Gustav Gillund

#fff

#000

I går kunngjorde både USA og Kina at de skal sende høytstående representanter til samtaler i Sveits med mål om å løse handelskrigen.

Det betyr at Beijing har myknet opp sin posisjon, og ikke lengre krever at USA fjerner tollsatsene som ble innført 2. april før de er klare for å deeskalere.

Samtalene begynner fredag og varer til mandag neste uke, ifølge det kinesiske utenriksdepartementet. Kina skal representeres av visestatsminister He Lifeng, som lenge har ledet Xi-regjeringens forhandlinger med rike økonomier. USA skal representeres av finansminister Scott Bessent, som er en av de mer moderate stemmene på Kina i en ellers haukaktig regjering.

At Beijing går bort fra den mer kompromissløse linja og er villige til å innlede samtaler nå, kan reflektere en utfordrende økonomisk realitet på hjemmebane, skriver Wang Zhe, økonomianalytiker hos den kinesiske finansavisa Caixin Insights, i en e-post til Klassekampen.

Han og andre observatører mener at forhandlingene kommer like før de største konsekvensene av handelskrigen inntreffer.

Selv om de fleste eksperter mener Kina har et overtak på USA i handelskrigen, minner Zhe om at den har negative konsekvenser også for kinesiske bedrifter. Mange mener for eksempel at Kinas overtak kommer av at de kan bruke det enorme potensialet for forbruk innenlands, og dermed redusere avhengigheten til eksportmarkeder som USA.

Dette er imidlertid ingen enkel oppgave, påpeker Zhe. Han peker på at usikkerheten i internasjonal handel fører til lav optimisme både hos bedrifter og husholdninger innad i Kina. Når denne gruppa blir mindre villige til å forbruke, blir det vanskeligere å stimulere etterspørselen innenlands.

Zhe tror de negative effektene gradvis vil bli synlige i løpet av denne og de neste fire månedene.

Kina er klare til å snakke handel med USA

Under valgkampen ga Donald Trump seg selv en streng dødlinje på 24 timer til å forhandle fram en våpenhvile i Ukraina-krigen. Han har nå overskredet dødlinja si med over 100 dager. Den amerikanske presidenten virker lite tilfreds med partenes manglende samarbeidsvilje under den intense meklingen.

Myndighetspersoner i EU og Ukraina frykter ifølge Financial Times at Trump vil miste tålmodigheten med mindre man ser tydelig framgang i løpet av de neste dagene. Nå håper de at mineralavtalen som ble signert på onsdag denne uka, kan smøre Det hvite hus med litt ekstra tålmodighet.

Faren for at USA kan gi opp meklingsforsøket, får også enkelte i Brussel til å se håpefullt mot Kina. Beijing har flere ganger signalisert at de står klare til å ta et tak for freden.

Men hvilken rolle kan landet egentlig spille?

Siden starten av Ukraina-krigen har Kina ønsket å bli akseptert som en nøytral part, lik andre land i det globale sør. Samtidig har landet oppgradert sitt allerede tette partnerskap med Russland, og gitt USA skylda for konflikten, som de betrakter som en stedfortrederkrig mellom Russland og USA.

– Kineserne ser på Ukraina mest som en ‘amerikansk hund’, et land med en avhengighet til USA, og som er designet for å angripe Russland og svekke Russlands internasjonale posisjon, sier Dmytro Efremov.

Han er førsteamanuensis i internasjonale relasjoner ved universitetet Kyiv-Mohyla, og en av Ukrainas fremste eksperter på kinesisk utenrikspolitikk.

Dette synet gjennomsyrer Kinas politikk overfor Ukraina, men det står også i direkte konflikt med et annet viktig prinsipp i kinesisk utenrikspolitikk.

Kineserne ser på Ukraina som en ‘amerikansk hund’.

Gjør Zelenskyj en tabbe ved å trappe opp ­anklagene mot Kina?

Det var en smilende William Ruto som boardet flyet hjem til Nairobi fra Beijing Capital Airport på fredag. Den kenyanske presidenten har nemlig fylt kofferten med en rekke lukrative avtaler som vil bringe jobber og økonomisk vekst til Kenya, og som også kan gi ringvirkninger i Øst-Afrika.

Besøket hadde også geopolitisk betydning. Det som tidligere var et av Afrikas mest Kina-kritiske land, og en av Vestens mest stabile allierte på kontinentet, hadde før helga annonsert en offisiell oppgradering av sitt partnerskap med Kina.

Landene vil nå «stå sammen imot hegemonisme og maktpolitikk», og kjempe mot «unilaterale sanksjoner, frakopling, toll og barrierer på teknologi», het det i en felles uttalelse fra Ruto og Kinas presidenten Xi Jinping.

Det er et sterkt signal til Øst-Afrika og resten av kontinentet, som har fulgt nøye med på besøket: Glem Vesten. Kina og andre land i det globale sør er din partner i utvikling.

Ruto vendte hjem med investeringskontrakter på over en milliard dollar i Kenyas infrastruktur, industri, yrkesopplæring, fibernettverk og digitale trafikkontrollsystem. Enda mer interessant var det at storparten av disse avtalene ikke ble signert i Beijing, men etter at Ruto forlot hovedstaden for å reise til provinser og byer vanlige kenyanere sikkert aldri har hørt om.

Møtet var fruktbart. For eksempel skal Chongqings Shangcheng Apparel Group investere 20 millioner dollar i en ny fabrikk, som skal skape 7000 nye arbeidsplasser. Andre selskaper kom fra Shandong, Hunan og Fujian.

Dette viser til Afrikas stadig dypere samarbeid med lokale kapitalister, institusjoner og distriktsregjeringer i Kina, etter at regjeringen og de store bankene i Beijing har blitt mer forsiktig. At Ruto denne gangen har aktivt oppsøkt andre steder enn Beijing, vil også være til inspirasjon for andre afrikanske ledere.

Men den største seieren for Ruto er likevel at han endelig har sikret seg finansiering for et kjerneprosjekt for Øst-Afrika, nemlig tredje fase i Kenyas normalsporjernbane.

Regjeringer i det globale sør må innse at folkets velstand ikke ligger i hendene på Det hvite hus.

