Leder

Kan skape en fiende

Pernille Solheim

Når E3-landene – Storbritannia, Frankrike og Tyskland – møter Iran til atomsamtaler i Istanbul i dag, har de europeiske landene fingeren på avtrekkeren. Som parter i atomavtalen, kan de når som helst velge å gjeninnføre de knusende FN-sanksjonene mot Iran som ble opphevet i januar 2016. E3-landene varslet nylig at de akter å gjøre nettopp det. Innen slutten av august vil de gjeninnføre sanksjonene som er juridisk bindende for samtlige FN-land – med mindre Iran umiddelbart gjenopptar forhandlingene for å begrense sitt atomprogram. Til det svarte den iranske utenriksministeren i forrige uke at det var USA – ikke Iran – som forlot forhandlingsbordet og «valgte et militært alternativ i stedet». Han rådet E3 til å «sette til side den utslitte trussel- og presspolitikken».

«De europeiske landene har fingeren på avtrekkeren.»

Iranerne var i atomforhandlinger med Trump-administrasjonen da de brått ble angrepet av Israel i juni. På tampen av den tolv dager lange krigen angrep også USA iranske atomanlegg fra lufta. Det hele fikk Iran å avslutte det mangeårige samarbeidet med Det internasjonale atombyrået (IAEA). Med det mistet FN sine øyne og ører i Iran.

Nå håper E3-landene sannsynligvis å kunne presse Iran til forhandlingsbordet gjennom sanksjonstrusselen. All erfaring tilsier imidlertid at trusler, sanksjoner og bombing gjør lite mer enn å skyve Iran unna og dermed presse det iranske atomprogrammet dypere inn i skyggene. Nye, ødeleggende FN-sanksjoner kan føre til at Iran trekker seg fra ikkespredningsavtalen, og det kan bane vei for et konservativt maktskifte i landet. Det vil gå hardest utover de iranske menneskerettighetsforkjemperne som Europa selv hevder å forsvare. Samtidig viser erfaringen at Iran vil respektere en eventuell ny atomavtale dersom de andre partene gjør det samme. Atomavtalen, uperfekt som den er, fungerte – helt til Donald Trump uprovosert trakk USA ut i 2018. Retten til å utløse FN-sanksjonene utløper i oktober, og frontene er steilere enn noen gang siden 2015. I en så skjør tid bør Europa unngå fortidas fallgruver og unnlate å løpe destruktivt ærend for Trump og Benjamin Netanyahu.

Leder

Toppstyrt dokument

Arbeiderpartiet har lagt fram en fireårsplan for Norge, som skal gjelde ut hele regjeringsperioden. Det spesielle med den er at den er et toppstyrt styringsverktøy, utformet av partiledelsen etter innspill fra fagstatsrådene. Regjeringen forbeholder seg også retten til å endre planen underveis, og hvert år skal helheten opp til revisjon hos den samme partiledelsen som har utformet den. Planen har en forankring i Arbeiderpartiets partiprogram, men ettersom planen bare er på ti sider mot partiprogrammets 180, er det meste utelatt. Snarere er planen et oppsamlingsdokument over saker regjeringen allerede er i gang med eller planlegger å gå i gang med raskt. Samtidig er punktene såpass overordnede at de virkelige stridstemaene kan være vanskelige å plukke opp.

Mari Skurdal

Livsfarlig hat mot jøder

Det skulle være barnas dag på stranda i Sydney. Den hasidiske menigheten i byen inviterte til familiefeiring av lysfesten hanukka med gratis donuts, lys­tenning, musikk og leker. På invitasjonene skrev menigheten: «Ta med venner, ta med familien, og la oss fylle Bondi med glede og lys!» I stedet var det noe annet som møtte de jødiske familiene som tok med seg barna sine på stranda den ettermiddagen. Minst elleve mennesker ble drept da to menn begynte å skyte mot parken der ­feiringen foregikk. De rystende videobildene av skrekkslagne mennesker som rømmer fra skuddsalvene, gikk i går verden rundt. Massevold av denne typen er uvanlig i Australia, og helgas angrep er landets dødeligste siden 1996. En av terroristene ble selv drept i angrepet.

Lars Vegstein

Platene er i bevegelse

«Nu dukker USA op i Danmarks viktigste trusselvurdering» skrev avisa Berlingske tidligere denne uka. Årsaken var at Danmarks viktigste allierte etter andre verdenskrig plutselig var listet opp som en trussel mot riksfellesskapet i den årlige rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste. Rapporten skriver at USA nå bruker «sin økonomiske og teknologiske styrke som et maktmiddel, også overfor allierte og partnere». Ikke minst har dette blitt tydelig for danskene i striden om eierskap over Grønland: President Donald Trump vil ha øya, og han har ikke utelukket bruk av militærmakt for å få den. Der Atlanterhavet de siste 80 årene har bundet USA og Europa sammen, kulturelt, militært og økonomisk, danner det i dag en stadig mer uforsonlig kløft mellom kontinentene. Det ble ikke minst tydelig da USA forrige uke la fram sin nye, nasjonale sikkerhetsstrategi. Den får utenrikspolitisk forsker og tidligere toppdiplomat Henrik Thune til å si at forholdet til USA er ødelagt for alltid, slik han gjør i et intervju i dagens avis.

Mari Skurdal