Pernille Solheim

Gustav Gillund

#fff

Etter 40 år er det slutt på amerikanske oljesanksjoner mot Iran

USAs tone overfor den mangeårige erkefienden Iran var markant annerledes i Sveits denne uka. Fra å ville felle Irans prestestyre med makt for bare noen måneder siden, så visepresident JD Vance brått ut til å jakte lukrative handelsavtaler med den islamske republikken.

Under forhandlingene ved det Qatar-eide fjellhotellet Bürgenstock foreslo Vance blant annet at Iran skal kjøpe amerikanske landbruksprodukter mot at frosne iranske midler frigis.

I tillegg har amerikanerne gitt tillatelse til produksjon, salg og levering av iransk olje i 60 dager – også til USA. Iranerne kan attpåtil drive salg til tredjeland i dollar gjennom amerikanske betalingssystemer. Det er historisk, ifølge Bloombergs energispaltist Javier Blas.

«Det varer muligens bare i 60 dager (jeg tviler på det; det vil sannsynligvis bli permanent), men USAs finansdepartements dispensasjon reverserer i bunn og grunn over 40 år med amerikanske oljesanksjoner mot Iran», skriver han på X.

Esfandyar Batmanghelidj ved tankesmia Bourse & Bazaar Foundation mener det hele er en vesentlig utvikling – som potensielt kan «normalisere Irans betalingsbalanse og bidra til å stabilisere valutamarkedene».

Under sanksjonsregimet har Iran nemlig vært nødt til å ta betalt i lokale valutaer fra enkeltland, som er lite anvendelige ellers i verden. Dollar kan derimot brukes praktisk talt overalt.

Samtidig er det også klare fordeler for amerikanerne i å la Iran selge olje i dollar, påpeker Batmanghelidj på X. Det kan øke den krympende dollarandelen i global oljehandel – og med det rette opp et problem USA selv har skapt gjennom sanksjoner. For det andre vil det gi amerikanske myndigheter bedre oversikt over Irans oljeinntekter.

Dette er med andre ord en vinn-vinn-løsning, ifølge Batmanghelidj, som demonstrerer at USA og Iran kan nærme seg hverandre diplomatisk gjennom handel. Men det er også en balansegang fra amerikanernes side: Summene det er snakk om i denne omgang er nemlig akkurat store nok til å bygge tillit hos iranske myndigheter, men ikke så store at Iran mister motivasjonen til å forhandle fram en større, mer langsiktig avtale.

I kjernen blir Iran fortsatt sett på som den primære trusselen mot USAs dominans i Midtøsten.

Slutt på over 40 år med oljesanksjoner

Relasjonene mellom Ukraina og Polen har vært anstrengt siden landbrukskonflikten i 2023 og 2024. Meningsmålinger viser at støtta for å gi våpen og humanitærhjelp til Ukraina blir stadig lavere.

Nå truer avgjørelser tatt av Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj og hans regjering med å strekke det allerede tynnslitte forholdet. 26. mai utstedte Zelenskyj et dekret som oppkalte en eliteenhet i militæret etter «Helter fra UPA». UPA var en etnonasjonalistisk militant gruppe som under andre verdenskrig begikk etnisk rensking mot rundt hundre tusen polakker.

Minnet om UPA er sårt i Polen og vekker sterke reaksjoner. Fredag forrige uke fratok Polens president Karol Nawrocki den ukrainske presidenten Den hvite ørns orden – Polens høyeste statlige utmerkelse.

Spliden kommer bare dager før den polske havnebyen Gdańsk skal holde den mye omtalte konferansen «Ukraine Recovery Conference». Konferansen skal mobilisere støtte og investeringer til gjenoppbygningen av Ukraina.

Nå stilles det spørsmål til om Zelenskyj i det hele tatt kommer til å stille opp, og om konferansen vil få den store betydningen tidligere antatt.

Polen har ønsket å ta en større del i den europeiske samtalen om Ukraina. I dag ledes denne samtalen av Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Til Warszawas misnøye ble ikke Polen invitert da disse tre landene møtte med Zelenskyj i London tidligere denne måneden.

Det er heller ikke første gang Polen har blitt ekskludert. Under de viktige Berlin-møtene i oktober i 2024 og Geneva og London-samtalene desember i 2025 deltok heller ikke Polen.

«Polens fravær fra slike formater blir stadig vanskeligere å avfeie som tilfeldig», skriver den politiske analytikeren Steward Dawell i polske TVP World.

Det har åpnet et av de mest sensitive historiske sårene.

Ukrainsk minnepolitikk skaper splid i Europa

Kina kan komme godt ut av Trumps feilslåtte krig

De fleste observatører har vært skeptiske til hvorvidt Kina har lyst – eller i det hele tatt mulighet – til å involvere seg som en diplomatisk aktør i Iran-konflikten.

Kina har et tett partnerskap med Iran, men få har trodd at dette kan brukes til å påvirke iranske myndigheter noe særlig.

Beijing har dessuten konsentrert seg om å pleie et utfordrende nabolag i Øst og Sørøst-Asia, samt å håndtere stormaktsrivaliseringen med USA.

Etter at Iran og USA denne uka signerte et rammeverk for en avtale, er det nå er det flere som har observert en endring.

Jonathan Fulton fra den konservative tankesmia Atlantic Council og en av de fremste vestlige observatørene av Kina i Midtøsten, har tidligere vært en av de mest kritiske til om Kina i det hele tatt kan spille en rolle.