Kenyas president gjorde suksess i Kina. Det viser hvor Afrikas framtid ligger

Eirik Grasaas-Stavenes

Derfor kan ikke USA slå Kina:  «Har avslørt Trumps bløff»

Donald Trump har yppet til en handelskrig mot Kina han ikke kan vinne. Den erkjennelsen sprer seg nå i Vestens finanspresse.

Bloomberg skriver at Trumps Kina-strategi er «dømt til å feile», mens Wall Street Journal mener at Xi Jinping allerede «har avslørt Trumps bløff».

Mange mener også at Trump selv har innsett at han ikke kan vinne handelskrigen. Denne uka har den amerikanske presidenten uttrykt et ønske om å gå inn i forhandlinger med Kina, men Beijing nekter. De krever at Trump fjerner alle de ensidige tollsatsene sine først.

For Kelly Chen, økonom og Kina-ekspert hos DNB, er det at kineserne har «større interesse av å la denne prosessen trekke ut» bare nok en tydelig demonstrasjon av styrkeforholdet mellom de to landene.

– Det er Kina som har de beste korta i handelskrigen med USA, sier Chen på telefon til Klassekampen.

Hva handler så denne styrkeforskjellen om?

Det korte svaret er at Kina trenger USA mindre enn USA trenger Kina. Som kartene som illustrerer denne saken viser, har Kina i løpet av de siste tjue årene erstattet USA som viktigste handelspartner for en stor del av verdens land.

Kina kan i dag erstatte det meste av produktene de importerer fra USA, som for eksempel soya, fra andre land. Samtidig kan de enklere selge mer av sine egne varer til andre land i Asia og Europa.

En tidevannsbølge kommer til å treffe Amerika om noen få uker.

Derfor kan ikke USA slå Kina

USAs bomber faller over Jemen, Syria og Palestina som aldri før. I Asia flekser supermakta sine dødelige muskler langs Kinas kyst med krigsskip og missilutplasseringer. Hjemme i USA annonserer den selverklærte fredspresidenten Donald Trump et historisk høyt militærbudsjett, mens hans støttespillere i Silicon Valley utvikler en automatisert dronehær som skal sikre amerikansk militær overlegenhet for de kommende generasjoner.

Det er heller ikke bare USA som higer etter mer våpen. USAs allierte i det globale nord har også fått streng beskjed av den nye sheriffen i Washington om å bruke mer penger på krig: Japan vender ryggen til sin grunnlovsfestede pasifisme; den tyske bilprodusenten Volkswagen skal lage stridsvogner.

Hvor kommer det enorme behovet for opprustning fra? For den indiske historikeren og forfatteren Vijay Prashad er svaret tydelig: imperialismen, og dens nye og farligere stadium, som han og hans kolleger ved forskningsinstituttet Tricontinental kaller «hyperimperialisme».

– USA har kommet med en konklusjon, som jeg tror er en korrekt konklusjon, om at det står overfor en eksistensiell utfordring, spesielt fra Kina, sier Prashad til Klassekampen på telefon fra Santiago i Chile.

For å forstå hva hyperimperialisme er, ber Prashad oss kaste et blikk på imperialismens historie. Fra starten på kolonitida og fram til 1917 var verden preget av konflikter mellom de ulike imperialistiske landene, forklarer han. Kapitalistene hadde behov for territorier utenfor sine nasjonale grenser, og tok i bruk sine nasjonale regjeringer med deres hærer for å sikre seg tilgang. Dette gjorde en intern kapitalistisk konflikt til en internasjonal konflikt mellom imperialister.

– Dette var slik Lenin beskrev imperialismen, men i dag har hele premisset for hans beskrivelse endret seg, mener han.

Kapitalister i dag eksisterer nemlig ikke lenger innenfor nasjonale grenser, men er globaliserte, og fungerer under et system designet av en dominerende imperialistisk makt: USA.

USA vokste fram som den dominerende imperialistiske makta etter andre verdenskrig. Etter Sovjetunionen fall i 1991 ble dominansen total.

Det globale sør trenger ikke middel­mådige, ­vestlige ­politikere til å fortelle dem hvordan de skal oppføre seg.

Tror USA tyr til krig for å beskytte sitt fallende imperium

Kinas handelsdepartement advarte i går om at de kommer til å ty til mottiltak dersom tredjeland i handelskrigen mellom USA og Kina gir etter for press fra Det hvite hus om å isolere Kina økonomisk.

Advarselen kommer etter at president Donald Trumps forhandlingsteam angivelig har forsøkt å presse sine handelspartnere til å begrense sin egen handel med Kina for å få unntak fra tollregimet.

«Å forsøke å bytte bort andres interesser for midlertidig gevinst er som å forsøke å forhandle med en tiger om skinnet – det vil bare slå tilbake», het det i uttalelsen.

Den amerikanske presidenten har gitt de fleste land en 90-dagers pause på de høyeste tollsatsene. Det kommer med en forventning om at de gir etter for krav som skal fremme USAs økonomiske interesser.

Kravene baserer seg på det Trump kaller andre lands «juksing». I et innlegg på hans egen plattform Truth Social skrev han på søndag at merverdiavgifter på amerikanske produkter, dumping av billige produkter, eksportsubsidier og beskyttende landbruksstandarder er eksempler på «juks» som må fjernes for å få en avtale.

Mens 90-dagerspausen gir landene et pusterom, har Trump beholdt en grunntoll på 10 prosent mot det meste av utenlandsk import. Og Kina, som svarte Trump med en gjengjeldende toll, har ikke fått noen pause. Det har resultert i en økonomisk krig mellom partene, som i praksis kalles en handelsblokade.

Kina har nå en grunntoll på 125 prosent mot importprodukter fra USA, mens USA har en grunntoll på 145 prosent mot Kina. I tillegg har Kina innført restriksjoner på investeringer i USAs bedrifter, og på USAs tilgang til mineraler som Kina dominerer produksjonen av.

Vi har ikke til hensikt å ta side mellom USA og Kina.

Kina advarer mot avtale

Hva er det kommunistpartiet prøver på? Vi tok åtte shots for å finne det ut. 

Jeg er en travel mann, sier «Xu» til meg før han tømmer spritglasset sitt.

Xu er en kader i det kinesiske kommunistpartiet (KKP), med ansvar for integrering av minoritetsbefolkninger. Vi møtes på en bankett organisert av folk fra partieliten i byen Liuzhou i Guangxi-regionen sør i Kina.

