Leder

Kan skape en fiende

Når E3-landene – Storbritannia, Frankrike og Tyskland – møter Iran til atomsamtaler i Istanbul i dag, har de europeiske landene fingeren på avtrekkeren. Som parter i atomavtalen, kan de når som helst velge å gjeninnføre de knusende FN-sanksjonene mot Iran som ble opphevet i januar 2016. E3-landene varslet nylig at de akter å gjøre nettopp det. Innen slutten av august vil de gjeninnføre sanksjonene som er juridisk bindende for samtlige FN-land – med mindre Iran umiddelbart gjenopptar forhandlingene for å begrense sitt atomprogram. Til det svarte den iranske utenriksministeren i forrige uke at det var USA – ikke Iran – som forlot forhandlingsbordet og «valgte et militært alternativ i stedet». Han rådet E3 til å «sette til side den utslitte trussel- og presspolitikken».

«De europeiske landene har fingeren på avtrekkeren.»

Iranerne var i atomforhandlinger med Trump-administrasjonen da de brått ble angrepet av Israel i juni. På tampen av den tolv dager lange krigen angrep også USA iranske atomanlegg fra lufta. Det hele fikk Iran å avslutte det mangeårige samarbeidet med Det internasjonale atombyrået (IAEA). Med det mistet FN sine øyne og ører i Iran.

Nå håper E3-landene sannsynligvis å kunne presse Iran til forhandlingsbordet gjennom sanksjonstrusselen. All erfaring tilsier imidlertid at trusler, sanksjoner og bombing gjør lite mer enn å skyve Iran unna og dermed presse det iranske atomprogrammet dypere inn i skyggene. Nye, ødeleggende FN-sanksjoner kan føre til at Iran trekker seg fra ikkespredningsavtalen, og det kan bane vei for et konservativt maktskifte i landet. Det vil gå hardest utover de iranske menneskerettighetsforkjemperne som Europa selv hevder å forsvare. Samtidig viser erfaringen at Iran vil respektere en eventuell ny atomavtale dersom de andre partene gjør det samme. Atomavtalen, uperfekt som den er, fungerte – helt til Donald Trump uprovosert trakk USA ut i 2018. Retten til å utløse FN-sanksjonene utløper i oktober, og frontene er steilere enn noen gang siden 2015. I en så skjør tid bør Europa unngå fortidas fallgruver og unnlate å løpe destruktivt ærend for Trump og Benjamin Netanyahu.

Leder

To år etter 7. oktober

For to år siden tok soldater fra Hamas og andre militante grupper seg over grensegjerdet rundt Gaza og strømmet inn i kibbutzer, militærposter og en musikkfestival i Israel. De drepte mer enn 1200 israelere, voldtok kvinner og tok 250 personer som gisler. Kort tid etter angrepet besøkte USAs daværende president Joe Biden Israel. Han overleverte kondolanser, men kom også med en advarsel til Israels statsminister Benjamin Netanyahu: «Vær forsiktig: Samtidig som du kjenner raseriet, ikke la det oppsluke deg. Etter 11. september var vi rasende i USA.

200 år å lære av

9. oktober 1825 ankom seilbåten «Restoration» omsider New York etter en farefull seilas over Atlanteren. Tre måneder tidligere hadde den lille sluppen seilt ut fra Stavanger med 51 nordmenn om bord. Da de nådde fram til Amerika tre måneder seinere, var de 50: Et pikebarn ble født under overfarten, og et søskenpar angret seg og gikk i land i Randaberg. Det lille følget markerte starten på en langvarig emigrasjonsbølge fra Norge. Disse utvandrerne har fått beskjeden plass i norsk historiefortelling, og i det ligger en viss ironi.

Hatets flamme

Torsdag angrep en britisk mann med syrisk bakgrunn jøder samlet for å feire høytida jom kippur foran en synagoge i Manchester i Storbritannia. To menn mistet livet, og fire fikk alvorlige skader. Ephraim Mirvis, sjefsrabbi for de ortodokse jødiske menighetene i Storbritannia, sier til BBC at han er sjokkert over angrepet, men ikke overrasket. Han forteller at britiske jøder har vært forberedt på at noe slikt kunne skje. Han legger likevel til: «Dette er ikke bare et angrep på jøder, men et angrep på verdiene i samfunnet vårt.» Uttalelsene hans peker mot to sannheter: Jødiske menigheter vet at de kan bli mål for angrep, bare fordi de er jødiske. Samtidig lever briter i samfunn som er flerkulturelle og som både offisielt og i det daglige verdsetter toleranse og samhold på tvers av kulturer. Også i Norge forteller representanter for vår lille, jødiske minoritet om frykt for angrep.