«Jeg tror at Iran nå kommer til å lytte enda mer til Kina framover», skrev han i nyhetsbrevet sitt denne uka.

Ser man det hele fra Beijing, har denne vårens begivenheter utspilt seg på en måte som viser styrken i Kinas visjon for Midtøsten.

Iran vil ikke bare gi Kina mer tyngde i diplomatiet, men ser også på Kina som en nøkkel til gjenoppbygging etter krigen.

Kina står klare til å høste fruktene av Donald Trumps fallitt i Midtøsten

Collin Chung

#000

Kinas interne passordning skaper rettighetsløse migrantarbeidere

Wang Jing og Liu Xiujing sitter ved en søppelkasse i Picun, en tettbebyggelse i utkanten av Beijing. Wang rundet 60 i fjor, mens Liu er fortsatt i femtiårene.

I teorien kunne de begge ha pensjonert seg for lengst. Likevel sitter de her i solsteika og venter på arbeid.

– Det finnes ikke arbeid nå, så vi samler papp og plast, sier Liu, som tidligere jobbet som reinholder i byen.

En taxisjåfør som lader bilen noen meter unna, tar en pappeske ut av bagasjerommet og slenger den foran søppelkassa. Liu reiser seg, løfter eska og laster den på en trehjulssykkel.

Som de fleste andre i Picun står begge utenfor Beijings trygdesystem. Mye av grunnen kan spores til Kinas beryktede hukou-system, som tildeler alle kinesere et slags internt pass ved fødsel. Hukou avgjør tilgangen på offentlige tjenester, inkludert utdanning, helsehjelp og pensjon.

For noen uker siden sa den kinesiske regjeringen at de skal utvide støtta til migrantarbeidere. I Picun er det derimot få av arbeiderne som har stort håp om endring.

Picun er en såkalt «bygd inne i byen» like utenfor nordøstre ringvei fem i Beijing. Det er vanskelig å vite nøyaktig hvor mange som bor der, men de fleste vi møter, setter tallet på mellom 20.000 og 30.000.

Blant summingen av samtalene langs de trange gatene hører man sjeldent Beijing-mandarin, men et mylder av dialekter og språk fra hele Kina.

Han jobber hardere enn de fleste. Jeg synes det er diskriminering.

Fremmed i eget land

I ukas utgave av det britiske magasinet The Economist får vi høre om en ny trussel: En sosialistisk bølge slår innover Vestens ungdom.

«Noe nytt rører seg på venstresida (...) la oss kalle det Gen Z-sosialisme», skriver magasinet i ukas leder.

Fenomenet de har observert, er at sosialisme har blitt en stadig mer populær ideologi for generasjonene født mellom 1997 og 2012, ofte omtalt som «generasjon Z», eller bare «Gen Z».

Utgaven er nesten helt lik en fra 2019, der de gikk ut mot «milliennial socialism», altså voksende sosialisme blant medlemmer av generasjonen som kom før Gen Z. Denne gangen er trusselen derimot større: Gen Z-sosialistene med sine allierte, som New York-ordfører Zohran Mamdani, den franske politikeren Jean-Luc Mélenchon og det raskt voksende tyske partiet Die Linke, faktisk begynner å få oppslutning.

det at ideologien deres har utviklet seg. I tillegg til å være «besatt av krigen i Gaza» skal den sosiale politikken deres ha blitt erstattet med en ny agenda, som Economist-lederen beskriver som «noe mer ufin». De påstår at Gen Z «nesten ikke bryr seg om sosiale problemer» og i stedet går i strupene på milliardklassen.

Ungdommen har nemlig fått for seg at den raskt voksende gruppa med dollarmilliardærer faktisk kan fordele mer av deres historisk store rikdom gjennom å betale for velferd, som lavere matpriser, offentlig transport og billigere helsehjelp.

«Dette må møtes med motstand, fordi det er en enorm trussel mot rikdom», mener magasinet, som også retter skyts mot en rekke venstreintellektuelle som de anklager for å spre ideologien.

«Siden 1975 har det ikke vært så mange amerikanere som ønsker statlige tiltak for å forbedre levestandarden til de fattige (...) en rekke innflytelsesrike sosialistiske akademikere står bak den intellektuelle ballasten for disse synspunktene», skriver magasinet.

Den farligste intellektuelle er visst den tyske økonomien Isabella Weber, som blant annet har forsket på priskontroller.

Magasinet er lite interessert i å forstå virkeligheten­ til folk flest

The Economist erklærer krig mot «Gen Z-sosialister»

Fra freaks til frihetsforkjempere: Ytre høyre tas inn i Zelenskyjs varme favn, mener historiker

«De var ikoniske ukrainere fra det 20. århundret, som er dypt respekterte.»

Sola skinner på Volodymyr Zelenskyj. Det er mandag forrige uke, og den ukrainske presidenten holder tale utenfor det nasjonale militærminnesenteret, noen kilometer fra Kyiv. Her skal den kontroversielle ukrainske nasjonalisten Andriy Melnyk og hans kone Sofia Fedak-Melnyk samme dag gjenbegraves. Melnyk, som døde i eksil i 1964, har fram til nå ligget begravet i Luxemburg. Nå er liket hans fraktet hjem for å æres av den ukrainske staten.