Det er minst 15 mennesker som deltar på banketten. De forteller meg at de kommer fra minoritetsgruppene Miao, Yao og Zhuang. Spritføringen er høy, og som gjest bør jeg heller ikke være sjenert for karaffelen som blir plassert foran meg.

Etter at jeg har reist meg for å presentere meg og mitt reisefølge, og tømt åtte glass i respekt for hver av de åtte mest respektable personene rundt bordet, inkludert redaktøren i en regional partiavis og en leder fra et statlig investeringsselskap, blir stemningen litt mer avslappet. Dermed får jeg også rom til å innlede en samtale med Xu, den desidert mest interessante gjesten, om ting som helst ikke tas opp i plenum i dagens Kina.

Xu arbeider i Systemet av kommisjoner for etniske minoriteter, et massivt nettverk av kontorer spredt over hele Kina og i alle ledd av landets byråkrati. Nettverket skal implementere den kinesiske minoritets­politikken. Det ble opprettet på 1950-tallet, da kommunistpartiets minoritetspolitikk møtte stor intern motstand fra revolusjonære, som mente at minoritetene fikk fordelaktig behandling.

«Vi sier at Kina har et stort territorium som er rikt på ressurser og folk. Faktisk er det Han-nasjonaliteten som har stor befolkning, og minoritetsnasjonalitetene som har et stort territorium og store ressurser», uttalte Mao Zedong i 1956.

Mao og andre i partitoppen var veldig opptatt av at den kinesiske revolusjonen måtte ta hensyn til de historiske forskjellene mellom Han-folket og minoritetene. Hvis alle ble skåret over én kam for tidlig, fryktet de at det ville føre til motstand fra minoritetene, som kunne gi styrke til separatisme.

Fortsatt forsøker Kinas kommunistparti å balansere disse konkurrerende interessene: minoritetens ønske om selvstyre og bevaring av sin unike identitet og det langsiktige revolusjonære oppdraget med å assimilere alle kinesere under en felles, moderne, kinesisk nasjonalitet.

Sammenliknet med Han er minoritetene på et lavere utviklingsstadium.

Døyver angsten for ­separatisme med sprit og folkesang

Var planen bak Donald Trumps tollpolitikk egentlig var å forene verden mot Kina? Historikeren Historiker Adam Tooze var en av de som i går funderte på om hele tollstyret kunne være en slu strategi for å oppnå nettopp dette. Han skriver i sitt nyhetsbrev Chartbook at endringene i tollpolitikken faktisk har en viss logikk, hvis målet er å «ryste verden, skylle ut og isolere Kina».

Hvis Tooze har rett, og dette er Trumps plan, vil det neste naturlige skrittet være å kreve at resten av verden innfører sine egne tollmurer mot Kina og blir med i hans «Amerika først»-handelsallianse.

Trumps eneste problem er at Beijing ser ut til å ha kommet ham i forkjøpet. I går ringte Kinas statsminister Li Qiang til EUs kommisjonspresident Ursula von der Leyen. Partene ble enige om å stå sammen mot Donald Trump for å «beskytte den frie handelsordenen». EU, USAs viktigste allierte og en av verdens største handelsblokker, er altså mer villig til å gå inn i et nytt strategisk samarbeid med Kina enn å gi etter for Trumps utpressing.

 å overdrive hvor stor denne vendingen er. De siste seks årene har EUs forhold til Kina blitt gradvis dårligere. Det startet med en eskalering i 2019, da kommisjonen for første gang definerte Kina som en «systematisk rival», og anklagde Kina for å «promotere alternative styringsmodeller».

Kommisjonen slo da også hardt ned på medlemsstater som søkte en nærmere forhold til Beijing, som Italia. De neste to årene trappet EU opp sin retorikk ytterligere. Kina ble beskrevet som en «avgjørende tilrettelegger for Russlands invasjon av Ukraina», og kommisjonen rettet kritikk mot Kinas «aggressive utenrikspolitikk», og Kinas bruk av «utpressing» i internasjonal handel. Denne retorikken ser nå ut til å ha blitt fjernet fra kommisjonens talepunkter for gi plass til et mulig fruktbart samarbeid med Kina.

begynte med Spanias statsminister Pedro Sánchez, som ifølge Bloomberg denne uka satte i gang et «dytt» for å få med seg andre medlemsstater inn i en strategisk allianse med Kina for å kontre Trump.

Sánchez’ manøver skapte tydeligvis litt småpanikk i Washington: Da USAs finansminister Scott Bessent ble spurt om Spanias hypotetiske sving mot øst, svarte han truende at det «ville være det samme som å skjære sin egen strupe».

Trusselen gjorde lite for å stoppe Sánchez. I går møtte han Xi Jinping og signerte en lang rekke avtaler med Kina om handel i landbruksprodukter, helse, og samarbeid om teknologi og utdanning.

Nå har det også kommet fram at EU-kommisjonen, med Von der Leyen i spissen, har planlagt et toppmøte med Xi i Beijing allerede i juni. Samtidig pågår det intensive forhandlinger mellom representanter fra Brussel og Beijing om en rekalibrering av det betente handelsforholdet.

Sánchez’ ­manøver skapte tydeligvis litt småpanikk i Washington

EU vil plutselig inn i varmen i Beijing

Tollsjokket til Donald Trump har sendt verdensøkonomien ut i usikre tider. Europa kan måtte bøye seg for den amerikanske presidentens krav, mens handelsforholdet mellom Kina og USA står overfor det mange omtaler som en total avkopling.

Nasjonalismen og globaliseringsmotstanden som ligger bak Trumps handelspolitikk er noe Jostein Hauge tenker mye på. Han er førsteamanuensis ved universitetet i Cambridge, der han forsker på utviklingsøkonomi, nasjonalisme og, ikke minst, hvordan Kinas framvekst påvirker valgene til andre store økonomier.

Mens Trump sier at målet med tollen er å få tilbake amerikanske industrijobber, tror Hauge at det er en reaksjon på en mer fundamental utfordring fra Kina og det globale sør.

– Nå handler det ikke bare om å få tilbake amerikanske jobber, det handler om at USA begynner å miste sin dominans i verdensøkonomien, sier Hauge på telefon fra Storbritannia.

Framveksten av det globale sør i internasjonal politikk og handel truer ikke bare USA, men de fleste rike land sin posisjon i verdensøkonomien.

