Gustav Gillund

#fff

Hva er det kommunistpartiet prøver på? Vi tok åtte shots for å finne det ut. 

Jeg er en travel mann, sier «Xu» til meg før han tømmer spritglasset sitt.

Xu er en kader i det kinesiske kommunistpartiet (KKP), med ansvar for integrering av minoritetsbefolkninger. Vi møtes på en bankett organisert av folk fra partieliten i byen Liuzhou i Guangxi-regionen sør i Kina.

Det er minst 15 mennesker som deltar på banketten. De forteller meg at de kommer fra minoritetsgruppene Miao, Yao og Zhuang. Spritføringen er høy, og som gjest bør jeg heller ikke være sjenert for karaffelen som blir plassert foran meg.

Etter at jeg har reist meg for å presentere meg og mitt reisefølge, og tømt åtte glass i respekt for hver av de åtte mest respektable personene rundt bordet, inkludert redaktøren i en regional partiavis og en leder fra et statlig investeringsselskap, blir stemningen litt mer avslappet. Dermed får jeg også rom til å innlede en samtale med Xu, den desidert mest interessante gjesten, om ting som helst ikke tas opp i plenum i dagens Kina.

Xu arbeider i Systemet av kommisjoner for etniske minoriteter, et massivt nettverk av kontorer spredt over hele Kina og i alle ledd av landets byråkrati. Nettverket skal implementere den kinesiske minoritets­politikken. Det ble opprettet på 1950-tallet, da kommunistpartiets minoritetspolitikk møtte stor intern motstand fra revolusjonære, som mente at minoritetene fikk fordelaktig behandling.

«Vi sier at Kina har et stort territorium som er rikt på ressurser og folk. Faktisk er det Han-nasjonaliteten som har stor befolkning, og minoritetsnasjonalitetene som har et stort territorium og store ressurser», uttalte Mao Zedong i 1956.

Mao og andre i partitoppen var veldig opptatt av at den kinesiske revolusjonen måtte ta hensyn til de historiske forskjellene mellom Han-folket og minoritetene. Hvis alle ble skåret over én kam for tidlig, fryktet de at det ville føre til motstand fra minoritetene, som kunne gi styrke til separatisme.

Fortsatt forsøker Kinas kommunistparti å balansere disse konkurrerende interessene: minoritetens ønske om selvstyre og bevaring av sin unike identitet og det langsiktige revolusjonære oppdraget med å assimilere alle kinesere under en felles, moderne, kinesisk nasjonalitet.

Sammenliknet med Han er minoritetene på et lavere utviklingsstadium.

Døyver angsten for ­separatisme med sprit og folkesang

Var planen bak Donald Trumps tollpolitikk egentlig var å forene verden mot Kina? Historikeren Historiker Adam Tooze var en av de som i går funderte på om hele tollstyret kunne være en slu strategi for å oppnå nettopp dette. Han skriver i sitt nyhetsbrev Chartbook at endringene i tollpolitikken faktisk har en viss logikk, hvis målet er å «ryste verden, skylle ut og isolere Kina».

Hvis Tooze har rett, og dette er Trumps plan, vil det neste naturlige skrittet være å kreve at resten av verden innfører sine egne tollmurer mot Kina og blir med i hans «Amerika først»-handelsallianse.

Trumps eneste problem er at Beijing ser ut til å ha kommet ham i forkjøpet. I går ringte Kinas statsminister Li Qiang til EUs kommisjonspresident Ursula von der Leyen. Partene ble enige om å stå sammen mot Donald Trump for å «beskytte den frie handelsordenen». EU, USAs viktigste allierte og en av verdens største handelsblokker, er altså mer villig til å gå inn i et nytt strategisk samarbeid med Kina enn å gi etter for Trumps utpressing.

 å overdrive hvor stor denne vendingen er. De siste seks årene har EUs forhold til Kina blitt gradvis dårligere. Det startet med en eskalering i 2019, da kommisjonen for første gang definerte Kina som en «systematisk rival», og anklagde Kina for å «promotere alternative styringsmodeller».

Kommisjonen slo da også hardt ned på medlemsstater som søkte en nærmere forhold til Beijing, som Italia. De neste to årene trappet EU opp sin retorikk ytterligere. Kina ble beskrevet som en «avgjørende tilrettelegger for Russlands invasjon av Ukraina», og kommisjonen rettet kritikk mot Kinas «aggressive utenrikspolitikk», og Kinas bruk av «utpressing» i internasjonal handel. Denne retorikken ser nå ut til å ha blitt fjernet fra kommisjonens talepunkter for gi plass til et mulig fruktbart samarbeid med Kina.

begynte med Spanias statsminister Pedro Sánchez, som ifølge Bloomberg denne uka satte i gang et «dytt» for å få med seg andre medlemsstater inn i en strategisk allianse med Kina for å kontre Trump.