Fram til dette øyeblikket har Zelenskyj forsøkt å holde minnet om Andriy Melnyk på en armlengdes avstand. Under andre verdenskrig allierte Melnyk seg med de tyske nazistene. Da Adolf Hitlers tropper invaderte Sovjetunionen, håpet Melnyk at det skulle bane vei for en etnisk renset, totalitær og uavhengig ukrainsk stat, som skulle være alliert med Det tredje riket.

Zelenskyj, en russisktalende jøde, mistet store deler av familien sin under holocaust og kampen mot fascistene. Under gjenbegravelsen forrige uke omfavnet han dem som helter.

– Det kunne ikke vært mer dramatisk, sier den ukrainske historikeren Marta Havryshko på telefon fra Boston i USA. Hun er en av verdens fremste forskere på holocaust i Ukraina og historien til Ukrainas radikale nasjonalistbevegelse.

I dag har hun blitt en av de skarpeste kritikerne av det hun kaller et skifte i Zelenskyjs regjering, der hun sier at tidligere marginaliserte nasjonalister nå får stadig mer makt og innflytelse i militæret og samfunnet – og et stadig fastere grep om Ukrainas minnepolitikk.

– For bare noen år siden knelte Zelenskyj foran grava til sin bestefar, Semyon Ivanovich Zelenskyj, en dekorert soldat i Den røde armé, sier Havryshko.

– Nå kneler han foran fascisten hans bestefar sloss mot.

Man må instrumentalisere historien for å mobilisere samfunnet til motstandskampen mot Russland.

– Krigen har blitt en gullalder for ekstreme høyregrupper

Aleksander Åsnes

(tekst og foto

Kulturminister Lubna Jaffery (Ap) vitja Kina førre veke. Med det vart ho den tredje norske statsråden som har reist til Kina så langt i år og den femte så langt i denne stortingsperioden.

Jaffery var der for å knyte tettare band med den kinesiske kulturministeren.

Ho er den femte i rekkja av statsrådar som har vitja Kina i år og i fjor. Dei andre er statsminister Jonas Gahr Støre, utanriksminister Espen Barth Eide, utviklingsminister Åsmund Aukrust, fiskeriminister Marianne Sivertsen Næss.

– Me er her for å signere det som vert kalla eit omforeint memorandum med Kina. Det betyr at me inngår eit samarbeid på kulturfeltet. Den kinesiske kulturministeren er veldig oppteken av Henrik Ibsen og Jon Fosse, seier Jaffery.

Norske kulturaktørar har dei siste åra hatt stor aktivitet i Kina, frå arkitektur og design til litteratur, scenekunst, musikk og film. Snøhetta står bak fleire store kulturbygg, medan norske forfattarar som Jon Fosse, Karl Ove Knausgård, Maria Parr og Jo Nesbø er omsette og publiserte.

Norsk film har òg fått gjennomslag, mellom anna med «Elskling» under Beijing International Film Festival i 2025. Samstundes har artistar som Aurora, Kygo, Alan Walker, Sigrid og KEiiNO spelt i Kina, og samisk kultur har fått merksemd gjennom både musikk, film og barnebøker.

– Det finst ei lang liste over nordmenn på kulturfeltet som gjer det bra i Kina. Det er ein stor marknad. Maria Arredondo er den største norske artisten her, og eg skal snart vere med på eit arrangement med forfattaren Simon Stranger, seier statsråden.

Så skal ikkje eg fortelje kinesarane korleis dei skal gjere ting.

Regjeringa valfartar til Beijing

Å drive geopolitisk samarbeid med et stadig mer kynisk Washington, er og blir en meget farlig affære

Etter Donald Trumps besøk til Kina kan det se ut til at stormaktsforholdet mellom Beijing og Washington har stabilisert seg. Trump og Kinas president Xi Jinping har siden møtet snakket stort om en såkalt «strategisk stabilitet», som observatører mener kan utgjøre et paradigmeskifte i USAs utenrikspolitikk: oppdemning av Kina er ikke lenger det viktigste.

Det vil ha store konsekvenser for hele verden. Spesielt USAs allianser og partnerskap i Asia. Hva skjer med disse partnerne når USA ikke lenger ønsker å delta i oppdemningen av Kina selv og heller ser ut til å søke utvidet handel og samarbeid med Beijing?

En rekke analytikere tror nå at USA vil forsøke å maksimere nytteverdien fra disse partnerskapene – ikke ved å samarbeide om felles interesser – men ved å presse dem til å tjene USAs egne økonomiske interesser. Det er spesielt dårlig nytt for India.

India har vært en av USAs desidert viktigste partnere i Asia. Landet har blitt sett på som en alternativ og USA-vennlig stormakt som kan balansere Kinas innflytelse i regionen og være en Kina-kritisk motvekt i store internasjonale organisasjoner.

I India er Kina ofte oppfattet som en regional trussel som konkurrerer med Indias innflytelse i Sør-Asia og om lederrollen i det globale sør. Partnerskapet med USA har derfor vært et naturlig valg.

Da kinesiske og indiske soldater hadde et dødelig sammenstøt langs den omstridte grensa mellom landene i 2020, ble USAs rolle i Indias utenrikspolitikk forsterket.

India er en trofast kjøper av amerikanske høyteknologiske våpen og deltar i Kina-fokusert forsvarssamarbeid, som Quad-partnerskapet, sammen med Japan, Australia og USA.

Men allerede i fjor begynte USA å oppføre seg mindre som en partner og mer som en fiende. Washington la høye straffetoller mot India, straffet landet for å kjøpe russisk olje og kritiserte også amerikanske selskaper som har investert i Indias industri.

