte den eneste skatten kapitaleierne må betale. I skattelista for 2023 var det for eksempel 96 milliardærer. Åtte av disse hadde null i inntekt og dermed ingen inntektsskatt.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Pisa

Lesekrisen angår oss alle

Ferske Pisa-tall ble fremlagt tirsdag 8. september: Norske elever presterer enda dårligere i sjokkundersøkelsen for fire år siden. Leseferdigheten deres svekkes år for år. Tallene er ikke abstrakte statistikker, vi kjenner alle barn bak disse tallene. «4 av 10 gutter kan ikke lese Ole Brumm for barn og unge», skriver en lektor i et innlegg. La det synke inn: En bok skrevet for de minste, er blitt uforståelig for fire av ti gutter i ungdomsskolealder.

Historie

Litt mer om mopeder og AfD

Øyvind Strømmen analyserer valgseieren til det tyske ytre høyre-partiet AfD i Klassekampen 9. september, illustrert med en illustrasjon av en Simson-moped. Som mange vet bruker høyreradikale partier nostalgi som et virkemiddel i sin retorikk, som kulturell identitet, regionale tradisjoner og lokale tradisjoner. AfD spiller på lengsel etter det tradisjonelle Tyskland, og ikke overraskende slår dette budskapet gjennom i Sachsen-Anhalt med sin store arbeidsledighet. Denne nostalgien er ytterligere spisset ved såkalt «ostalgie», nemlig livet og kulturen i tidligere DDR. Simson er i så måte ett av symbolene i denne «ostalgien», og skal signalisere frihet, uavhengighet og individualitet. I tidligere DDR var det svært vanskelig, for ikke å si umulig, å skaffe seg bil, og derfor var moped et vanlig framkomstmiddel. Svært mange tyskere kjørte derfor rundt på en østtysk Simson.

Historie

Kommentar til Bøckman

I si høgst interessante orientering om kinesisk historieskriving og tidsoppfatning 7. september, kjem Harald Bøckman på eitt punkt i skade for å villeie lesaren. Han refererer til ein påstått marxistisk tradisjon som deler verdshistoria inn i ulike stadium, frå «primitivt samfunn gjennom slavesamfunn, kapitalisme, sosialisme til kommunisme». Bøckmans «skjema» er truleg eit utslag av det falske Stalin-dogmet som seier at alle land må gjennomgå alle dei stadia Marx opererer med. Men Bøckman har gløymt den produksjonsmåten som Marx plasserer Kina (og Russland) i, den asiatiske, som består i ei (despotisk) statsform som historisk oppstod på grunnlag av felleseigedom til jord og andre produksjonsmiddel. Den økonomiske bakgrunnen var gjerne behovet for store felles løft, så som vassleidningar. Bøckman har for så vidt rett i at Hegel og Marx såg på det kinesiske systemet som stagnerande, men det gjorde dei ikkje utan grunn. Dette innebar ikkje at ingenting skjedde i landet, men at økonomisk utvikling og skifte av dynasti og så vidare.