Leder

Arbeidende kapital

Kutt i formuesskatten ser ut til å være de borgerlige partienes viktigste og mest konkrete løfte i valgkampen. Mens Frp vil kutte skatten helt, går Høyre, Venstre og KrF til valg på å fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital. Det framstilles som at rike folk som har penger i banken, fortsatt skal betale formuesskatt, mens de som investerer i selskaper og driftsmidler, «i praksis kjettinger, maskiner, driftsbygninger og liknende», ifølge Høyres nettsider, skal slippe.

«Støres bankinnskudd vil regnes som arbeidende kapital, og dermed ikke skattlegges.»

Hvorfor dette er et meningsløst begrep illustreres godt av Dagens Næringsliv, som har sett på hvordan to personer med store private formuer i banken – statsminister Jonas Gahr Støre og oljefondsjef Nicolai Tangen – kommer ulikt ut dersom de borgerlige partiene fjerner formuesskatt på såkalt arbeidende kapital. Tangen, med en likningsformue på 7,7 milliarder kroner, har plassert alle pengene sine i banken og i statspapirer. Det ville ikke blitt regnet som arbeidende kapital under Høyres skatteregime. Støre, derimot, har rundt 70 millioner kroner plassert på en bankkonto han eier gjennom investeringsselskapet Femstø. Dersom Høyre, Krf og Venstre får det som de vil, kommer Skatteetaten til å behandle dette som en aksjeformue – arbeidende kapital – som skal unntas formuesskatt.

Eksempelet illustrerer også hvor lett det er å organisere seg unna formuesskatten dersom den kuttes for såkalt arbeidende kapital. Når Erna Solberg får spørsmål om det ikke bare er å flytte pengene sine inn i holdingselskap for å slippe hele formuesskatten, svarer hun at det vil være gjennomskjæringsregler som hindrer dette. Men Skatteetaten driver ikke slik kontroll av aksjer i fastsettelsen av formuesskatt i dag, og Høyre har ingen plan for å innføre det. Etter alt å dømme vil resultatet av høyresidas viktigste valgkampløfte bli få nye arbeidsplasser, men mange flere rike nullskattytere og et langt større kutt i inntektene til vår felles velferd enn det Høyre har dekning for.

Leder

Sanksjoner må på plass

I en artikkel i Haaretz beskriver avisas mangeårige kommentator Gideon Levy Israels egentlige plan for Gaza. Den består i en bevisst og målrettet ødeleggelse av liv og samfunnsstrukturer for å oppnå kaos. «Så snart Gazas befolkning er redusert til en fragmentert, uorganisert masse uten grunnleggende tjenester, essensielle institusjoner og selvfølgelig uten lederskap, vil den fullstendige oppløsningen av samfunnsstrukturen gjøre det lettere for Israel å gå videre til neste fase – en fase landet aldri har gitt opp – nemlig fordrivelsen.» ­Statsminister Benjamin Netanyahu mer enn hintet til at Israel planlegger å ta over området da han talte til bosettere på Vestbredden forrige uke. Han skrøt av at Israel snart kontrollerer 70 prosent av Gaza­stripa og la til: «La oss starte med det.» Forsvarsminister Israel Katz skrev samtidig på X at Israel nå er klar til å iverksette «en frivillig migrasjonsplan» for Gazas 2,2 millioner palestinere. Andre ord for en slik plan er etnisk rensing, tvangsforflytting eller også folkemord. Raymond Johansen i Norsk Folkehjelp kalte i et innlegg i går Israels strategi for «overbelastning». Det går ut på å gjøre så mange ugjerninger samtidig at organisasjoner, presse og politikere ikke vet hvor de skal rette oppmerksomheten.

Dritti­fi­sering i Aften­posten

I 1992 fikk Gunda Djupvik fast jobb i Statens Informasjonstjeneste. Da gjorde en nyutdannet jurist på 26 år slik man skal gjøre: Hun tegnet abonnement på Aftenposten. Siden har Djupvik byttet jobb mange ganger, men abonnementet har hun beholdt gjennom hele yrkeslivet. Helt til en tirsdag i april, da hun våknet til en e-post om at Schibsted framover krever 39 kroner i måneden for å slippe at konsernet og «utvalgte annonsepartnere» samler inn brukerdata for å vise personlig tilpassede annonser. «Det fyrste eg gjorde, før eg stod opp, var å gå inn på Schibsted og avslutta abonnementet mitt på Aftenposten og VG», sier Djupvik til NRK. «Schibsted annonsevalg» henter inspirasjon fra de store teknologiplattformene. For å bruke Facebook må du enten dele personopplysninger eller betale for å slippe personrettede annonser.

Ingen quick fix

Kravet om 16 års aldersgrense for bruk av sosiale medier har vært et av regjeringens prestisjeprosjekter. Nå er det i ferd med å bli til nesten ingenting. Nettavisa Rett24 skriver at lovforslaget som krever at some-selskaper innfører aldersverifisering for norske brukere, har blitt kraftig utvannet. I den første versjonen av lovforslaget ble selskapene ilagt gebyr om de ikke etablerte en mekanisme for å sikre at brukerne var over 16 år. Nå har regjeringen kommet til at det er i strid med EØS-retten og har endret kravet til en anbefaling – uten sanksjonsmuligheter. Det kan se ut som et tilfelle av fjellet som fødte en mus.