Leder

Arbeidende kapital

Kutt i formuesskatten ser ut til å være de borgerlige partienes viktigste og mest konkrete løfte i valgkampen. Mens Frp vil kutte skatten helt, går Høyre, Venstre og KrF til valg på å fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital. Det framstilles som at rike folk som har penger i banken, fortsatt skal betale formuesskatt, mens de som investerer i selskaper og driftsmidler, «i praksis kjettinger, maskiner, driftsbygninger og liknende», ifølge Høyres nettsider, skal slippe.

«Støres bankinnskudd vil regnes som arbeidende kapital, og dermed ikke skattlegges.»

Hvorfor dette er et meningsløst begrep illustreres godt av Dagens Næringsliv, som har sett på hvordan to personer med store private formuer i banken – statsminister Jonas Gahr Støre og oljefondsjef Nicolai Tangen – kommer ulikt ut dersom de borgerlige partiene fjerner formuesskatt på såkalt arbeidende kapital. Tangen, med en likningsformue på 7,7 milliarder kroner, har plassert alle pengene sine i banken og i statspapirer. Det ville ikke blitt regnet som arbeidende kapital under Høyres skatteregime. Støre, derimot, har rundt 70 millioner kroner plassert på en bankkonto han eier gjennom investeringsselskapet Femstø. Dersom Høyre, Krf og Venstre får det som de vil, kommer Skatteetaten til å behandle dette som en aksjeformue – arbeidende kapital – som skal unntas formuesskatt.

Eksempelet illustrerer også hvor lett det er å organisere seg unna formuesskatten dersom den kuttes for såkalt arbeidende kapital. Når Erna Solberg får spørsmål om det ikke bare er å flytte pengene sine inn i holdingselskap for å slippe hele formuesskatten, svarer hun at det vil være gjennomskjæringsregler som hindrer dette. Men Skatteetaten driver ikke slik kontroll av aksjer i fastsettelsen av formuesskatt i dag, og Høyre har ingen plan for å innføre det. Etter alt å dømme vil resultatet av høyresidas viktigste valgkampløfte bli få nye arbeidsplasser, men mange flere rike nullskattytere og et langt større kutt i inntektene til vår felles velferd enn det Høyre har dekning for.

Leder

Nordnorsk paradoks

Årets Ottar Brox-seminar gikk av stabelen fredag, som det tredje i rekka. For første gang var det lagt til Tromsø, og situasjonen i nord preget også programmet, som seg hør og bør for et seminar inspirert av Brox sine ideer og virke. Hans mest kjente bok, «Hva skjer i Nord-Norge?» fra 1966, var et oppgjør med norsk utkantpolitikk. Ifølge Brox la den rådende, teknokratiske politikken grunnlag for en effektivisering av fiskeriene som var ødeleggende for nordnorske lokalsamfunn. Årets Brox-foredrag tok utgangspunkt i spørsmålet den sentrale SV-eren og forskeren stilte for 60 år siden. Hva skjer i Nord-Norge i dag, var spørsmålet Kjell Arne Røvik, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, stilte i foredraget. Hans påstand er at Nord-Norge i dag preges av et stort paradoks.

Noe må gjøres

I august sendte funnene i en rapport fra A-krimsenteret i Tønsberg sjokkbølger gjennom Stortinget. Rapporten slo fast at 16 private barnevernsselskap i Buskerud, Vestfold og Telemark hadde koplinger til kriminelle miljøer. Tre av selskapene driver institusjoner, mens andre tilbyr vikar- og bemannings­tjenester, utleie av eiendom og veiledningstjenester. Gjentatte ganger har det blitt ropt varsko om at myndighetene ikke har god nok kontroll. Staten har likevel sendt sårbare barn i armene på kriminelle. Politiet jobber med en nasjonal kartlegging. Det er nærliggende å tenke at situasjonen i landets elleve andre politi­distrikt ligner.

Viktig og riktig pris

Fjorårets fredspris henger i dag i glass og ramme i Det hvite hus. Årets vil ikke ende samme sted, selv om Navanethem «Navi» Pillay spøkte om det da hun ble møtt med applaus og beskjeden om at hun var årets vinner. «Om dere klapper litt mer, kan det hende jeg deler denne prisen med Trump», sa den sørafrikanske juristen for å dempe de frammøtte, før hun ba dem forsikre henne om at det hele ikke var en spøk. Det var det ikke. Nobels fredspris går i år til Navi Pillay for hennes innsats for fred og folkerett. Nobelkomiteen skriver at «det går en klar linje fra hennes tidlige engasjement som forsvarer for Nelson Mandela og andre som sto opp mot apartheid i hjemlandet Sør-Afrika, til rolla som dommer i noen av vår tids mest toneangivende internasjonale rettsprosesser». Hennes siste oppgave var å lede FNs uavhengige undersøkelseskommisjon for de okkuperte palestinske områdene, som leverte sin rapport i fjor.