Gustav Gillund

#fff

Det sier Pawarawan Hu, en litteraturstudent fra Thailand, i en tekstmelding.

Klassekampen har spurt henne og andre unge mennesker i Sørøst-Asia om norsk militær tilstedeværelse i regionen vil gjøre at de føler seg tryggere.

«Det passer ikke inn i nåtida. Jeg trodde Nato skulle beskytte Europa?», skriver Linh, en journalist fra Vietnam. Hun vil ikke ha etternavnet sitt på trykk fordi temaet er politisk sensitivt i hjemlandet.

Linh kaller USAs retorikk for «kald-krig» mentalitet. Bare én av dem vi har snakket med, er positiv til norsk militær tilstedeværelse i regionen – en ung kvinne fra Filippinene. Hun vil være anonym, også grunnet den politiske sensitiviteten til temaet i hjemlandet.

«For meg, så tror jeg det ville vært til stor hjelp hvis de sender mer militære for å sikre landene. Andre føler seg kanskje truet av det, men jeg tror det er for en god sak», sier hun.

Men hva de tenker, har egentlig ikke så mye å si. USA mener nå at regionen er kritisk for deres egen sikkerhet. Og ifølge Norges egen regjering er det derfor også Norges sikkerhet som står på spill.

Selv om Nato-land føler seg tryggere, er langt fra alle som bor der overbevist om at økt tilstedeværelse fra Nato vil trygge regionen.

Asean ønsker å gjøre regionen til en sone basert på dialog og samarbeid, ikke rivalisering.

Frykter at Nato kan bidra til krig

Forsvarstopper fra over 20 land, inkludert Tyskland, USA, Russland og Kina, er denne uka i Beijing, der de møtes til det kinesisk-organiserte forsvarsforumet Xiangshan.

På sidelinja brukte den kinesiske generalløytnanten He Lei sterke ord i et intervju med utenlandske medier.

«Vi i den kinesiske frigjøringshæren (PLA) vil resolutt knuse ethvert fiendtlig utenlandsk inngrep i Kinas territoriale, suverene og maritime rettigheter og interesser med fast besluttsomhet, trofast vilje, sterk kapasitet og effektive midler», sa He til journalister i AFP.

Den territorielle konflikten i Sør-Kinahavet har det siste året blusset opp og ført til flere voldelige sammenstøt mellom Filippinene og Kina, som har konkurrerende krav i havområdet.

USA har utvidet sin militære tilstedeværelse, som en del av sin langvarige avskrekkingsstrategi i regionen. Norge skal også i løpet av året sende store styrker for å bistå med USAs avskrekking mot Kina.

Generalløytnant He sa at han trodde at en løsning på anspentheten mellom USA, deres allierte og Kina, var helt opp til USA.

«Jeg håper at under møtene så kan Michael Chase lytte mer til stemmer fra Kina og det kinesiske militæret», sa He. Chase er USAs vise-assisterende forsvarsminister med ansvar for Kina og deltar også på forumet.

Hes meninger viser en farlig tendens i både Kina og USA til å se påde militære manøvrene sinesom kun reaksjoner på motpartens aggressive handlinger.

Vi i den kinesiske frigjøringshæren vil resolutt knuse ethvert fiendtlig utenlandsk inngrep.

Kina advarer Nato-land

Det var bare 36 av de 435 folkevalgte i Representantenes hus som stemte nei til H.R. 1157, et nytt lovforslag som vil bruke 1,6 milliarder amerikanske dollar på påvirkningsoperasjoner i utlandet for å snu opinionen mot Kina.

For å sette det i perspektiv så er det nesten dobbelt så mye som hele budsjettet til CNN, som i år lå på i overkant av 800 millioner dollar.

Deler av pengene skal gå til å «kontre ondsinnet kinesisk aktivitet i utlandet», som infrastrukturbygging i Afrika, Midtøsten og Latin-Amerika.

informasjon om hvordan den enorme pengesummen skal brukes, og lovforslaget pålegger heller ikke de som får utdele pengene, å være åpne om hvor pengene går. Ifølge lovteksten skal USAID spille en viktig rolle. Det statlige bistandsorganet skal gi penger til «uavhengige medier, sivilsamfunn og andre informasjonsoperasjoner i utlandet».

Loven glei lett gjennom Representantenes hus, hvor de folkevalgte har blitt et taust kor på det meste av politikk som strammer linja mot Kina. Den manglende debatten er skremmende, og er muligens grunnen til at loven bærer et preg av dårlig risikotenkning.

«Det er mulig at antikinesisk propaganda fra dette programmet vil flyte tilbake til USAs medielandskap og påvirke et amerikansk publikum, uten noen avsløring av hvor pengestøtta kommer fra», skriver stats­viteren Marcus Stanley i en analyse i tenkesmia Responsible Statecraft, hvor saken først ble omtalt.