Utfordringen mot Vestens dominans ledes an av Kina, som ser på seg selv som modell for og leder av en revolusjon hvor verdens fattigste land gjennom å klatre i den globale verdikjeden, karrer til seg makt vis-à-vis verdens rikeste.

Kina blir nå stadig kritisert av rike land for «overkapasitet», som betyr å produsere for mye, for billig. Dette likner på mye av kritikken Trump retter mot fattige land i det globale sør, som presidenten har gitt de høyeste tollmurene.

Men dette startet ikke med Trump. Rike land har lenge svart på Kinas framvekst med å innføre gradvis høyere tollmurer, som de sier skal beskytte deres egen industri mot Kinas «forstyrrende» handelsatferd.

Kunne vi i ­Norge hatt så gode arbeids­vilkår for våre ­arbeidere, en så sterk arbeiderklasse og så sterke ­fagforeninger hvis vi måtte gjøre alle disse jobbene selv?

– Verdens­økonomien i dag er karakterisert av imperialisme

Kinesiske aviser og sosiale medier var i går preget av slagord om samhold og den kinesiske nasjonens unike «tåleevne», etter at Donald Trump valgte å eskalere handelskrigen sin med Kina ytterligere.

Med den siste tilleggstollen på femti prosent blir nå alle kinesiske produkter i USA møtt med en tollbarriere på over 100 prosent. I praksis er dette en komplett handelsblokade, og det vil ikke utgjøre noen meningsfull forskjell om Trump legger på ytterligere hundre prosent, eller tusen prosent for den saks skyld.

Det betyr at Kina nå har veldig lite igjen å tape. Og hvis Trump tror at hans siste eskalering kommer til å få Kina til å kapitulere, har han, med ordene til den tidligere amerikanske utenrikspolitiske rådgiveren Evan Feigenbaum, «en veldig dårlig forståelse for kinesiske kommunister».

Trumps første handelskrig med Kina i 2017 viser Kina denne gangen ingen tegn til å gi seg. Eneste veien ut er at Trump aksepterer Kinas invitasjon til forhandling uten forbehold. Hvis det ikke skjer, er det godt mulig at dette er starten på at verdens to største økonomier koples helt fra hverandre.

Ordtaket «himmelen kollapser ikke», som ble brukt i gårsdagens leder i partiavisa Folkets Dagblad, er det samme ordtaket Mao Zedong tok i bruk i den samme avisa da millioner av kinesere sto overfor en desperat hungersnød etter at hans «store sprang» slo feil. Kinas gjensyn med dette ordtaket i dag er bemerkelsesverdig. «Jeg kan godt spise én bolle ris istedenfor to», skrev en venn fra Beijing til meg i går formiddag da jeg spurte om personen var klar for handelskrig.

Svaret oppsummerer stemningen i Kina veldig godt. Siden januar har Kinas sensurapparat forsøkt å dempe kritikken mot Trump-regjeringen i aviser og på internett, sannsynligvis for å holde døra åpen for en avtale om handel og USAs rolle i det asiatiske Stillehavet. Nå har Trump-regjeringen hisset på seg hele det kinesiske propaganda­apparatet, som surfer på en tsunami av patriotiske følelser. Det mobiliseres for å «kjempe til siste slutt».

enda ikke klarthvordan Kinas gjengjeldelsesangrep ville se ut, men et blogginnlegg fra Wechat-kontoen Formann Kanin, som skrives av den Harvard-utdannede sønnen til tidligere KKP-topp Ren Zhongyi, gir en god oversikt over våpenkassa til Beijing. Ifølge hans samtaler «med relevante personer» inkluderer denne en slutt på samarbeid om fentanyl-krisa i USA, restriksjoner på tjenestehandel (hvor USA faktisk har et handelsoverskudd med Kina), og toll på soya, fjørfe og annen matvare­import fra USA.

Kinas matforsyning har i en årrekke vært avhengig av å importere soyabønner fra USA, men i dag kan Kina dekke det meste gjennom import fra Sør-Amerika.

«Frakopling er absolutt ikke Kinas mål, men det er en nødvendig reaksjon på dette stadiet», sto det til slutt i blogginnlegget.

Land kan bli tvunget til å velge om de vil tilhøre en Kina- eller USA-sentrert handel

Kina gjør seg klar for en total frakopling fra USA

De vilkårlige tollsatsene som er pålagt av USA vil ha en innvirkning på landet vårt, men ‘himmelen kollapser ikke’».

Der advarer KKP-ledelsen om at kinesere går vanskelige tider i møte, men at landet skal greie å «ri stormen av». De har lave forventninger til en framforhandlet løsning på kort sikt, og virker sikre på at handels­krigen kommer til å være mer smertefull for USA enn den blir for Kina.

«I møte med USAs vekslende og ustabile holdning og maksimale press har vi ikke stengt døra for forhandlinger, men vi har heller ikke naive forhåpninger, og er forberedt på å håndtere alle mulige konsekvenser», står det i lederen.

ledelsen i Beijing er at USAs økonomi er avhengig av ting produsert i Kina, og at det på kort sikt ikke vil være mulig for dem å finne alternativer. Videre hevder de at Kina er godt forberedt på tollsjokket, da de allerede har redusert avhengigheten til USAs ved å utvikle nye markeder i det globale sør, og ved å øke forbruket internt. Derfor mener de handelskrigen både vil «gi en mulighet» for Kina til å styrke «den strukturelle omvendingen» til en mer forbrukerbasert økonomi og til å øke den innbyrdes handelen i det globale sør.

At Kina forbereder seg på en lang handelskrig, er forståelig. En avtale mellom Kina og USA virker veldig usannsynlig, med mindre USAs president Donald Trump endrer strategi. I går sa Trump at han er villig til å inngå en avtale, men bare hvis Kina først «løste overskuddsproblemet sitt».

USA har et høyere handelsunderskudd med Kina enn noe annet land. Å balansere dette er et krav som er umulig for Beijing å imøtekomme på kort sikt. Beijing tror heller ikke at de er like avhengig av USA som før. I lederen vises det til at de har redusert andelen av eksporten som går til USA med 5 prosent de siste sju årene. Likevel går fortsatt 14 prosent til USA. Det er også mye av det Kina eksporterer til andre land, som likevel har USA som siste destinasjon.

konsekvensene av Trump-sjokket for Kinas eksportavhengige økonomi vil derfor være store. Enda verre blir det om også andre land og regioner innfører mer toll mot Kina. Da handelsministre fra EU møttes i går, ble det uttrykt bekymring for at store deler av de varene Kina ikke lenger kan eksportere til USA, vil ende opp i EU. Dette kan få EU til å innføre ytterligere toll mot Kina, og åpne en ny front i handelskrigen.