Sánchez’ manøver skapte tydeligvis litt småpanikk i Washington: Da USAs finansminister Scott Bessent ble spurt om Spanias hypotetiske sving mot øst, svarte han truende at det «ville være det samme som å skjære sin egen strupe».

Trusselen gjorde lite for å stoppe Sánchez. I går møtte han Xi Jinping og signerte en lang rekke avtaler med Kina om handel i landbruksprodukter, helse, og samarbeid om teknologi og utdanning.

Nå har det også kommet fram at EU-kommisjonen, med Von der Leyen i spissen, har planlagt et toppmøte med Xi i Beijing allerede i juni. Samtidig pågår det intensive forhandlinger mellom representanter fra Brussel og Beijing om en rekalibrering av det betente handelsforholdet.

Sánchez’ ­manøver skapte tydeligvis litt småpanikk i Washington

EU vil plutselig inn i varmen i Beijing

#000

Tollsjokket til Donald Trump har sendt verdensøkonomien ut i usikre tider. Europa kan måtte bøye seg for den amerikanske presidentens krav, mens handelsforholdet mellom Kina og USA står overfor det mange omtaler som en total avkopling.

Nasjonalismen og globaliseringsmotstanden som ligger bak Trumps handelspolitikk er noe Jostein Hauge tenker mye på. Han er førsteamanuensis ved universitetet i Cambridge, der han forsker på utviklingsøkonomi, nasjonalisme og, ikke minst, hvordan Kinas framvekst påvirker valgene til andre store økonomier.

Mens Trump sier at målet med tollen er å få tilbake amerikanske industrijobber, tror Hauge at det er en reaksjon på en mer fundamental utfordring fra Kina og det globale sør.

– Nå handler det ikke bare om å få tilbake amerikanske jobber, det handler om at USA begynner å miste sin dominans i verdensøkonomien, sier Hauge på telefon fra Storbritannia.

Framveksten av det globale sør i internasjonal politikk og handel truer ikke bare USA, men de fleste rike land sin posisjon i verdensøkonomien.

Utfordringen mot Vestens dominans ledes an av Kina, som ser på seg selv som modell for og leder av en revolusjon hvor verdens fattigste land gjennom å klatre i den globale verdikjeden, karrer til seg makt vis-à-vis verdens rikeste.

Kina blir nå stadig kritisert av rike land for «overkapasitet», som betyr å produsere for mye, for billig. Dette likner på mye av kritikken Trump retter mot fattige land i det globale sør, som presidenten har gitt de høyeste tollmurene.

Men dette startet ikke med Trump. Rike land har lenge svart på Kinas framvekst med å innføre gradvis høyere tollmurer, som de sier skal beskytte deres egen industri mot Kinas «forstyrrende» handelsatferd.

Kunne vi i ­Norge hatt så gode arbeids­vilkår for våre ­arbeidere, en så sterk arbeiderklasse og så sterke ­fagforeninger hvis vi måtte gjøre alle disse jobbene selv?

– Verdens­økonomien i dag er karakterisert av imperialisme

Kinesiske aviser og sosiale medier var i går preget av slagord om samhold og den kinesiske nasjonens unike «tåleevne», etter at Donald Trump valgte å eskalere handelskrigen sin med Kina ytterligere.

Med den siste tilleggstollen på femti prosent blir nå alle kinesiske produkter i USA møtt med en tollbarriere på over 100 prosent. I praksis er dette en komplett handelsblokade, og det vil ikke utgjøre noen meningsfull forskjell om Trump legger på ytterligere hundre prosent, eller tusen prosent for den saks skyld.

Det betyr at Kina nå har veldig lite igjen å tape. Og hvis Trump tror at hans siste eskalering kommer til å få Kina til å kapitulere, har han, med ordene til den tidligere amerikanske utenrikspolitiske rådgiveren Evan Feigenbaum, «en veldig dårlig forståelse for kinesiske kommunister».

Trumps første handelskrig med Kina i 2017 viser Kina denne gangen ingen tegn til å gi seg. Eneste veien ut er at Trump aksepterer Kinas invitasjon til forhandling uten forbehold. Hvis det ikke skjer, er det godt mulig at dette er starten på at verdens to største økonomier koples helt fra hverandre.

Ordtaket «himmelen kollapser ikke», som ble brukt i gårsdagens leder i partiavisa Folkets Dagblad, er det samme ordtaket Mao Zedong tok i bruk i den samme avisa da millioner av kinesere sto overfor en desperat hungersnød etter at hans «store sprang» slo feil. Kinas gjensyn med dette ordtaket i dag er bemerkelsesverdig. «Jeg kan godt spise én bolle ris istedenfor to», skrev en venn fra Beijing til meg i går formiddag da jeg spurte om personen var klar for handelskrig.