Sjakk­brikker må fortsatt holdes i fungerende stand, mens blodposer ­brukes og deretter kastes.

I jakta på et bedre forhold til Kina har USA forrådt en av sine viktigste partnere

Gasseksplosjonen i en kullgruve i byen Changzhi i Shanxi-provinsen i Kina forrige fredag har blitt en voksende hodepine for Kinas regjering. Eksplosjonen er den verste gruveulykken i Kina siden 2009, og har ført til sjokk og vantro blant befolkningen. Den tok livet av 82 arbeidere, mens 128 ble skadet.

De siste dagene har kinesiske medier strømmet til Shanxi for å dekke skandalen. Det de serverer befolkningen, truer med å slå sprekker i den urbane elitens bilde av Kina som et moderne industriland. Det utfordrer også regjeringens løfte i den siste femårsplanen om å skape en økonomi preget av «høykvalitetskvekst», med bedre arbeidsvilkår for de på bånn.

Det som har kommet fram, er rett og slett blant de mørkeste historiene om kinesisk kapitalisme i det siste tiåret – og kan bli en definitiv ripe i president Xi Jinpings politiske arv.

 et velkjent problem. Kina har de siste årene investert tungt i mer teknologisk avansert og trygg gruvedrift. Alle kullgruver har strenge krav om å installere gassdetektorer, som varsler arbeidere når gassinnholdet blir for høyt. Arbeidere skal også være godt trent i å håndtere slike situasjoner, som oppstår ganske ofte.

Tiltakene har bidratt til at gruvedrift i Kina er mye mindre dødelig enn før. I fjor var dødsraten i kullgruver 0,098 per million tonn kull. I 2015 var tallet 0,162.

På papiret hadde også gruva i Shanxi alt det formelle på plass. Det hindret ikke at gassnivået nådde ekstreme høyder uten at arbeiderne forlot gruva eller iverksatte sikringsrutiner. Gassdetektorene i den delen av gruva der eksplosjonen fant sted, var mest sannsynlig enten dekket over, skrudd av, eller ikke installert i det hele tatt. Men det var bare toppen av isfjellet: Faktisk skulle egentlig ikke den delen av gruva eksistere i det hele tatt, og det skulle egentlig ikke arbeiderne som jobbet der heller.

 redningskommandoen opplyser til kinesiske medier at operatørene av gruva har operert etter to sett med karttegninger: ett som de viste fram til inspeksjoner fra myndighetene og ett som veiledet en stor ulovlig gruvekonstruksjon.

Det var også installert to separate sikkerhetsovervåkingssystemer – ett var i den «offisielle gruva», som i tråd med regelverket var koplet til det nasjonale overvåkingsnettet. Det andre var kontrollert av gruva selv, og ble brukt i de «skjulte» områdene.

I tillegg la operatørene skjul på antallet arbeidere, ved at disse ikke bar posisjoneringskort. Media omtaler disse arbeiderne som «spøkelsesarbeidere». Foreløpige undersøkelser viser også at kull produsert i de skjulte arbeidsområdene verken ble registrert i produksjonsstatistikken eller beskattet.

Eieren av gruva kommer til å forsøke å legge skylda på arbeiderne

Xis trøblete kapitalister

Kjefting, roping og anklager om «mobbing» preget et møte i Beijing om handelsforholdet mellom EU og Kina forrige uke.

Bakgrunnen for kranglingen er en rekke tiltak EU vurderer å innføre mot Kina for å hindre at Europa blir avindustrialisert.

«Kinas modell er helt enestående på grunn av de ekstreme statssubsidiene, den politisk drevne overkapasiteten og dumpingen som presser både etablerte og framvoksende produsenter ut av markedet», skriver den spanske økonomen Alicia García Herrero, som selv var selv til stede i møtene i Beijing, i en e-post til Klassekampen.

Mens Kina har stabilisert forholdet med USA, etter Donald Trumps besøk til Beijing, frykter mange nå at EU og Kina har begynt å gjøre seg klar for en destruktiv handelskrig.

Retorikken eskalerte ytterligere 17. mai, da EUs utenrikssjef Kaja Kallas omtalte Kinas økonomiske modell som en «sykdom» og en «kreftsvulst» under Lennart Meri-konferansen i Tallinn.

– Hvis du har kreft, har du to valg: Enten øker du morfindosen, eller så starter du med cellegift, sa hun.

EUs nye foreslåtte handelspolitikk vil få store konsekvenser for Kina, som trenger det europeiske markedet. Tiltakene består av følgende:

Leverandør-tak: EU vil kreve at selskaper kjøper kritiske komponenter fra minst tre leverandører, der ingen enkelt kan stå for mer enn 30–40 prosent av innkjøpene – et direkte angrep på kinesisk dominans i europeiske verdikjeder.

Deindustrialiseringen i Europa har vært en lang prosess.

Foreslåtte EU-tiltak får Beijing til å rase

Vladimir Putins statsbesøk til Kina bekrefter atter en gang at Beijing har blitt en helt nødvendig partner for Moskva, som etter fullskalainvasjonen av Ukraina har greid å unngå diplomatisk og økonomisk isolasjon ved å bygge partnerskap i det globale sør.

I Beijing erklærte Putin og Xi Jinping at de ønsker at forholdet mellom landene skal være en stødig faktor i en ellers ustabil verden.

