Leder

Kan skape en fiende

Når E3-landene – Storbritannia, Frankrike og Tyskland – møter Iran til atomsamtaler i Istanbul i dag, har de europeiske landene fingeren på avtrekkeren. Som parter i atomavtalen, kan de når som helst velge å gjeninnføre de knusende FN-sanksjonene mot Iran som ble opphevet i januar 2016. E3-landene varslet nylig at de akter å gjøre nettopp det. Innen slutten av august vil de gjeninnføre sanksjonene som er juridisk bindende for samtlige FN-land – med mindre Iran umiddelbart gjenopptar forhandlingene for å begrense sitt atomprogram. Til det svarte den iranske utenriksministeren i forrige uke at det var USA – ikke Iran – som forlot forhandlingsbordet og «valgte et militært alternativ i stedet». Han rådet E3 til å «sette til side den utslitte trussel- og presspolitikken».

«De europeiske landene har fingeren på avtrekkeren.»

Iranerne var i atomforhandlinger med Trump-administrasjonen da de brått ble angrepet av Israel i juni. På tampen av den tolv dager lange krigen angrep også USA iranske atomanlegg fra lufta. Det hele fikk Iran å avslutte det mangeårige samarbeidet med Det internasjonale atombyrået (IAEA). Med det mistet FN sine øyne og ører i Iran.

Nå håper E3-landene sannsynligvis å kunne presse Iran til forhandlingsbordet gjennom sanksjonstrusselen. All erfaring tilsier imidlertid at trusler, sanksjoner og bombing gjør lite mer enn å skyve Iran unna og dermed presse det iranske atomprogrammet dypere inn i skyggene. Nye, ødeleggende FN-sanksjoner kan føre til at Iran trekker seg fra ikkespredningsavtalen, og det kan bane vei for et konservativt maktskifte i landet. Det vil gå hardest utover de iranske menneskerettighetsforkjemperne som Europa selv hevder å forsvare. Samtidig viser erfaringen at Iran vil respektere en eventuell ny atomavtale dersom de andre partene gjør det samme. Atomavtalen, uperfekt som den er, fungerte – helt til Donald Trump uprovosert trakk USA ut i 2018. Retten til å utløse FN-sanksjonene utløper i oktober, og frontene er steilere enn noen gang siden 2015. I en så skjør tid bør Europa unngå fortidas fallgruver og unnlate å løpe destruktivt ærend for Trump og Benjamin Netanyahu.

Leder

Faneflukt

I valgkampen før forrige stortingsvalg gikk Ap ut mot høyresidas ønsker om å kutte kraftig i skattenivået. Partiets finanspolitiske talsperson Tuva Moflag argumenterte blant annet for at kraftige skattekutt var uansvarlig i en situasjon der utgiftene til velferdsstaten kom til å øke, blant annet på grunn av flere eldre. Nå har pipa fått en annen lyd. Aps mål er nå å få i stand et skatteforlik med høyresida, og premisset er klart: Det vil bety lavere samlet skattenivå. Det man nå er uenige om, er hvilke skatter og hvor mye de skal kuttes. Moflag har uttalt til NRK at Ap særlig ønsker å kutte i inntektsskatten, og hun får lovord fra Høyre, mens Frp har gjort det klart at de også krever skattekutt for næringslivet. Også til venstre øker iveren for skattekutt.

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.