Svaret oppsummerer stemningen i Kina veldig godt. Siden januar har Kinas sensurapparat forsøkt å dempe kritikken mot Trump-regjeringen i aviser og på internett, sannsynligvis for å holde døra åpen for en avtale om handel og USAs rolle i det asiatiske Stillehavet. Nå har Trump-regjeringen hisset på seg hele det kinesiske propaganda­apparatet, som surfer på en tsunami av patriotiske følelser. Det mobiliseres for å «kjempe til siste slutt».

enda ikke klarthvordan Kinas gjengjeldelsesangrep ville se ut, men et blogginnlegg fra Wechat-kontoen Formann Kanin, som skrives av den Harvard-utdannede sønnen til tidligere KKP-topp Ren Zhongyi, gir en god oversikt over våpenkassa til Beijing. Ifølge hans samtaler «med relevante personer» inkluderer denne en slutt på samarbeid om fentanyl-krisa i USA, restriksjoner på tjenestehandel (hvor USA faktisk har et handelsoverskudd med Kina), og toll på soya, fjørfe og annen matvare­import fra USA.

Kinas matforsyning har i en årrekke vært avhengig av å importere soyabønner fra USA, men i dag kan Kina dekke det meste gjennom import fra Sør-Amerika.

«Frakopling er absolutt ikke Kinas mål, men det er en nødvendig reaksjon på dette stadiet», sto det til slutt i blogginnlegget.

Land kan bli tvunget til å velge om de vil tilhøre en Kina- eller USA-sentrert handel

Kina gjør seg klar for en total frakopling fra USA

De vilkårlige tollsatsene som er pålagt av USA vil ha en innvirkning på landet vårt, men ‘himmelen kollapser ikke’».

Der advarer KKP-ledelsen om at kinesere går vanskelige tider i møte, men at landet skal greie å «ri stormen av». De har lave forventninger til en framforhandlet løsning på kort sikt, og virker sikre på at handels­krigen kommer til å være mer smertefull for USA enn den blir for Kina.

«I møte med USAs vekslende og ustabile holdning og maksimale press har vi ikke stengt døra for forhandlinger, men vi har heller ikke naive forhåpninger, og er forberedt på å håndtere alle mulige konsekvenser», står det i lederen.

ledelsen i Beijing er at USAs økonomi er avhengig av ting produsert i Kina, og at det på kort sikt ikke vil være mulig for dem å finne alternativer. Videre hevder de at Kina er godt forberedt på tollsjokket, da de allerede har redusert avhengigheten til USAs ved å utvikle nye markeder i det globale sør, og ved å øke forbruket internt. Derfor mener de handelskrigen både vil «gi en mulighet» for Kina til å styrke «den strukturelle omvendingen» til en mer forbrukerbasert økonomi og til å øke den innbyrdes handelen i det globale sør.

At Kina forbereder seg på en lang handelskrig, er forståelig. En avtale mellom Kina og USA virker veldig usannsynlig, med mindre USAs president Donald Trump endrer strategi. I går sa Trump at han er villig til å inngå en avtale, men bare hvis Kina først «løste overskuddsproblemet sitt».

USA har et høyere handelsunderskudd med Kina enn noe annet land. Å balansere dette er et krav som er umulig for Beijing å imøtekomme på kort sikt. Beijing tror heller ikke at de er like avhengig av USA som før. I lederen vises det til at de har redusert andelen av eksporten som går til USA med 5 prosent de siste sju årene. Likevel går fortsatt 14 prosent til USA. Det er også mye av det Kina eksporterer til andre land, som likevel har USA som siste destinasjon.

konsekvensene av Trump-sjokket for Kinas eksportavhengige økonomi vil derfor være store. Enda verre blir det om også andre land og regioner innfører mer toll mot Kina. Da handelsministre fra EU møttes i går, ble det uttrykt bekymring for at store deler av de varene Kina ikke lenger kan eksportere til USA, vil ende opp i EU. Dette kan få EU til å innføre ytterligere toll mot Kina, og åpne en ny front i handelskrigen.

Det finnes håp om at EU og Kina kan unngå en handelskrig seg imellom. EUs handelssjef Maros Sefcovic reiste forrige uke til Beijing for samtaler med sin kinesiske kollega Wang Wentao. De ble enige om å «styrke koordineringen» om global handel og gjenoppta forhandlinger om import av kinesiske elbiler til EU. I lederen i Folkets Dagblad sto det også noe mange mente liknet en oppfordring til samarbeid. «Seier kommer til de som er forent i vilje, velstand kommer til de som ror sammen i stormen», sto det.