Men det de to landene tidligere kalte et «partnerskap uten grenser», har likevel vist seg å ha flere grenser enn det Russland kanskje skulle ønske seg. I Beijing forsøkte Putin å presse igjennom en endelig avtale om å bygge en ny gassrørledning mellom landene.

Til russernes store frustrasjon, holder Kina fortsatt igjen.

hele 40 andre samarbeidsavtaler, som omfatter alt fra utdanning og teknologi til handel og forsvar.

Partene kom også fram til en felles uttalelse om deres delte syn på den internasjonale situasjonen: USA er en agent som sprer kaos, og den eneste måten å takle det på, er å bygge en multipolar verdensorden styrt av multilateralisme. De advarte mot «krefter» (USA), som forsøker å «innføre jungellov i verden». De kritiserte også indirekte kidnappingen av den venezuelanske presidenten Nicolás Maduro i januar i år.

Kritikken var skarpest når det kom til situasjonen i Midtøsten. Også da fikk Israel og USA gjennomgå. Russland fikk også bekreftet at Kina stort sett fortsatt deler Russlands generelle syn på Ukraina-konflikten, altså at den var framdrevet av USA og Vesten.

Ifølge Wang Zichen, analytiker i den Beijing-baserte tankesmia Center for China and Globalization, fikk Kina på sin side bekreftet at de lykkes i å framstille seg som et land som kan ha gode relasjoner med både Russland og USA samtidig.

etter besøket likevel frustrasjon over manglende framgang i forhandlingene om den foreslåtte gassrørledningen Power of Siberia II.

Beijing virker lite komfortabel med å skulle knytte seg ytterligere til Russland

Et grenseløst partnerskap?

Iran skal annonsere en ny mekanisme for å kontrollere Hormuzstredet permanent.

Det skrev Ebrahim Azizi, leder for det iranske parlamentet sin nasjonale sikkerhetskommisjon på X på lørdag.

Med det fortsetter Iran å trosse USAs krav om umiddelbar åpning av den viktige sjøveien. Teheran krever permanent kontroll over stredet, som en del av en fredsavtale med USA. Rundt 20 prosent av verdens olje og store deler av verdens kunstgjødsel fraktes gjennom stredet, som har vært nesten helt blokkert siden starten på krigen.

Verden er nå på vei inn i en av historiens største energikriser, og FN advarer om «rekordhøy» sult i løpet av året.

«Iran, innenfor rammeverket av dets nasjonale sikkerhet og garanteringen av internasjonal handelssikkerhet, har forberedt en profesjonell mekanisme for å håndtere trafikken gjennom Hormuzstredet langs en bestemt rute, som vil bli opplyst om snart», skrev Azizi på X lørdag.

Det er fire dager etter at USAs president Donald Trump avslo Irans siste fredsforslag, der landet krever permanent kontroll over stredet. I tillegg krever Iran en umiddelbar slutt på krigen, forsikringer om at USA og Israel ikke angriper igjen, og løftingen av amerikanske sanksjoner mot landet.

I sosiale medier kalte Trump forslaget «TOTALT UAKSEPTABELT!»

Azizi nevnte ikke toll direkte, men sa at Iran kom til å kreve avgifter for de «spesialiserte tjenestene tilbudt i denne mekanismen». Han sa også at parter som samarbeider med Teheran, vil kunne «tjene på mekanismen».

Teheran har de siste månedene forsøkt å institusjonalisere kontrollen over stredet, slik at den blir permanent.

Omfanget av den nåværende globale sult- og ernæringskrisa er enorm.

Iran fester grepet om Hormuz

Mange mener Trump er blitt lurt, skriver Kina-korrespondent Gustav Gillund

Hundrevis av beijingere trosset torsdag hetebølgen som denne uka har slått inn over Kinas hovedstad, for å få et glimt av den amerikanske presidenten Donald Trump.

På østlige ringvei nummer to var det smil og spente blikk å se hos både vanlige folk og de store troppene av sivilkledd og uniformert politi som hadde møtt opp.

Til og med en rakrygget soldat fra Den kinesiske frigjøringshæren trakk på smilebåndet da jeg spurte om han gledet seg til å se Trump passere.

Beijing har hatt et mylder av statsbesøk de siste månedene, men aldri før har jeg sett byen så preget av storpolitikken som denne uka. På gata har folk knapt snakket om annet.

Det er heller ikke overraskende. Massive gullfargede gjerder og dårlig skjulte sikkerhetsagenter har dominert sentrumsgatene hele uka – en konstant påminnelse om at noe stort er på vei.

Xi og Trump skuffet ikke. Inne i Folkets store hall ble de enige om et nytt paradigme for det viktigste internasjonale forholdet i verden.

Trump har nemlig gjennomført en snuoperasjon i Kina-politikken.

I sin første presidentperiode, fra 2017 til 2021, omga han seg med Kina-hauker. I 2018 startet han en aggressiv handelskrig mot Kina. Under koronapandemien gjorde Trump Kina til syndebukk – ofte med en god dose rasisme – for å dekke over sin egen feilslåtte pandemihåndtering.

Trump har gjennomført en snuoperasjon i Kina-­politikken.

Et sjeldent glimt av fungerende diplomati

– Der kommer han! Litt av et opplegg. Jeg har ikke sett makan!

