Leder

Kan skape en fiende

Pernille Solheim

Når E3-landene – Storbritannia, Frankrike og Tyskland – møter Iran til atomsamtaler i Istanbul i dag, har de europeiske landene fingeren på avtrekkeren. Som parter i atomavtalen, kan de når som helst velge å gjeninnføre de knusende FN-sanksjonene mot Iran som ble opphevet i januar 2016. E3-landene varslet nylig at de akter å gjøre nettopp det. Innen slutten av august vil de gjeninnføre sanksjonene som er juridisk bindende for samtlige FN-land – med mindre Iran umiddelbart gjenopptar forhandlingene for å begrense sitt atomprogram. Til det svarte den iranske utenriksministeren i forrige uke at det var USA – ikke Iran – som forlot forhandlingsbordet og «valgte et militært alternativ i stedet». Han rådet E3 til å «sette til side den utslitte trussel- og presspolitikken».

«De europeiske landene har fingeren på avtrekkeren.»

Iranerne var i atomforhandlinger med Trump-administrasjonen da de brått ble angrepet av Israel i juni. På tampen av den tolv dager lange krigen angrep også USA iranske atomanlegg fra lufta. Det hele fikk Iran å avslutte det mangeårige samarbeidet med Det internasjonale atombyrået (IAEA). Med det mistet FN sine øyne og ører i Iran.

Nå håper E3-landene sannsynligvis å kunne presse Iran til forhandlingsbordet gjennom sanksjonstrusselen. All erfaring tilsier imidlertid at trusler, sanksjoner og bombing gjør lite mer enn å skyve Iran unna og dermed presse det iranske atomprogrammet dypere inn i skyggene. Nye, ødeleggende FN-sanksjoner kan føre til at Iran trekker seg fra ikkespredningsavtalen, og det kan bane vei for et konservativt maktskifte i landet. Det vil gå hardest utover de iranske menneskerettighetsforkjemperne som Europa selv hevder å forsvare. Samtidig viser erfaringen at Iran vil respektere en eventuell ny atomavtale dersom de andre partene gjør det samme. Atomavtalen, uperfekt som den er, fungerte – helt til Donald Trump uprovosert trakk USA ut i 2018. Retten til å utløse FN-sanksjonene utløper i oktober, og frontene er steilere enn noen gang siden 2015. I en så skjør tid bør Europa unngå fortidas fallgruver og unnlate å løpe destruktivt ærend for Trump og Benjamin Netanyahu.

Leder

Kringvern om norges­prisen

1. september spretter prisen på bensin og diesel opp. Da utløper kuttene i CO₂-avgift og vegbruksavgift, som Senterpartiet og de borgerlige partiene banket gjennom i mars. I fem måneder har ordningen skjermet folk og bedrifter mot sjokkeffekten av Israel og USAs ulovlige krig mot Iran. I budsjettavtalen ble de rødgrønne partiene enige om å møtes etter sommeren for å drøfte om ordningen skulle videreføres. Arbeiderpartiet har fra dag én vært mot kuttene, som ifølge finansminister Jens Stoltenberg kunne føre til inflasjon, rentehopp og brudd på EØS-avtalen.

Lars Vegstein

Flertall for skattekutt

Formuesskatt var blant de aller viktigste sakene i fjorårets stortingsvalgkamp. Borgerlige aksjonsgrupper og podkastere hamret løs på skatten. Inntrykket som ble skapt, var at landets rikeste ble ribbet til skinnet av en skattekåt regjering. Etter hvert krakelerte dette bildet. Noen av de gråtkvalte historiene om skatteflådde bedriftseiere som ikke hadde råd til å betale skatten, viste seg ikke å holde stikk. Skatten er heller ingen alvorlig hemsko for norsk verdiskaping.

Bjørgulv Braanen

Følgefeil

Den store pensjonsreformen som ble påbegynt i 2005, hadde to hovedmål: Den skulle få flere til å stå lenger i jobb, og den skulle redusere statens utgifter til folketrygda, sammenliknet med det gamle systemet. Metoden var å innføre et system med mye sterkere sammenheng mellom hva man har tjent i løpet av yrkeslivet, og hva man får i pensjon, og å innføre kraftig avkorting for de som går av tidlig. Problemet er at begge mekanismene rammer skeivt. I mai kom Pensjonspolitisk arbeidsgruppe, sammensatt av staten og partene i arbeidslivet, med sin årlige rapport. De viser at pensjonsreformen i 2025 hadde medført samla innsparinger på 18,5 milliarder kroner. Staten har fått lavere utgifter, og pensjonistene har fått mindre. De som særlig får mindre, er de som har tjent minst og gått av tidlig.

Pål Hellesnes