Det finnes håp om at EU og Kina kan unngå en handelskrig seg imellom. EUs handelssjef Maros Sefcovic reiste forrige uke til Beijing for samtaler med sin kinesiske kollega Wang Wentao. De ble enige om å «styrke koordineringen» om global handel og gjenoppta forhandlinger om import av kinesiske elbiler til EU. I lederen i Folkets Dagblad sto det også noe mange mente liknet en oppfordring til samarbeid. «Seier kommer til de som er forent i vilje, velstand kommer til de som ror sammen i stormen», sto det.

 Arthur Kroeber mener likevel at Beijing har valgt å stå aleine i konfrontasjonen med USA, og at de er sikre på at de ville «holde ut lenger» enn rivalen.

Det finnes håp om at EU og Kina kan unngå en handelskrig seg imellom

«Himmelen kollapser ikke

Ewa Sapieżyńska

Handelskrigen er i gang. Kina, Canada og Brasil slår tilbake etter at USA annonserte straffetoll mot dem onsdag.

Den kinesiske regjeringen sa i går at de ville innføre 34 prosent toll på alle amerikanske varer, forby en rekke amerikanske selskaper fra å drive virksomhet i Kina og begrense USAs tilgang på mineraler som er viktige for tek-industrien.

Nyheten fikk aksjemarkeder over hele verden til å stupe. Økonomer frykter at tollkrigen vil føre til mange år med inflasjon og lav vekst verden over. Banken JP Morgan har beregnet sannsynligheten for en global resesjon innen slutten av året til 60 prosent.

Trump har selv sagt at han er villig til å fjerne individuelle tollsatser umiddelbart, dersom landene kan tilby «en fenomenal 

». Observatører sier at kravene kan være alt fra store investeringer i USAs industri, til fjerning av tollbarrierer mot USA og deregulering av USAs tek-giganter.

I statlige kinesiske medier ble USA i går framstilt som en «sulten løve», som «aldri ble mett» før den har spist hele verden. Det statlige nyhetsbyrået Xinhua oppfordret også andre land i verden til å «ikke gi etter for press».

Kinas respons viser at myndighetene i Beijing setter hardt mot hardt, og på kort sikt ikke er ute etter å gå i forhandlinger med USA.

Landet har allerede vært under angrep fra Trumps toll-strategi siden han først tok presidentskapet i 2017. Under denne runden fikk Kina kastet på seg ytterligere 34 prosent toll, som ifølge flere kinesiske økonomer drar den effektive tollsatsen på kinesiske produkter opp til over 70 prosent.

Flere analytikere peker imidlertid på at Kina ser ut til å ha forberedt seg på dette sjokket i årevis. Det konservative magasinet The Economist mener at det som ble sett på som president Xi Jinpings «paranoide nasjonalisme», nå viser seg nå å være klokt og «forut sin tid».

Xi har redusert sårbarheten for amerikanske kvelningspunkter.

– USA er en sulten løve som vil spise hele verden

Da Donald Trump, stående på plenen foran Det hvite hus, trakk fram plakaten med oversikt over USAs nye tollsatser, markerte det starten på det den amerikanske avisa Wall Street Journal kaller «en ny proteksjonistisk tidsalder».

Trump vi innførte ytterligere 20 prosent toll mot EU, 24 prosent mot Japan og 32 mot Taiwan. Men det var utviklingsland i Asia som ble desidert hardest truffet. Kina har nå en samlet effektiv tollsats mot seg på minst 50 prosent, mens Vietnam får en tollsats på 54 prosent.

Nå stålsetter verden seg for konsekvensene. I et internt dokument fra den kinesiske analysegruppa Zhongtai som har blitt delt med Klassekampen, heter det at «en kollaps av verdens handelsorden er sannsynlig».

Den amerikanske økonomen Dean Baker mener samtidig tollen vil føre til prisvekst i USA og i praksis fungere som en ny «skatt» for vanlige amerikanere.

«Dette er den klart største skatteøkningen USA noensinne har sett», skriver han i en e-post til Klassekampen.

Asia topper lista over ofrene for USAs nye tollpolitikk. Som flere har påpekt, er grunnen at Trump har kalkulert sin nye tollpolitikk ut ifra hvor stort handelsoverskudd landene har med USA.

Vekstmodellen til asiatiske utviklingsland er i stor grad basert på å eksportere varer til markeder som USA. Økonomer Klassekampen har snakket med, mener denne modellen nå står overfor en kollaps.

«På kort sikt vil det føre til store veksttap blant fattige land i Sørøst-Asia», skriver Trinh Nguyen, en vietnamesisk toppøkonom og kommentator for avisa Nikkei Asia, i en e-post.

Det vil føre til store veksttap blant fattige land i Sørøst-Asia.

– En amerikansk brexit

Den siste ukas begivenheter kan markere starten på et nytt Asia

«Det er det asiatiske folket som skal styre Asia», uttalte Kinas president Xi Jinping på den fjerde konferansen om samhandling og tillitsskapende tiltak i Asia i 2014. Denne posisjonen har over tid utviklet seg til en sammensatt politikk som skal fremme Kinas egne hjemmelagde løsninger for sikkerhet, finans og handel på kontinentet – ofte omtalt som «Asia for asiater».

Den kanskje viktigste ingrediensen i visjonen er Beijings drøm om et Asia som har kommet seg ut av Det amerikanske imperiets skygge. Denne uka har Trump-administrasjonen vist at denne drømmen er nærmere enn noen gang.

Under USAs forsvarsminister Pete Hegseths Asia-reise, som startet på Filippinene sist fredag og inkluderer Sør-Korea og Japan, var beskjeden den samme som den har vært fra de siste fire amerikanske regjeringene: Vi skal bygge en koalisjon mot trusselen fra Kina.

Men Hegseths ord klarer ikke dekke over at USAs anti-Kina koalisjon i Asia er i full oppløsning, og at USAs fotavtrykk i regionen krymper for hvert år som går.

