Leder

Kan skape en fiende

Når E3-landene – Storbritannia, Frankrike og Tyskland – møter Iran til atomsamtaler i Istanbul i dag, har de europeiske landene fingeren på avtrekkeren. Som parter i atomavtalen, kan de når som helst velge å gjeninnføre de knusende FN-sanksjonene mot Iran som ble opphevet i januar 2016. E3-landene varslet nylig at de akter å gjøre nettopp det. Innen slutten av august vil de gjeninnføre sanksjonene som er juridisk bindende for samtlige FN-land – med mindre Iran umiddelbart gjenopptar forhandlingene for å begrense sitt atomprogram. Til det svarte den iranske utenriksministeren i forrige uke at det var USA – ikke Iran – som forlot forhandlingsbordet og «valgte et militært alternativ i stedet». Han rådet E3 til å «sette til side den utslitte trussel- og presspolitikken».

«De europeiske landene har fingeren på avtrekkeren.»

Iranerne var i atomforhandlinger med Trump-administrasjonen da de brått ble angrepet av Israel i juni. På tampen av den tolv dager lange krigen angrep også USA iranske atomanlegg fra lufta. Det hele fikk Iran å avslutte det mangeårige samarbeidet med Det internasjonale atombyrået (IAEA). Med det mistet FN sine øyne og ører i Iran.

Nå håper E3-landene sannsynligvis å kunne presse Iran til forhandlingsbordet gjennom sanksjonstrusselen. All erfaring tilsier imidlertid at trusler, sanksjoner og bombing gjør lite mer enn å skyve Iran unna og dermed presse det iranske atomprogrammet dypere inn i skyggene. Nye, ødeleggende FN-sanksjoner kan føre til at Iran trekker seg fra ikkespredningsavtalen, og det kan bane vei for et konservativt maktskifte i landet. Det vil gå hardest utover de iranske menneskerettighetsforkjemperne som Europa selv hevder å forsvare. Samtidig viser erfaringen at Iran vil respektere en eventuell ny atomavtale dersom de andre partene gjør det samme. Atomavtalen, uperfekt som den er, fungerte – helt til Donald Trump uprovosert trakk USA ut i 2018. Retten til å utløse FN-sanksjonene utløper i oktober, og frontene er steilere enn noen gang siden 2015. I en så skjør tid bør Europa unngå fortidas fallgruver og unnlate å løpe destruktivt ærend for Trump og Benjamin Netanyahu.

Leder

Fra Troja til Gaza

Christopher Nolans nye film om Odyssevs gir den greske helten noe Homer aldri gjorde: anger over den trojanske hesten og lidelsene den påførte Trojas sivile. Hos Homer er Odyssevs ikke hjemsøkt av skyld over bedraget som felte Troja – hesten var ikke en gave, men et skjult våpen. Tvert imot er hesten krona på verket, beviset på Odyssevs’ klokskap og oppfinnsomhet. Men eposet insisterer på noe annet: Den som trosser gudenes lover, bringer til slutt ødeleggelse over seg selv. Ingen konge, ingen helt og ingen makt står over loven. Også i Nolans film hviler det en uro over en verden på randen av sammenbrudd.

Aldri tie

Silje Stamneshagen skulle egentlig bli hestepasser høsten 2011. Andreas Edvardsen skulle starte på lærerutdanningen, Torjus Jakobsen Blattmann skulle bli barne- og ungdomsarbeider og Andrine Bakkene Espeland skulle fortsette på mat- og restaurantfaglinja i Fredrikstad. Drømmen var å bli konditor. I dag for 15 år siden brast alle framtidsplaner. Den 22. juli 2011 tok en høyreekstrem terrorist livet av Silje, Andreas, Torjus, Andrine og 73 andre mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet.

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.