Leder

Kan skape en fiende

Når E3-landene – Storbritannia, Frankrike og Tyskland – møter Iran til atomsamtaler i Istanbul i dag, har de europeiske landene fingeren på avtrekkeren. Som parter i atomavtalen, kan de når som helst velge å gjeninnføre de knusende FN-sanksjonene mot Iran som ble opphevet i januar 2016. E3-landene varslet nylig at de akter å gjøre nettopp det. Innen slutten av august vil de gjeninnføre sanksjonene som er juridisk bindende for samtlige FN-land – med mindre Iran umiddelbart gjenopptar forhandlingene for å begrense sitt atomprogram. Til det svarte den iranske utenriksministeren i forrige uke at det var USA – ikke Iran – som forlot forhandlingsbordet og «valgte et militært alternativ i stedet». Han rådet E3 til å «sette til side den utslitte trussel- og presspolitikken».

«De europeiske landene har fingeren på avtrekkeren.»

Iranerne var i atomforhandlinger med Trump-administrasjonen da de brått ble angrepet av Israel i juni. På tampen av den tolv dager lange krigen angrep også USA iranske atomanlegg fra lufta. Det hele fikk Iran å avslutte det mangeårige samarbeidet med Det internasjonale atombyrået (IAEA). Med det mistet FN sine øyne og ører i Iran.

Nå håper E3-landene sannsynligvis å kunne presse Iran til forhandlingsbordet gjennom sanksjonstrusselen. All erfaring tilsier imidlertid at trusler, sanksjoner og bombing gjør lite mer enn å skyve Iran unna og dermed presse det iranske atomprogrammet dypere inn i skyggene. Nye, ødeleggende FN-sanksjoner kan føre til at Iran trekker seg fra ikkespredningsavtalen, og det kan bane vei for et konservativt maktskifte i landet. Det vil gå hardest utover de iranske menneskerettighetsforkjemperne som Europa selv hevder å forsvare. Samtidig viser erfaringen at Iran vil respektere en eventuell ny atomavtale dersom de andre partene gjør det samme. Atomavtalen, uperfekt som den er, fungerte – helt til Donald Trump uprovosert trakk USA ut i 2018. Retten til å utløse FN-sanksjonene utløper i oktober, og frontene er steilere enn noen gang siden 2015. I en så skjør tid bør Europa unngå fortidas fallgruver og unnlate å løpe destruktivt ærend for Trump og Benjamin Netanyahu.

Leder

Fiendtlig overta­kelse

I et intervju med Vårt Land forteller den italienske forfatteren Antonio Scurati at Benito Mussolinis suksess på 1920-tallet ble muliggjort av datidas endringer i medieteknologien. Den italienske fascistlederen var opprinnelig journalist og forsto styrken i enkle fortellinger. «Det var tweets. Alt var sitatvennlig», forteller Scurati, som har skrevet fem bind om Mussolini. Samtidig var de fleste europeiske land i ferd med å få nasjonale kringkastere, og Mussolini var en mesterlig radiotaler. «Vi skjønner knapt hvor viktig dette er», sier Scurati.

Politiske følger

Om drapet på den amerikanske influenseren Charlie Kirk var politisk motivert, vet vi i skrivende stund ikke. Personen som skjøt Kirk under et arrangement på et universitet i Utah onsdag kveld, er ennå ikke tatt. Det er likevel liten tvil om at attentatet både tolkes politisk og kan få politiske konsekvenser. I en tale på Truth Social kaller president Donald Trump Kirk en martyr, og han hevder venstresidas demonisering av meningsmotstandere er direkte ansvarlig. «Den radikale venstresidas politiske vold har tatt for mange liv», sier presidenten, som kjente Kirk godt. Den høyreorienterte influenseren var omgangsvenn med Trumps sønner. For norske ungdommer er Charlie Kirk godt kjent gjennom Tiktok-videoer hvor han besøker amerikanske universiteter og konfronterer venstreorienterte studenter.

Nå har pipa fått ny lyd

Jonas Gahr Støre kan fortsette som statsminister fordi partiene som støtter ham, fikk flertall på Stortinget. Tyngdepunktet ligger til venstre, og for å få budsjettene sine gjennom, må en ny regjering ha støtte fra MDG, Sp, SV og Rødt. Disse partiene er likevel ikke de eneste som søker å påvirke politikken de neste fire årene. Etter å ha advart mot at Støre fortsetter som statsminister i et dunkende kjør gjennom valgkampen, har pipa til næringslivseliten i Norge plutselig fått en annen lyd. Nå kan de knapt få rost Arbeiderpartiet nok. I Dagens Næringsliv hyller de nå styringsdyktigheten til Støre og finansminister Jens Stoltenberg, og særlig er de fornøyd med forslaget til et skatteforlik.