Målet med turen er, ifølge forsvarsministeren, «å forsikre allierte om at USA fortsatt er engasjert i å avskrekke trusselen fra Kina».

I Filippinene lovte han landets president Marcos Jr. at Trump-administrasjonen ville prioritere denne regionen på en «enestående måte» for å holde tilbake «trusselen fra Kinas kommunistparti». I Japan var meldingen omtrent den samme – Japan og USA var «uunnværlige partnere» i oppgaven med å avskrekke Kina.

Selv om Hegseth bruker ord som «krigskapasitet» og «krigsmentalitet», er substansen i USAs Asia-strategi den samme som den har vært i alle amerikanske regjeringer siden Barack Obama: å bygge en koalisjon av allierte som hindrer Kinas fotavtrykk i verdens voksende økonomiske maktsenter.

For å oppnå dette forsøker USA å sørge for at sikkerhet blir den dominerende faktoren i disse landenes forhold til Kina. Dessverre for Hegseth har ingen av de fem landene i regionen som USA har en formell forsvarsavtale med (Sør-Korea, Japan, Filippinene, Thailand og Australia), vært villige til å gjøre dette.

Det er det asia­tiske folket som skal styre Asia.

Frykten for å miste sikkerhetsgarantiene fra USA har ført til panikk i Europa. Som svar har EU vedtatt en massiv investeringspakke i Europas våpenindustri, med uttalt mål å øke EUs militære avskrekkingsevner vis-à-vis Russland og andre trusler. Men hva ligger egentlig i planen? Og gjør den oss egentlig tryggere?

Almut Rochowanski, stipendiat ved den anerkjente tenkesmia Quincy Institute for responsible statecraft, er en av flere forskere som mener det går for fort i svingene.

Østerrikeren arbeider med internasjonal politikk, militarisme og relasjoner mellom Vesten og Russland, og hun har også lang erfaring fra fredsarbeid i Ukraina og land i Sentral-Asia. Nå ber hun europeere spørre seg hva det egentlig er pengene skal brukes til.

– Det påstås at Russland vil angripe oss, og at Russland er en trussel for hele Europa. Hvis det er sant, er det utrolig mange ting vi kan gjøre for å redusere ­denne trusselen – å forberede seg på krig mot Russland er den klart verste veien å gå, mener hun.

Rochowanski tror EUs våpenpakke ikke har som mål å gi Europa mer sikkerhet. I stedet er den, slik hun ser det, uttrykk for «en europeisk elite som frykter å miste makt og status, og dominansen de nøt under den amerikanske militære paraplyen».

– Utsiktene til å måtte behandle andre land som likeverdige, som de er nødt til under den multipolare verdensordenen som USA nå erkjenner, skremmer dem, sier hun.

Hovedinnholdet i EUs nye sikkerhetsplan er kalt «Readiness 2030». Planen vil forsøke å mobilisere nærmere 800 milliarder euro over en lengre periode for å øke Europas militære kapasitet.

Rochowanski savner en helhetlig tanke bak planen.

Europeere er nødt til å være ­årvåkne og forstå hvilken framtid som faktisk blir staket ut for oss.

– Å forberede seg på krig mot Russland er den klart verste veien å gå

Christopher Olssøn

Det er dagen etter katastrofemøtet mellom Donald Trump og Volodymyr Zelenskyj. På en tv-skjerm som henger på veggen i et såpeluktende fotpleiestudio i Taiwans hovedstad Taipei, ser vi den amerikanske presidenten gni det ydmykende budskapet inn: Ukraina er fortapt uten USA.

To av de taiwanske fotmassørene følger også med på seansen fra Det hvite hus. Ansiktsuttrykkene deres minner om hvordan vi ofte selv har reagert på det som nå skjer i USA. De veksler mellom forvirring, latter og dyp uro. Når innslaget er over, rister de bare på hodene sine, før den ene fortsetter å massere den andres skuldre.

Nei, tenker vi, der vi sitter med føttene dyppet i glohett vann, dette lover ikke særlig godt. Verken for Taiwan eller alle andre som har gjort seg avhengige av amerikanerne. Dette er ikke bra for sånne som oss.

Da vi noen dager tidligere satte oss på et tomt fly østover fra Norge, føltes det egentlig som at vi reiste helt feil vei. Alles øyne var på Europa nå: Tårevåte ledere i Europa var fortsatt i sjokk etter München-talen til USAs visepresident J.D. Vance. Elon Musk forsøkte aktivt å styrke ytre høyre-partier på kontinentet som den Silicon Valley-lojale Trump-administrasjonen har et dypt eurofobisk horn i siden til. Hele den såkalte trans­atlantiske alliansen var på bristepunktet.

Nå raser diskusjonene om hvordan Europa skal forholde seg til denne nye virkeligheten, der truslene kommer både fra øst og vest. Det dominerende standpunktet er at vi må ruste opp. Kjøpe våpen. Bygge våpen. I Tyskland sies det at siden landet nå uansett blir utkonkurrert av Kina i produksjonen av elbiler, ja, så får man vel heller satse alt på å bygge stridsvogner isteden.

En kommentator i Financial Times skriver til og med at «Europe must trim its welfare state to build a warfare state», altså kutte i velferden vi har bygget opp etter andre verdenskrig for å bygge nye krigsmaskiner. Det hele mens kontinentets radikale høyreside tar nye skritt mot makt.

Mens alt dette skjer, dro vi altså østover. Og en av grunnene er at vi har lagt merke til at mange av diskusjonene som nå går i Europa, ligner på dem som lenge har vært dominerende på Taiwan. På samme måte som Ukraina har også Taiwan blitt en brikke i stormaktenes spill. Som trekkes mellom forestillinger om vest og øst. Og der det i bakgrunnen, som med Ukraina, finnes en forferdelig fortelling: At om alt går helt galt, så kan øya utløse en tredje verdenskrig.

Kanskje er det noe å lære her? Ikke bare om hvordan man best kan forsvare seg uten å kunne stole på USA – men også hvordan man sørger for at demokrati og velferd overlever i en verden som styres av krigsfrykt, våpenprodusenter og de autoritære prosjektene til Vladimir Putin, Xi Jinping og Donald Trump?

I bakgrunnen, som med Ukraina, finnes en forferdelig fortelling: Om alt går helt galt, så kan øya utløse en tredje verdenskrig

«Hva nå, Taiwan?»