 Arthur Kroeber mener likevel at Beijing har valgt å stå aleine i konfrontasjonen med USA, og at de er sikre på at de ville «holde ut lenger» enn rivalen.

Det finnes håp om at EU og Kina kan unngå en handelskrig seg imellom

«Himmelen kollapser ikke

Ewa Sapieżyńska

Handelskrigen er i gang. Kina, Canada og Brasil slår tilbake etter at USA annonserte straffetoll mot dem onsdag.

Den kinesiske regjeringen sa i går at de ville innføre 34 prosent toll på alle amerikanske varer, forby en rekke amerikanske selskaper fra å drive virksomhet i Kina og begrense USAs tilgang på mineraler som er viktige for tek-industrien.

Nyheten fikk aksjemarkeder over hele verden til å stupe. Økonomer frykter at tollkrigen vil føre til mange år med inflasjon og lav vekst verden over. Banken JP Morgan har beregnet sannsynligheten for en global resesjon innen slutten av året til 60 prosent.

Trump har selv sagt at han er villig til å fjerne individuelle tollsatser umiddelbart, dersom landene kan tilby «en fenomenal 

». Observatører sier at kravene kan være alt fra store investeringer i USAs industri, til fjerning av tollbarrierer mot USA og deregulering av USAs tek-giganter.

I statlige kinesiske medier ble USA i går framstilt som en «sulten løve», som «aldri ble mett» før den har spist hele verden. Det statlige nyhetsbyrået Xinhua oppfordret også andre land i verden til å «ikke gi etter for press».

Kinas respons viser at myndighetene i Beijing setter hardt mot hardt, og på kort sikt ikke er ute etter å gå i forhandlinger med USA.

Landet har allerede vært under angrep fra Trumps toll-strategi siden han først tok presidentskapet i 2017. Under denne runden fikk Kina kastet på seg ytterligere 34 prosent toll, som ifølge flere kinesiske økonomer drar den effektive tollsatsen på kinesiske produkter opp til over 70 prosent.

Flere analytikere peker imidlertid på at Kina ser ut til å ha forberedt seg på dette sjokket i årevis. Det konservative magasinet The Economist mener at det som ble sett på som president Xi Jinpings «paranoide nasjonalisme», nå viser seg nå å være klokt og «forut sin tid».

Xi har redusert sårbarheten for amerikanske kvelningspunkter.

– USA er en sulten løve som vil spise hele verden

Eirik Grasaas-Stavenes

Da Donald Trump, stående på plenen foran Det hvite hus, trakk fram plakaten med oversikt over USAs nye tollsatser, markerte det starten på det den amerikanske avisa Wall Street Journal kaller «en ny proteksjonistisk tidsalder».

Trump vi innførte ytterligere 20 prosent toll mot EU, 24 prosent mot Japan og 32 mot Taiwan. Men det var utviklingsland i Asia som ble desidert hardest truffet. Kina har nå en samlet effektiv tollsats mot seg på minst 50 prosent, mens Vietnam får en tollsats på 54 prosent.

Nå stålsetter verden seg for konsekvensene. I et internt dokument fra den kinesiske analysegruppa Zhongtai som har blitt delt med Klassekampen, heter det at «en kollaps av verdens handelsorden er sannsynlig».

Den amerikanske økonomen Dean Baker mener samtidig tollen vil føre til prisvekst i USA og i praksis fungere som en ny «skatt» for vanlige amerikanere.

«Dette er den klart største skatteøkningen USA noensinne har sett», skriver han i en e-post til Klassekampen.

Asia topper lista over ofrene for USAs nye tollpolitikk. Som flere har påpekt, er grunnen at Trump har kalkulert sin nye tollpolitikk ut ifra hvor stort handelsoverskudd landene har med USA.

Vekstmodellen til asiatiske utviklingsland er i stor grad basert på å eksportere varer til markeder som USA. Økonomer Klassekampen har snakket med, mener denne modellen nå står overfor en kollaps.

«På kort sikt vil det føre til store veksttap blant fattige land i Sørøst-Asia», skriver Trinh Nguyen, en vietnamesisk toppøkonom og kommentator for avisa Nikkei Asia, i en e-post.

Det vil føre til store veksttap blant fattige land i Sørøst-Asia.

– En amerikansk brexit

Den siste ukas begivenheter kan markere starten på et nytt Asia

«Det er det asiatiske folket som skal styre Asia», uttalte Kinas president Xi Jinping på den fjerde konferansen om samhandling og tillitsskapende tiltak i Asia i 2014. Denne posisjonen har over tid utviklet seg til en sammensatt politikk som skal fremme Kinas egne hjemmelagde løsninger for sikkerhet, finans og handel på kontinentet – ofte omtalt som «Asia for asiater».