USA og deres allierte i andre vestlige land er raskt ute med å fordømme påvirknings­operasjonene til Kina, Russland og Iran, vendes kritikken sjelden ­innover mot USAs egen atferd.

Det burde vært en vekker da Reuters tidligere i år avdekket det amerikanske militærets omfattende antivaksine-operasjon rettet mot den kinesiske koronavaksinen.

Mens Filippinene, et av landene i Asia som ble verst rammet av koronapandemien, strevde med å holde helsesystemet sitt unna kollaps blant rekordhøye dødsrater, bestemte offiserer i det amerikanske militæret seg for å sette i gang en «antivax-kampanje» i nyhetsmediene og på sosiale medier ved bruk av trollfabrikker.

USAs propaganda­satsing er dårlig uttenkt

Denne uka kunne myndighetspersoner fra Tyrkia bekrefte at landet har søkt om fullt medlemskap i Brics – en gruppe framvoksende ­økonomier som blant annet består av Brasil, Russland, ­India, Iran, Kina og Sør-Afrika.

Avgjørelsen har skapt kontrovers. Tyrkia er et Nato-­medlem, og Brics blir ofte sett på som en geopolitisk motpol til Vesten.

Tyrkia har tidligere fått kritikk fra andre allierte i Nato for sin kritiske holdning til Sveriges medlemskap og tydelige interesse i ­alternative globale partnergrupper, som Shanghai Cooperation ­Organisation (SCO).

Medlemskapet til Nato sine erkefiender, Russland og Kina, i både SCO og Brics, er en av grunnene til at Tyrkias avgjørelse er politisk kontroversiell i Vesten.

Men andre peker på at geopolitikk ikke nødvendigvis er det tyrkiske myndigheter har i tankene når de søker inn i Brics.

– Geopolitikk er én ting, men jeg tror mer at det vi ser, er et skifte i global handel mer mot sør-sør-aksen, sier den russiske økonomen Yaroslav Lissovolik på telefon til Klassekampen.

Han er tidligere høytstående tjenestemann i Det internasjonale pengefondet (IMF) og sjeføkonom i Deutsche Bank. For ham er de økonomiske ringvirkningene av Tyrkias mulige Brics-medlemskap viktigere enn politikken rundt.

Derfor tror Lissovolik også at Tyrkias medlemskap i Brics egentlig ikke burde være så kontroversielt.

Vesten begynner å se på Brics som et antagonistisk prosjekt.

Tyrkia ser etter nye vennskap

En ny verden snekres i Beijing. Og ingen gidder å følge med.

I går dro statsledere fra hele Afrika hjem fra Beijing, der de hadde deltatt på det årlige Focac-møtet. Hele 53 av de 54 statsoverhodene i Afrika møtte opp. I forkant av møtet var det stor pessimisme i Afrika: Mens Focac tidligere har vært en hovedarena for massive kinesiske investeringer på kontinentet, har tegnene fra Kinas ledere i forkant vært at de ikke er villige til å tilby det samme volumet som før.

Utfallet av ukas møte viser at Afrika likevel fortsetter å være en region Kina ønsker å satse på. Kinas president Xi Jinping kunne blant annet love 50 milliarder dollar i investeringer og bistand de neste fem årene. Afrikanske ledere annonserte også avtaler om alt fra utbygging av tog og havneporter til fornybar energi og avokadoeksport.

Men den store interessen for Kina handler ikke lengre bare om penger. I den ti sider lange «Beijing-konsensusen», som Kina og statsledere fra de 54 landene signerte, er det vanskelig å finne ett aktuelt punkt i internasjonal politikk hvor de 64 landene ikke er enige.

som males i dokumentet forkastes «vestlig hegemoni» til fordel for et multipolart internasjonalt system med «FN og folkeretten i kjernen». Men FN må først endres, for å gjøre opp for «de historiske urettferdighetene» mot Afrika.

Landene vil også (ironisk nok) beskytte institusjoner som før ble kritisert for å gjenspeile den vestlig-dominerte liberale verdensordenen. Verdens pengefond, Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon skal styrkes, men Vestens kontroll over lederskapet skal forkastes. Dokumentet tar også til orde for å beskytte globalismen som de siste årene har blitt så upopulær i Vesten. De stiller seg imot handelstariffer: Frihandelen sees på som en av nøklene til utvikling.