En «koalisjon av villige» klargjør planene for fredsbevarende styrke i Ukraina.

«Målet mitt på torsdag er først og fremst at det blir en gjentakende og eksplisitt forpliktelse til å støtte Ukraina på kort sikt».

Det sa Frankrikes president Emmanuel Macron da han i helga annonserte et toppmøte for hans «koalisjon av villige». Den består av over 30 land som vil jobbe for å sende fredsbevarende styrker til Ukraina ved en eventuell fredsavtale.

Ifølge en artikkel i den tyske avisa Welt har også kinesiske diplomater spurt EU om de kan bidra til den fredsbevarende styrken. Russland har sterkt motsatt seg ideen om at Nato-styrker blir utplassert i Ukraina, og europeiske diplomater sier til Welt at kinesisk deltakelse kan gjøre det mer sannsynlig at Russland aksepterer forslaget. De understreket samtidig at temaet er «delikat».

Under en pressekonferanse i går sa imidlertid en talsperson for det kinesiske utenriksdepartementet at Welt-artikkelen baserer seg på feilinformasjon.

Dette til tross for at Kina flere ganger har uttrykt interesse i å bidra til Europas sikkerhetsarkitektur, blant annet med fredsbevarende styrker.

Møtet på torsdag skjer etter at militærtopper fra de over 30 landene som er representert i koalisjonen, møttes i London for «operasjonell planlegging». En talsperson sa da at man planlegger «en betydelig styrke fra mange land», som kommer til å bli sendt til Ukraina hvis det blir en våpenhvile med mål om å sikre at denne våpenhvila blir varig.

Koalisjonen ledes av Macron og Storbritannias statsminister Keir Starmer, og de første møtene fant sted i Paris for to uker siden. I tillegg til europeiske land var også Japan og land fra Samveldet av nasjoner representert. Starmer sa sist uke at han forventet at koalisjonen ville vokse enda mer før neste toppmøte.

På torsdag skal koalisjonens planer «ferdigstilles». Steve Witkoff, som leder forhandlingene om en våpenhvile på vegne av USAs president Donald Trump, avviste i et podkastintervju før helga imidlertid planene som «posering».

Klargjør planene for fredsbevarende styrke

– Hvis jeg vet at USA kommer, kan jeg bli med å slåss

– Det er klart folk vil slåss for landet sitt, sier Taiwans tidligere forsvarsminister da Klassekampen treffer ham i en park i byen Taichung på øyas vestkyst.

I yngre dager var Tsai en av lederne for den taiwanske demokratiseringsbevegelsen. Under en nesten 50 år lang unntakstilstand ble han svartelistet av regjeringen, de kinesiske nasjonalistene til Chang Kai-Chek som hadde flykta til Taiwan på 1940-tallet.

Selv fikk ikke Tsai returnert før Taiwan holdt sitt første frie parlamentsvalg i 1992. Da deltok han som representant for Det demokratiske progressive partiet (DPP) og ble en av Taiwans første folkevalgte ledere.

– Jeg kjempet for frihet, demokrati og respekt for menneskerettigheter, forklarer han.

Og nå er han altså overbevist om at også Taiwans unge står kampklare den dagen de trengs.

Dersom det verste skulle skje, og Kina angriper Taiwan, tror Tsai at alle taiwanere, fra unge militærrekrutter, sivile, folk i utlandet, kvinner, ja, til og med 85 år gamle pensjonister som han selv, vil ofre seg i forsvaret mot angriperen fra fastlandet. Han kaller det «totalt forsvar».

– Hvis jeg vet at USA kommer, så kan jeg bli med å slåss

Etter fire og en halv måned med protester organiserte Serbias studentbevegelse i helga den største demonstrasjonen i landets moderne i historie.

Minst 300.000 tok lørdag til gatene i Beograd for å demonstrere mot korrupsjon og autoritær dreining under president Aleksandar Vucic, som har styrt landet siden 2012.

– Bevegelsen bryr seg ikke om hvem som styrer. Vi vil bare at institusjonene skal gjøre jobben sin, og hvis de gjør det, hadde Vucic vært i fengsel, sier Aleksa Mijuca til Klassekampen.

Han var ansvarlig for sikkerheten under lørdagens demonstrasjoner.

Vucic, som kontrollerer Serbias medielandskap, hevder bevegelsen er en «vestlig operasjon» for å gjennomføre «en fargerevolusjon». Men ifølge bevegelsen selv er det Vucic som får vestlig støtte.

Blant annet har EU gått inn i et tett partnerskap med Vucic om utvinning av landets litium – et mineral som brukes i produksjonen av batterier til elbiler. Partnerskapet er veldig upopulært i Serbia, og kritikere mener derfor at EU vil forsøke å holde Vucic ved makta for å sikre at avtalen blir gjennomført.

– EU støtter diktatur i Serbia, sier Mijuca.

Demonstrasjonene begynte i november, etter at et tak på den nylig renoverte togstasjonen i byen Novi Sad kollapset og tok livet av 15 mennesker.

EU driter i demokrati i Serbia så lenge Vucic tilfredsstiller deres utenrikspolitiske behov.

Aktivister mener at EU støtter diktatur i Serbia

(foto)

Det er en grå og stille formiddag i Taipei. På en stor plass noen steinkast unna det taiwanske presidentpalasset markeres den nasjonale minnedagen for en massakre begått da kinesiske nasjonalister slo ned et opprør på øya i 1947.

Noen unge taiwanere går rundt og venter på konsertene som skal begynne på en stor scene seinere på kvelden. I et av de små teltene som er satt opp for anledningen, står Hsinyi Lin og selger selvlagde smykker, postkort og klistremerker. Hun representerer Human Rights Network for Tibet and Taiwan, en gruppe som vil løsrive Taiwan og Tibet fra Kina. Men salget handler denne dagen ikke bare om å promotere denne uavhengighetskampen.

Gustav Gillund

Artikler

Fredag skal USA og Kina starte handelssamtaler i Sveits. Kina føler presset i egen økonomi, sier kinesisk økonom til Klassekampen.

Ukraina har gjennomgått et skifte i sin Kina-politikk.

William Ruto reiser hjem fra Kina med et smil.

Derfor kan ikke USA slå Kina

Vijay Prashad tror at frykten i det USA-styrte globale nord for å miste makta til det globale sør har ført til en ny og farligere imperialisme.