Den kanskje viktigste ingrediensen i visjonen er Beijings drøm om et Asia som har kommet seg ut av Det amerikanske imperiets skygge. Denne uka har Trump-administrasjonen vist at denne drømmen er nærmere enn noen gang.

Under USAs forsvarsminister Pete Hegseths Asia-reise, som startet på Filippinene sist fredag og inkluderer Sør-Korea og Japan, var beskjeden den samme som den har vært fra de siste fire amerikanske regjeringene: Vi skal bygge en koalisjon mot trusselen fra Kina.

Men Hegseths ord klarer ikke dekke over at USAs anti-Kina koalisjon i Asia er i full oppløsning, og at USAs fotavtrykk i regionen krymper for hvert år som går.

Målet med turen er, ifølge forsvarsministeren, «å forsikre allierte om at USA fortsatt er engasjert i å avskrekke trusselen fra Kina».

I Filippinene lovte han landets president Marcos Jr. at Trump-administrasjonen ville prioritere denne regionen på en «enestående måte» for å holde tilbake «trusselen fra Kinas kommunistparti». I Japan var meldingen omtrent den samme – Japan og USA var «uunnværlige partnere» i oppgaven med å avskrekke Kina.

Selv om Hegseth bruker ord som «krigskapasitet» og «krigsmentalitet», er substansen i USAs Asia-strategi den samme som den har vært i alle amerikanske regjeringer siden Barack Obama: å bygge en koalisjon av allierte som hindrer Kinas fotavtrykk i verdens voksende økonomiske maktsenter.

For å oppnå dette forsøker USA å sørge for at sikkerhet blir den dominerende faktoren i disse landenes forhold til Kina. Dessverre for Hegseth har ingen av de fem landene i regionen som USA har en formell forsvarsavtale med (Sør-Korea, Japan, Filippinene, Thailand og Australia), vært villige til å gjøre dette.

Det er det asia­tiske folket som skal styre Asia.

Frykten for å miste sikkerhetsgarantiene fra USA har ført til panikk i Europa. Som svar har EU vedtatt en massiv investeringspakke i Europas våpenindustri, med uttalt mål å øke EUs militære avskrekkingsevner vis-à-vis Russland og andre trusler. Men hva ligger egentlig i planen? Og gjør den oss egentlig tryggere?

Almut Rochowanski, stipendiat ved den anerkjente tenkesmia Quincy Institute for responsible statecraft, er en av flere forskere som mener det går for fort i svingene.

Østerrikeren arbeider med internasjonal politikk, militarisme og relasjoner mellom Vesten og Russland, og hun har også lang erfaring fra fredsarbeid i Ukraina og land i Sentral-Asia. Nå ber hun europeere spørre seg hva det egentlig er pengene skal brukes til.

– Det påstås at Russland vil angripe oss, og at Russland er en trussel for hele Europa. Hvis det er sant, er det utrolig mange ting vi kan gjøre for å redusere ­denne trusselen – å forberede seg på krig mot Russland er den klart verste veien å gå, mener hun.

Rochowanski tror EUs våpenpakke ikke har som mål å gi Europa mer sikkerhet. I stedet er den, slik hun ser det, uttrykk for «en europeisk elite som frykter å miste makt og status, og dominansen de nøt under den amerikanske militære paraplyen».

– Utsiktene til å måtte behandle andre land som likeverdige, som de er nødt til under den multipolare verdensordenen som USA nå erkjenner, skremmer dem, sier hun.

Hovedinnholdet i EUs nye sikkerhetsplan er kalt «Readiness 2030». Planen vil forsøke å mobilisere nærmere 800 milliarder euro over en lengre periode for å øke Europas militære kapasitet.

Rochowanski savner en helhetlig tanke bak planen.

Europeere er nødt til å være ­årvåkne og forstå hvilken framtid som faktisk blir staket ut for oss.

– Å forberede seg på krig mot Russland er den klart verste veien å gå

Christopher Olssøn

Det er dagen etter katastrofemøtet mellom Donald Trump og Volodymyr Zelenskyj. På en tv-skjerm som henger på veggen i et såpeluktende fotpleiestudio i Taiwans hovedstad Taipei, ser vi den amerikanske presidenten gni det ydmykende budskapet inn: Ukraina er fortapt uten USA.

To av de taiwanske fotmassørene følger også med på seansen fra Det hvite hus. Ansiktsuttrykkene deres minner om hvordan vi ofte selv har reagert på det som nå skjer i USA. De veksler mellom forvirring, latter og dyp uro. Når innslaget er over, rister de bare på hodene sine, før den ene fortsetter å massere den andres skuldre.