Kanskje mer viktig er at de avviser den vestlige versjonen av modernisering. Satt på spissen har landene blitt enige om at europeiske opplysningsverdier er tilsmusset med «rasisme og kolonialisme». De avviser liberalt demokrati som en ideell og universell styringsform til fordel for «flere veier til et moderne og rikt samfunn».

fokuset til Kinas president Xi Jinping i åpningstalen. Han sa at Kina har vist at det finnes andre veier til modernisering og at samarbeidet mellom Afrika og Kina er en viktig del av innsatsen for å «rette opp de historiske forbrytelsene» som vestlig kolonialisme har brakt over kontinentet.

Xis forsøk på å plassere Kina i en global antikolonial kamp ser ut til å finne gjengklang i Afrika. Progressive tenkere på kontinentet, som Achille Mbembe, føler seg desillusjonert av «overflatisk vestlig postkolonial kritikk», som «feirer mangfold uten å fundamentalt endre maktdynamikken som opprettholder rase- og økonomibaserte hierarkier».

mange mangler den også, men det er i alle fall en visjon. Europeiske og amerikanske ledere reiser sjelden til Afrika, og afrikanske statsoverhoder blir sjelden invitert på besøk.

Xi forsøker å plassere Kina i en større global antikolonial kamp

En ny verden snekres i Beijing – og ingen gidder å følge med

#000

Elon Musk er i krig med høyesterett i Brasil etter at domstolen valgte å blokkere plattformen hans.

På lørdag mistet Brasils over 20 millioner aktive X-brukere (tidligere Twitter) tilgang på plattformen, etter at internettilbydere i landet ble pålagt å fjerne den av landets domstoler.

Kravet kommer etter at plattformens eier, milliardæren Elon Musk, nektet å følge et tidligere krav om å sensurere kontoene til flere brasilianske meningsledere, politikere og journalister. Domstolene mener at kontoene har spredt desinformasjon.

Hendelsen har fått stor oppmerksomhet globalt, men i Brasil er dette bare siste omdreining i en årelang kamp mellom amerikanske tek-giganter og en nasjonalstat som vil forsvare sin demokratiske integritet.

– Vi har nå hatt to valg hvor teknologi har spilt en usedvanlig sentral rolle i måten folk kommuniserer, diskuterer og lever seg gjennom en valgperiode, sier Carlos Affonso Souza.

Han er direktør for organisasjonen Institute of Technology and Society of Rio de Janeiro (ITS), som blant annet rådgir politikere om teknologi-regulering.

Klassekampen møter Souza på kontoret hans i Rio de Janeiro. Der ønsker han å advare om en ny «blåkopi» som nå skapes i USA-valget og som seinere kan eksporteres til andre land, som Brasil.

For å forstå hva som skjer i Brasil, skrur Souza tida tilbake til parlamentsvalget i 2018. 20 minutter før valgurnene stenger, begynner Fernando Francischini – representant for Det liberale parti (PL) fra delstaten Parana og en nær alliert av presidentkandidat Jair Bolsonaro – en direktesending på Facebook.

Der fyrer han av en lang tirade om at stemmemaskinene er «fusket med». Han påstår blant annet at de er fulle av teknologi fra Venezuela og har vært «bugget» i lang tid.

Vi har nå hatt to valg hvor teknologi har spilt en usedvanlig sentral roll.

– Musk kan også begynne å velge side i andre valg

Det er ikke lenge siden verdensbank-økonomen Justin Yifu Lin sto i forelesningssalen på Peking Universitetet og snakket engasjert om det neste store økonomiske mirakelet. Unge og håpefulle afrikanske og kinesiske studenter satt beundrende og lyttet mens han la ut om sin teori om «de flygende duene og de ledende dragene».

«Kina er på vei til å uteksamineres fra lavtlønte produksjonsjobber og bli en ledende drage», mente han. Altså følge utviklingstrenden man så i andre rike Øst-Asiatiske land.

De lavtlønte produksjonsjobbene, Lins «duer», hadde flydd fra land til land, hvor de brakte med seg stor rikdom. I Kina hadde størrelsen på dueflokken vokst. Den var nå så stor at da den endelig migrerte, kom det til å bli et vendepunkt for fattige land som var klar til å ta imot den. Intet mindre enn 100 millioner produksjonsjobber var på vei til å flytte på seg, mente Lin.

«Nå er det vår tur», kunne en utvekslingsstudent fra Lesotho fortelle meg i Beijing, etter å ha hørt på en av Lins forelesninger.

Men når statsledere fra hele Afrika denne uka reiser til Beijing for det niende Forum on China and Africa Cooperation (Focac), er ikke stemningen like lystig. Kina er ikke en investeringssulten pengebank lenger, men et land med sine egne store økonomiske og politiske vanskeligheter.