Det sa den 34 år gamle restaurantarbeideren Liu Jun i det USAs president Donald Trumps massive kortesje i går formiddag suste forbi Chang’an-avenyen i Kinas hovedstad Beijing, på vei til Folkets store hall, der Kinas president Xi Jinping sto og ventet.

Spenningen er for tida stor i Beijing, hvor Trump er på statsbesøk.

Det siste tiåret har Kina og USA vært fastlåst i et destruktivt geopolitisk rivaleri, som toppet seg da Trump startet enda en handelskrig mot Kina i april i fjor.

Liu og de andre Beijing-beboerne, som i går hadde tatt tidlig lunsj for å få et bilde av kortesjen, er ikke i tvil om at det er en mer ydmyk Trump som nå har tatt turen til byen deres.

– Jeg tror han har blitt mer pragmatisk og kommer hit for å tjene penger, sier den 22 år gamle studenten Zhang Yahan.

Ut fra stemningen under gårsdagens møter, kan det se ut til at Zhang har rett.

Mens Xi ytret store ønsker om en ny stabilitet i stormaktsforholdet, og advarte om Kinas geopolitiske røde linjer, var Trump fokusert på lukrative kommersielle avtaler som han kan vise fram til velgerbasen hjemme i USA.


Jeg tror Trump kommer hit for å tjene penger.

Xi øyner åpning hos krigstrett Trump

Yan Jinchang sitter på en stol ved inngangen til restauranten sin og røyker en sigarett.

Utseendemessig er det lite som skiller den kinesiske bonden og restauranteieren fra de andre landsbybeboerne her i Xiaogang, en liten landsby i Anhui-provinsen.

Men Yan er ikke hvilken som helst bonde. Hvis man tar turen innom matkroa hans, vil han stolt vise fram et portrett der han håndhilser med selveste president Xi Jinping.

– Han gratulerte meg for motet mitt, forklarer Yan til Klassekampen.

På 70-tallet risikerte Yan nemlig henrettelse da han brøt med reglene i den kollektive landbruksmodellen, som da dominerte i Kina. Istedenfor straff blir Yan i dag feiret som en pioner som satte Kina på kurs mot et økonomisk mirakel.

«Åååå, reform og åpning! Reform av staten! Åpning av landet! Det brakte lykke over Kina! Kurver fulle av mat, smil på liten og stor, hus og klær til alle mann!»

To kvinner står ved en turistattraksjon, som skal framstille et vanlig bosted i Xiaogang på 70-tallet, og de synger høylytt mens de slår på tradisjonelle instrumenter.

De synger om Reform og åpning – politikken som ble innført av Kinas kommunistparti etter Mao Zedongs død i 1976, som introduserte marked og internasjonal handel til den tidligere lukka planøkonomien.

Man vil jo ikke produsere mindre enn naboen!

Yan Jinchang ville bare spise seg mett. Det forandret verden.

Olje og gass er på vei ut. Her kommer Kina inn.

– La meg bare begynne med å si at dette må være den mest idiotiske, den mest … ah, jeg har ikke ord!

Det sier Simon Du om Donald Trumps krig mot Iran og energikrisa. Han vet hva han snakker om – Du er senioransatt i solgiganten Sungrow, en av verdens ledende produsenter av solcelleinvertere og lagringssystemer, som er nødvendige i produksjonen av solenergi.

Han sitter i en bil på vei til ett av selskapets produksjonsanlegg i den kinesiske byen Hefei og forklarer hvordan energikrisa skapt av USA og Israels krig mot Iran påvirker selskapet hans.

Selv om han kaller Trumps krigshandlinger en «fornærmelse mot intellektet», står selskapet hans uten tvil klar til å tjene på konsekvensene av krigen.

Han mener verden nå har innsett at det å være avhengig av olje, ikke bare er skadelig for klimaet. Det har blitt et sårbart element for nasjonal sikkerhet for hele verden.

– Og det er Kina som sitter med nøkkelen, sier han.

Energikrisa har blottlagt verdens sårbarhet til skjøre forsyningslinjer av olje og gass. Krisa rammer allerede land over hele Asia som står foran stadig større økonomiske utfordringer.

85 prosent av olja fra Persiabukta sendes til Asia. De økte oljeprisene har også globale konsekvenser og truer med å kaste verden inn i en resesjon.

I starten var kostnaden av å utvikle ­fornybart mye dyrere enn fossilt. Nå er det billigere.

Sola skinner på Kinas solgiganter

Nato holder lukkede møter med folk fra film og tv-industrien i Europa og USA for å motivere til å lage medieinnhold som støtter militæralliansens interesser. Det skriver avisa The Guardian.

Ifølge avisa har alliansen allerede holdt tre møter med folk fra film og tv-industrien i Los Angeles, Paris og Brussel. I juni skal det holdes et møte i Storbritannia.

Møtene foregår bak lukkede dører, og deltakerne får ikke lov til å dele informasjon om hvem som deltar. Noen av deltakerne sier at de føler de «blir presset til å bidra til propaganda».

Nato-tilhengere har tatt til orde for å skape tettere forbindelser med kunsten. Tankesmia Centre for European Reform publiserte tidligere i år en rapport der de oppfordret myndighetene til å samarbeide med kulturledere for å bygge offentlig støtte til større forsvarsutgifter og for å «bedre fortelle historien om hvorfor disse investeringene i forsvar er nødvendige».

Nato vil påvirke film- og tv-produksjonen

– Aha, Erik Solheim! Min venn. En varm velkomst til deg. Sett deg her nå.