Nei, tenker vi, der vi sitter med føttene dyppet i glohett vann, dette lover ikke særlig godt. Verken for Taiwan eller alle andre som har gjort seg avhengige av amerikanerne. Dette er ikke bra for sånne som oss.

Da vi noen dager tidligere satte oss på et tomt fly østover fra Norge, føltes det egentlig som at vi reiste helt feil vei. Alles øyne var på Europa nå: Tårevåte ledere i Europa var fortsatt i sjokk etter München-talen til USAs visepresident J.D. Vance. Elon Musk forsøkte aktivt å styrke ytre høyre-partier på kontinentet som den Silicon Valley-lojale Trump-administrasjonen har et dypt eurofobisk horn i siden til. Hele den såkalte trans­atlantiske alliansen var på bristepunktet.

Nå raser diskusjonene om hvordan Europa skal forholde seg til denne nye virkeligheten, der truslene kommer både fra øst og vest. Det dominerende standpunktet er at vi må ruste opp. Kjøpe våpen. Bygge våpen. I Tyskland sies det at siden landet nå uansett blir utkonkurrert av Kina i produksjonen av elbiler, ja, så får man vel heller satse alt på å bygge stridsvogner isteden.

En kommentator i Financial Times skriver til og med at «Europe must trim its welfare state to build a warfare state», altså kutte i velferden vi har bygget opp etter andre verdenskrig for å bygge nye krigsmaskiner. Det hele mens kontinentets radikale høyreside tar nye skritt mot makt.

Mens alt dette skjer, dro vi altså østover. Og en av grunnene er at vi har lagt merke til at mange av diskusjonene som nå går i Europa, ligner på dem som lenge har vært dominerende på Taiwan. På samme måte som Ukraina har også Taiwan blitt en brikke i stormaktenes spill. Som trekkes mellom forestillinger om vest og øst. Og der det i bakgrunnen, som med Ukraina, finnes en forferdelig fortelling: At om alt går helt galt, så kan øya utløse en tredje verdenskrig.

Kanskje er det noe å lære her? Ikke bare om hvordan man best kan forsvare seg uten å kunne stole på USA – men også hvordan man sørger for at demokrati og velferd overlever i en verden som styres av krigsfrykt, våpenprodusenter og de autoritære prosjektene til Vladimir Putin, Xi Jinping og Donald Trump?

I bakgrunnen, som med Ukraina, finnes en forferdelig fortelling: Om alt går helt galt, så kan øya utløse en tredje verdenskrig

«Hva nå, Taiwan?»

En «koalisjon av villige» klargjør planene for fredsbevarende styrke i Ukraina.

«Målet mitt på torsdag er først og fremst at det blir en gjentakende og eksplisitt forpliktelse til å støtte Ukraina på kort sikt».

Det sa Frankrikes president Emmanuel Macron da han i helga annonserte et toppmøte for hans «koalisjon av villige». Den består av over 30 land som vil jobbe for å sende fredsbevarende styrker til Ukraina ved en eventuell fredsavtale.

Ifølge en artikkel i den tyske avisa Welt har også kinesiske diplomater spurt EU om de kan bidra til den fredsbevarende styrken. Russland har sterkt motsatt seg ideen om at Nato-styrker blir utplassert i Ukraina, og europeiske diplomater sier til Welt at kinesisk deltakelse kan gjøre det mer sannsynlig at Russland aksepterer forslaget. De understreket samtidig at temaet er «delikat».

Under en pressekonferanse i går sa imidlertid en talsperson for det kinesiske utenriksdepartementet at Welt-artikkelen baserer seg på feilinformasjon.

Dette til tross for at Kina flere ganger har uttrykt interesse i å bidra til Europas sikkerhetsarkitektur, blant annet med fredsbevarende styrker.

Møtet på torsdag skjer etter at militærtopper fra de over 30 landene som er representert i koalisjonen, møttes i London for «operasjonell planlegging». En talsperson sa da at man planlegger «en betydelig styrke fra mange land», som kommer til å bli sendt til Ukraina hvis det blir en våpenhvile med mål om å sikre at denne våpenhvila blir varig.

Koalisjonen ledes av Macron og Storbritannias statsminister Keir Starmer, og de første møtene fant sted i Paris for to uker siden. I tillegg til europeiske land var også Japan og land fra Samveldet av nasjoner representert. Starmer sa sist uke at han forventet at koalisjonen ville vokse enda mer før neste toppmøte.

På torsdag skal koalisjonens planer «ferdigstilles». Steve Witkoff, som leder forhandlingene om en våpenhvile på vegne av USAs president Donald Trump, avviste i et podkastintervju før helga imidlertid planene som «posering».