Kinesiske myndigheter sier de kommer til å straffe land som inngår samarbeid med USA om å isolere Kina.

Hva er det kommunistpartiet prøver på? Vi tok åtte shots for å finne det ut.

EU vil plutselig inn i varmen i Beijing

Donald Trumps tollpolitikk er en reaksjon på USA sin svekkede dominans i verdensøkonomien, sier Cambridge-økonomen Jostein Hauge.

Trump kan ha feilkalkulert Kinas krigsvilje.

Beijing tror de kan vinne den økonomiske krigen med USA.

– USA er en sulten løve som vil spise hele verden

Donald Trump avliver verdens liberale handelsregime. Men hvem vinner og taper på USAs nye tollplan?

Den siste ukas begivenheter kan markere starten på et nytt Asia

Fredsforsker Almut Rochowanski mener Europas nye sikkerhetstrategi ikke gjør kontinentet tryggere.

«Hva nå, Taiwan?»

En «koalisjon av villige» klargjør planene for fredsbevarende styrke i Ukraina.

– Hvis jeg vet at USA kommer, kan jeg bli med å slåss

Serbiske aktivister mener en lukrativ mineralavtale er årsaken til at EU ikke har kommet med mer støtte til demokratibevegelsen i landet.

– Hele sivilsamfunnet er i kaos på grunn av USA

Taiwan må gi USA alt de ber om, sier forsvarsanalytiker Jason Hsu.

Toppmøte i Beijing: Slik vil stormakta tekkes USA

Kina frykter et tettere samarbeid mellom Russland og USA.

På pilegrimsreise til Maos barndomshjem

USA går mot et «geopolitisk partnerskap» med Russland.

USA og Russland øyner normalisering mens de diskuterer Ukraina og Europas skjebne bak lukkede dører. I mellomtida prøver Europa å finne egne løsninger.

Kina står klare til å spille en større rolle for sikkerheten i Europa, sier en kinesisk tenketank.

Fredag skal USA og Kina starte handels­sam­taler i Sveits. Kina føler presset i egen økonomi, sier kinesisk økonom til Klasse­kam­pen.

Ukraina har gjen­nom­gått et skifte i sin Kina-politikk.

William Ruto reiser hjem fra Kina med et smil.

Derfor kan ikke USA slå Kina

Vijay Prashad tror at frykten i det USA-styrte globale nord for å miste makta til det globale sør har ført til en ny og farligere impe­ria­lisme.

Kinesiske myndig­heter sier de kommer til å straffe land som inngår samarbeid med USA om å isolere Kina.

Hva er det kommu­nist­par­tiet prøver på? Vi tok åtte shots for å finne det ut.

EU vil plutselig inn i varmen i Beijing

Donald Trumps tollpo­litikk er en reaksjon på USA sin svekkede dominans i verdens­øko­no­mien, sier Cambridge-økonomen Jostein Hauge.

Trump kan ha feilkalk­ulert Kinas krigsvilje.

Beijing tror de kan vinne den økonomiske krigen med USA.

– USA er en sulten løve som vil spise hele verden

Donald Trump avliver verdens liberale handels­re­gime. Men hvem vinner og taper på USAs nye tollplan?

Den siste ukas begi­ven­heter kan markere starten på et nytt Asia

Freds­fors­ker Almut ­Rochowan­ski mener Europas nye sikker­hets­tra­tegi ikke gjør konti­nentet tryggere.

«Hva nå, Taiwan?»

En «koalisjon av villige» klargjør planene for freds­be­va­rende styrke i Ukraina.

– Hvis jeg vet at USA kommer, kan jeg bli med å slåss

Serbiske aktivister mener en lukrativ mineral­avtale er årsaken til at EU ikke har kommet med mer støtte til demo­krati­be­ve­gelsen i landet.

– Hele sivil­sam­funnet er i kaos på grunn av USA

Taiwan må gi USA alt de ber om, sier forsvars­ana­ly­tiker Jason Hsu.

Toppmøte i Beijing: Slik vil stormakta tekkes USA

Kina frykter et tettere samarbeid mellom Russland og USA.

På pile­grims­reise til Maos barn­doms­hjem

USA går mot et «geopo­litisk part­ner­skap» med Russland.

USA og Russland øyner norma­li­sering mens de diskuterer Ukraina og Europas skjebne bak lukkede dører. I mellomtida prøver Europa å finne egne løsninger.

Kina står klare til å spille en større rolle for sikker­heten i Europa, sier en kinesisk tenketank.

Fredag skal USA og Kina starte handelssamtaler i Sveits. Kina føler presset i egen økonomi, sier kinesisk økonom til Klassekampen.

Ukraina har gjennomgått et skifte i sin Kina-politikk.

Vijay Prashad tror at frykten i det USA-styrte globale nord for å miste makta til det globale sør har ført til en ny og farligere imperialisme.

Kinesiske myndigheter sier de kommer til å straffe land som inngår samarbeid med USA om å isolere Kina.

Hva er det kommunistpartiet prøver på? Vi tok åtte shots for å finne det ut.

Donald Trumps tollpolitikk er en reaksjon på USA sin svekkede dominans i verdensøkonomien, sier Cambridge-økonomen Jostein Hauge.

Trump kan ha feilkalkulert Kinas krigsvilje.

Donald Trump avliver verdens liberale handelsregime. Men hvem vinner og taper på USAs nye tollplan?

Den siste ukas begivenheter kan markere starten på et nytt Asia

Fredsforsker Almut Rochowanski mener Europas nye sikkerhetstrategi ikke gjør kontinentet tryggere.

En «koalisjon av villige» klargjør planene for fredsbevarende styrke i Ukraina.

Serbiske aktivister mener en lukrativ mineralavtale er årsaken til at EU ikke har kommet med mer støtte til demokratibevegelsen i landet.

– Hele sivilsamfunnet er i kaos på grunn av USA

Taiwan må gi USA alt de ber om, sier forsvarsanalytiker Jason Hsu.

På pilegrimsreise til Maos barndomshjem

USA går mot et «geopolitisk partnerskap» med Russland.

USA og Russland øyner normalisering mens de diskuterer Ukraina og Europas skjebne bak lukkede dører. I mellomtida prøver Europa å finne egne løsninger.

Kina står klare til å spille en større rolle for sikkerheten i Europa, sier en kinesisk tenketank.