Vi befinner oss i toppetasjen i hovedkvarteret til det kinesiske selskapet Tongwei, verdens største produsent av solceller. Ved et dekket bord sitter Liu Hanyuan, en av Kinas mest suksessfulle kapitalister, og gliser ved synet av den tidligere diplomaten og politikeren Erik Solheim, som nettopp har entret rommet.

Liu er som en gangster tatt ut av en kantonesisk krimfilm. Den litt pompøse dressen, den glisne bakoversleiken, og de smale, smilende øynene skriker rikdom og suksess. Når han åpner munnen, kommer det en strøm av velvalgte ord innpakket i et teatralsk tonefall.

Erik Solheim har lang erfaring med det intrikate sosiale spillet som foregår når mektige menn setter seg ned for et formelt måltid i Kina.

Han liker det ikke noe særlig, ifølge hans kinesiske assistenter. For å få øret til folk som Liu må han likevel være med på leken.

– Har du smakt på chilien vi har her i Sichuan? spør Liu og gliser mens han elegant løfter et stykke bresert svinekjøtt med lange spisepinner og dynker det i bordets mest sviende chili.

– Spis nå dette, la meg se hvor vant du er til maten vår, sier han og legger biten på fatet foran Solheim.

Tar man utgangspunkt i det som står om ham i Store norske leksikon, kan man få inntrykk av at Erik Solheims internasjonale karriere tok slutt da han som følge av en kritisk revisjonsrapport forlot posisjonen som leder for FNs miljøprogram i 2018.

Jeg legger ut ­positive nyheter om India og Kina. Utenom når jeg skriver om Trump, så er alt jeg legger ut positivt

Erik Solheim finner håp i Kina

– Mange av de tradisjonelle vestlige partnerne kutter i bistanden. Da må vi finne andre partnere, sier Norges utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap).

Klassekampen møter ham i Beijing i Kina.

Bakgrunnen for besøket er at det internasjonale samarbeidet står i krise. Folkeretten er under angrep, og vestlige land kutter i bistand på bekostning av opprustning. Det har ført til en budsjettkrise i sentrale institusjoner som FN.

Norge ser imidlertid FN og annet multilateralt samarbeid som en kjerneinteresse. Og siden de fleste vestlige land ser en annen vei, søker Aukrust nå partnere andre steder.

– Kina spiller en veldig viktig rolle for det globale sør, og landene i det globale sør ser på Kina som et lederland. Det er derfor jeg har en god grunn til å ha kontakt med Kina på dette området, forklarer han fra stua i den norske ambassadørens residens i Beijing.

Før turen til Beijing har Aukrust reist til både Indonesia, De arabiske forente emirater og Saudi-Arabia. Sammen utgjør disse landene det Aukrust omtaler som «utradisjonelle» partnere i internasjonal utvikling i det globale sør, som Norge nå strekker en hånd til, i vakuumet av interesse fra andre vestlige land.

I Beijing skal han møte Kinas visefinansminister og Kommunistpartiets internasjonale avdeling.

– Hvis du vil få gjort noe med denne verdenen, så må du også snakke med Kina. Dette er et viktig land på alle områder, og også innenfor internasjonal utvikling, forklarer han.

Jeg tror tida for belæringer er helt forbi.

Gustav Gillund

Artikler

Etter 40 år er det slutt på amerikanske oljesanksjoner mot Iran

Polen kan fryses ut av det europeiske samarbeidet om Ukraina.

Kina kan komme godt ut av Trumps feilslåtte krig

Fremmed i eget land

Britisk magasin krever at nyliberale slutter å si unnskyld.

Fra freaks til frihetsforkjempere: Ytre høyre tas inn i Zelenskyjs varme favn, mener historiker

Berre sidan stortingsvalet har fem norske ministrar vitja Kina. Sist ute er kulturminister Lubna Jaffery.

I jakta på et bedre forhold til Kina har USA forrådt en av sine viktigste partnere

En gruveulykke har satt søkelyset på ekstreme arbeidsforhold i Kinas kullindustri.

Kina reagerer kraftig på EUs nye strenge industripolitikk og retorikk. EUs Kaja Kallas omtaler Kinas økonomiske modell som en «kreftsvulst».

Russland har enda ikke lyktes med å få Kina med på planene om en ny gassrørledning.

Iran fester grepet om Hormuz

Mange mener Trump er blitt lurt, skriver Kina-korrespondent Gustav Gillund

Donald Trump er i dag i Beijing på jakt etter lyspunkt i hans ellers krisebetonte utenrikspolitikk. Xi Jinping håper Trumps fokus på kommersielle interesser kan gi stabilitet til forholdet.

Et møte med den kinesiske bonden som ble pioner for en helt ny landbruksmodell – og bidro til å gjøre Kina til en global stormakt.

Sola skinner på Kinas solgiganter

Militæralliansen inviterer til lukket møte.

Menneskeheten står overfor enorme utfordringer. Løsningen på dem er å finne i Kina, ifølge Erik Solheim.

Utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap) har reist til Kina for å redde et utviklingssamarbeid i krise.

– Nå kan vi ikke løpe fra dem lenger

Å løse Midtøsten-floka er enklere enn det vestlig media gir inntrykk av, mener akademisk stjerneskudd

Hvis du ikke kan åpne det, så steng det enda mer. Det virker å være Trumps strategi for å åpne Hormuzstredet.