Klargjør planene for fredsbevarende styrke

– Hvis jeg vet at USA kommer, kan jeg bli med å slåss

– Det er klart folk vil slåss for landet sitt, sier Taiwans tidligere forsvarsminister da Klassekampen treffer ham i en park i byen Taichung på øyas vestkyst.

I yngre dager var Tsai en av lederne for den taiwanske demokratiseringsbevegelsen. Under en nesten 50 år lang unntakstilstand ble han svartelistet av regjeringen, de kinesiske nasjonalistene til Chang Kai-Chek som hadde flykta til Taiwan på 1940-tallet.

Selv fikk ikke Tsai returnert før Taiwan holdt sitt første frie parlamentsvalg i 1992. Da deltok han som representant for Det demokratiske progressive partiet (DPP) og ble en av Taiwans første folkevalgte ledere.

– Jeg kjempet for frihet, demokrati og respekt for menneskerettigheter, forklarer han.

Og nå er han altså overbevist om at også Taiwans unge står kampklare den dagen de trengs.

Dersom det verste skulle skje, og Kina angriper Taiwan, tror Tsai at alle taiwanere, fra unge militærrekrutter, sivile, folk i utlandet, kvinner, ja, til og med 85 år gamle pensjonister som han selv, vil ofre seg i forsvaret mot angriperen fra fastlandet. Han kaller det «totalt forsvar».

– Hvis jeg vet at USA kommer, så kan jeg bli med å slåss

Etter fire og en halv måned med protester organiserte Serbias studentbevegelse i helga den største demonstrasjonen i landets moderne i historie.

Minst 300.000 tok lørdag til gatene i Beograd for å demonstrere mot korrupsjon og autoritær dreining under president Aleksandar Vucic, som har styrt landet siden 2012.

– Bevegelsen bryr seg ikke om hvem som styrer. Vi vil bare at institusjonene skal gjøre jobben sin, og hvis de gjør det, hadde Vucic vært i fengsel, sier Aleksa Mijuca til Klassekampen.

Han var ansvarlig for sikkerheten under lørdagens demonstrasjoner.

Vucic, som kontrollerer Serbias medielandskap, hevder bevegelsen er en «vestlig operasjon» for å gjennomføre «en fargerevolusjon». Men ifølge bevegelsen selv er det Vucic som får vestlig støtte.

Blant annet har EU gått inn i et tett partnerskap med Vucic om utvinning av landets litium – et mineral som brukes i produksjonen av batterier til elbiler. Partnerskapet er veldig upopulært i Serbia, og kritikere mener derfor at EU vil forsøke å holde Vucic ved makta for å sikre at avtalen blir gjennomført.

– EU støtter diktatur i Serbia, sier Mijuca.

Demonstrasjonene begynte i november, etter at et tak på den nylig renoverte togstasjonen i byen Novi Sad kollapset og tok livet av 15 mennesker.

EU driter i demokrati i Serbia så lenge Vucic tilfredsstiller deres utenrikspolitiske behov.

Aktivister mener at EU støtter diktatur i Serbia

(foto)

Det er en grå og stille formiddag i Taipei. På en stor plass noen steinkast unna det taiwanske presidentpalasset markeres den nasjonale minnedagen for en massakre begått da kinesiske nasjonalister slo ned et opprør på øya i 1947.

Noen unge taiwanere går rundt og venter på konsertene som skal begynne på en stor scene seinere på kvelden. I et av de små teltene som er satt opp for anledningen, står Hsinyi Lin og selger selvlagde smykker, postkort og klistremerker. Hun representerer Human Rights Network for Tibet and Taiwan, en gruppe som vil løsrive Taiwan og Tibet fra Kina. Men salget handler denne dagen ikke bare om å promotere denne uavhengighetskampen.

Nei, de fargerike smykkene, som skal være inspirert av Dalai Lama, skal også kompensere for penger som nå kan forsvinne for godt: Penger fra USA.

Lins organisasjon er en av mange som kan rammes etter at Donald Trump og Elon Musk gikk løs på det amerikanske bistandsorganet USAID.

– Nå er pengene fra USAID fryst. Det skaper usikkerhet for oss og Taiwan, sier Lin til Klassekampen.

USAID ble første offer i Trump og Musks revolusjon mot USAs føderale statsapparat. I Washington D.C. dundret tek-oligarkens unge DOGE-agenter raskt inn på organisasjonens kontorer og tok kvelertak på organet som i flere år har finansiert over en tredel av verdens bistandsarbeid.

Denne uka sa USAs utenriksminister Marco Rubio at 83 prosent av all USAIDs pengebruk, til sammen 5200 kontrakter, nå offisielt er kuttet for godt.