Forumet Focac har blitt en kjerne i Kinas Afrika-samarbeid. Andre land, spesielt de som ønsker å konkurrere med Kina om innflytelse på kontinentet, har forsøkt å kopiere suksessen. Men fortsatt er det ingen av de andre landenes møter med Afrika som helt kan måle seg med dem Kina har.

En av grunnene til dette er Kinas villighet og evne til å investere i kontinentet. Den største begivenheten under hvert Focac-møte er å observere hvor mye penger de ulike afrikanske landene klarer å hente ut av Kinas banker. En annen viktig grunn er Kinas overlegne Afrika-diplomati.

Selv om Focac reflekterer skeivheten i forholdet mellom Kina og de afrikanske landene, skjer dette «innenfor ramma av Kinas ivrige smålandsdiplomati» sier Cobus Van Staten, en sørafrikansk forsker fra Universitetet i Johannesburg.

Afrika har ikke greid å nyttet seg av dette skiftet.

Forholdet skulle endre et helt kontinent. Har det passert toppen?

Smittetallene relatert til utbruddet av viruset m-kopper har de siste dagene steget kraftig. Ifølge Africa CDC var det 4000 nye smittetilfeller på kontinentet i forrige uke. Til sammenlikning var det 1200 nye smittetilfeller uka før.

I august erklærte Verdens helseorganisasjon (WHO) en «global folkehelsekrise», etter at en ny og mer smittsom variant ble oppdaget i Den demokratiske republikken Kongo (DRC). Landet, som har vært sentrum for det siste utbruddet, har strevd med å få kontroll på spredningen.

I tillegg til DRC har viruset har så langt blitt oppdaget i Thailand, Kenya, Rwanda, Uganda, Burundi, og Sverige.

Til NRK har Folkehelseinstituttet har sagt at vi er langt fra en ny global pandemi, som koronapandemien. De sier derimot at faren øker over tid, så lenge utbruddet i Kongo ikke blir stoppet.

Men den globale responsen har så langt hatt store mangler. Mens rike land har fylt opp reservelagrene med vaksiner, har land som lider under utbruddet ikke fått tilgang.

– Det er ikke noe nytt. Vaksine har vi hatt lenge. Kongo har nesten ikke fått noen doser, fordi det er store ulikheter i tilgangen, som gjenspeiler det som skjedde under covid, sier Antoine de Bengy Puyvallée.

De Bengy Puyvallée er statsviter ved Universitetet i Oslo og forsker på politikk og globalt samarbeid under epidemier. Han er også en av flere eksperter som tror at den rike delen av verden ikke har lært leksa etter koronapandemien.

Det har ikke vært mangel på lovnader fra rike land om å dele på de tilgjengelige vaksinene for m-kopper. Mens USA har lovet 50.000 doser, har Frankrike og Tyskland lovet bort 100.000 hver. Spania sagt at de skal gi 500.000 doser.

De fleste vaksinene har kommet til rike land. Dette er business­modellen som går igjen.

Varsler om inkompetanse og grådighet

Utenriksminister Espen Barth Eide avviser blankt Brics-landenes fredsplan for Ukraina.

I motsetning til mange av sine vestlige kollegaer, er ikke utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) redd for å bruke betegnelsen «det globale sør».

– Jeg mener det er nyttig for å omtale den ikke-vestlige verdenen, sier han til Klassekampen på telefon fra Cape Town i Sør-Afrika, hvor han denne uka er på diplomatisk besøk.

Høyt på besøksagendaen er en av de store globale trendene, som ikke-vestlige land sitt økende krav om mer makt i global styring.

I det globale sør, inkludert i Sør-Afrika, mener flere at dobbeltstandarder og annen urett i måten verden behandler klimakrisa, pandemier, og særlig krigen i Gaza, bidrar til ei stadig dypere global kløft mellom nord og sør.

– Mange av de i denne delen av verdenen opplever at Vesten ser på internasjonale normer litt som en meny man kan velge fra, sier Eide.

I Sør-Afrika, et land flere tror forsøker å posisjonere seg som en representant for nettopp det globale sør, vil Eide diskutere hvordan Norge kan jobbe sammen med disse landene mot en bedre måte å styre verden på.

Amerikanske diplomater bruker aldri begrepet «det globale sør» på eget initiativ, og sier «det såkalte globale sør», når de må referere til konseptet. Eide skjønner at mange er forsiktige.

– Det er viktig å være klar over at det er veldig mange ulike syn i det vi kaller det globale sør. Jeg bruker det om det som ikke er Vesten. Men som jeg pleier å si, på kloden er det åtte milliarder mennesker, og sju av de åtte milliardene bor ikke i Vesten.

Det er høyst rimelig at man stiller spørsmål ved at ­makta er urettferdig fordelt til rike vestlige land.