Donald Trumps USA endrer det politiske regnestykket i Asia.

På Kinas samlebånd

Iran vil gjøre kontrollen over Hormuzstredet permanent. Nå spår analytikere at USA og Israels krig kan forvandle erkefienden til en ny stormakt.

Hvem tjener egentlig på USAs politikk i Midtøsten?

Verden har enda ikke innsett hvor alvorlige de globale konsekvensene av Iran-krigen er, sier økonom Gregor Semieniuk.

Etter 40 år er det slutt på ameri­kanske oljesank­sjoner mot Iran

Polen kan fryses ut av det europeiske samar­beidet om Ukraina.

Kina kan komme godt ut av Trumps feilslåtte krig

Fremmed i eget land

Britisk magasin krever at nyliberale slutter å si unnskyld.

Fra freaks til frihets­for­kjem­pere: Ytre høyre tas inn i Zelenskyjs varme favn, mener historiker

Berre sidan stortings­valet har fem norske ministrar vitja Kina. Sist ute er kultur­mi­nister Lubna Jaffery.

I jakta på et bedre forhold til Kina har USA forrådt en av sine viktigste partnere

En gruve­ulyk­ke har satt søkelyset på ekstreme arbeids­forhold i Kinas kullin­du­stri.

Kina reagerer kraftig på EUs nye strenge indu­stri­po­litikk og retorikk. EUs Kaja Kallas omtaler Kinas øko­no­miske modell som en «kreft­svulst».

Russland har enda ikke lyktes med å få Kina med på planene om en ny gassrør­led­ning.

Iran fester grepet om Hormuz

Mange mener Trump er blitt lurt, skriver Kina-kor­re­spondent Gustav Gillund

Donald Trump er i dag i Beijing på jakt etter lyspunkt i hans ellers krise­be­tonte utenriks­po­li­tikk. Xi Jinping håper Trumps fokus på kommer­si­elle interesser kan gi stabilitet til forholdet.

Et møte med den kinesiske bonden som ble pioner for en helt ny landbruks­modell – og bidro til å gjøre Kina til en global stormakt.

Sola skinner på Kinas solgi­ganter

Mili­tær­al­li­ansen inviterer til lukket møte.

Mennes­ke­heten står overfor enorme ut­­­­fordringer. Løsningen på dem er å finne i Kina, ifølge Erik Solheim.

Utvik­lings­mi­nister Åsmund Aukrust (Ap) har reist til Kina for å redde et utvik­lings­sam­arbeid i krise.

– Nå kan vi ikke løpe fra dem lenger

Å løse Midtøsten-floka er enklere enn det vestlig media gir inntrykk av, mener akademisk stjerne­skudd

Hvis du ikke kan åpne det, så steng det enda mer. Det virker å være Trumps strategi for å åpne Hormuz­stredet.

Donald Trumps USA endrer det politiske regne­styk­ket i Asia.

På Kinas samlebånd

Iran vil gjøre kontrollen over Hormuz­stredet permanent. Nå spår analy­ti­kere at USA og Israels krig kan forvandle erke­fien­den til en ny stormakt.

Hvem tjener egentlig på USAs politikk i Midtøsten?

Verden har enda ikke innsett hvor alvorlige de globale konse­kven­sene av Iran-krigen er, sier økonom Gregor Semieniuk.

Etter 40 år er det slutt på amerikanske oljesanksjoner mot Iran

Polen kan fryses ut av det europeiske samarbeidet om Ukraina.

Fra freaks til frihetsforkjempere: Ytre høyre tas inn i Zelenskyjs varme favn, mener historiker

Berre sidan stortingsvalet har fem norske ministrar vitja Kina. Sist ute er kulturminister Lubna Jaffery.

En gruveulykke har satt søkelyset på ekstreme arbeidsforhold i Kinas kullindustri.

Kina reagerer kraftig på EUs nye strenge industripolitikk og retorikk. EUs Kaja Kallas omtaler Kinas økonomiske modell som en «kreftsvulst».

Russland har enda ikke lyktes med å få Kina med på planene om en ny gassrørledning.

Mange mener Trump er blitt lurt, skriver Kina-korrespondent Gustav Gillund

Donald Trump er i dag i Beijing på jakt etter lyspunkt i hans ellers krisebetonte utenrikspolitikk. Xi Jinping håper Trumps fokus på kommersielle interesser kan gi stabilitet til forholdet.

Et møte med den kinesiske bonden som ble pioner for en helt ny landbruksmodell – og bidro til å gjøre Kina til en global stormakt.

Sola skinner på Kinas solgiganter

Militæralliansen inviterer til lukket møte.

Menneskeheten står overfor enorme utfordringer. Løsningen på dem er å finne i Kina, ifølge Erik Solheim.

Utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap) har reist til Kina for å redde et utviklingssamarbeid i krise.

Å løse Midtøsten-floka er enklere enn det vestlig media gir inntrykk av, mener akademisk stjerneskudd

Hvis du ikke kan åpne det, så steng det enda mer. Det virker å være Trumps strategi for å åpne Hormuzstredet.

Donald Trumps USA endrer det politiske regnestykket i Asia.

Iran vil gjøre kontrollen over Hormuzstredet permanent. Nå spår analytikere at USA og Israels krig kan forvandle erkefienden til en ny stormakt.

Verden har enda ikke innsett hvor alvorlige de globale konsekvensene av Iran-krigen er, sier økonom Gregor Semieniuk.