Når denne dollarstrømmen stanses, får det ringvirkninger over hele verden. USAID-stansen kan koste liv i mange av verdens fattigste land, om nødhjelp og vaksiner uteblir. Men den merkes også her på Taiwan, øya som de siste årene har spilt en helt sentral rolle i USAs ønske om innflytelse i Stillehavsregionen.

– Hele sivilsamfunnet er i kaos på grunn av USA

Taiwan må gi USA alt de ber om, sier forsvarsanalytiker Jason Hsu.

Etter en lang dag med simulering av krig med Kina synker Jason Hsu ned på en stol rundt et bord med hvit duk og tar seg en slurk taiwansk øl.

Den dresskledde forsvarseksperten har sittet flere år i Taiwans parlament. I dag er han del av den amerikanske tenketanken Hudson Institute og en sentral skikkelse i Taiwans sikkerhetspolitiske kompleks.

Vi treffer ham i Taipei, på en sosial mingleplass for den taiwanske hæren. Her skal Hsu og andre som har deltatt på dagens krigsspill fordøye et bedre måltid – men også erfaringene fra spillet og en ny og spinnvill sikkerhetspolitisk virkelighet der alt er i bevegelse etter Donald Trumps comeback i Det hvite hus.

– Folk her på Taiwan så hva som skjedde da Ukrainas Volodymyr Zelenskyj var på besøk i Det ovale kontor. Nå tenker folk at Taiwan kan bli behandlet på samme måte av Trump, sier Hsu.

Han mener Taiwan må forstå at «vi kan ikke regne med å bli reddet av USA». Men samtidig må øyas regjering strekke seg langt for å gi Trump det han vil ha.

– Vi må være veldig forsiktige med Trump. Vi må sørge for at han tenker at Taiwan fortsatt er uvurderlig for USA, sier Hsu.

Taiwan kan virke langt unna den siste tidas geopolitiske stormer. Men på samme måte som Ukraina henger også denne øyas skjebne tett sammen med hvilke avgjørelser som framover blir tatt i Det hvite hus.

Hsu deltok selv på sikkerhetskonferansen i München, der USAs visepresident J.D. Vance holdt en tale som for mange i Europa viste at USA ikke lenger er til å stole på. Også på Taiwan har Trumps comeback skrudd opp frykten for at de kan bli stående aleine, dersom Kina gjør alvor av truslene om å gjenerobre Taiwan, med militær makt om nødvendig.

– Vi er allerede i en førkrigsperiode. Ting kan komme ut av kontroll.

Toppmøte i Beijing: Slik vil stormakta tekkes USA

Donald Trumps skygge lå tungt over konferanserommet da Kinas utenriksminister Wang Yi inviterte internasjonal presse til en samtale om Kinas utenrikspolitikk fredag forrige uke.

– Hvis hvert land vektlegger sine egne nasjonale prioriteringer og tror på styrke og status, vil verden gå tilbake til jungelens lov, små og svake land vil bære støyten, sa utenriksministeren i en lite tilslørt kritikk av USAs «Amerika-først»-politikk.

Wang mente videre at Kina ville være «rettferdens kraft» i en transaksjonell verden, altså en motgift til USA president Donald Trumps verdensvisjon, hvor mektige land gjør som de vil, og svake land som de må.

Pressekonferansen var en del av De to møtene, det årlige nasjonale møtet for Den kinesiske folkekongressen og Det kinesiske folks politisk rådgivende konferanse. Møtene er den største årlige politiske begivenheten i Kina, og gir en viktig pekepinn på hva Kinas politikk vil være i året framover.

Fra åpningen av De to møtene var det klart at Kina ønsker å bruke USAs angrep på folkeretten, FN og andre internasjonale institusjoner, til å posisjonere seg som en kilde til orden og stabilitet.

«Kina vil gi stabilitet til verden, opprettholde det multilaterale handelssystemet, og rettferdig globalisering», sa Lou QInjian, talsmann for folkekongressen, like før møtene begynte onsdag morgen.

Mye av Lous tale var rettet mot det globale sør, hvor mange frykter at Trumps tollmurer vil ha et dårlig utslag på internasjonal vekst.

Under sin pressekonferanse på fredag gjentok utenriksministeren de samme argumentene og sa at Kina vil være en «rettferdig kraft for verdensfred og stabilitet». Wang sa at det globale sør kom til å fortsette å være fokuset for Kinas utenrikspolitikk.

Forholdet mellom Kina og Russland er ikke en variabel i et geopolitisk spill.

Går inn for å være motgifta til Trump

Fredagens krangel mellom Volodymyr Zelenskyj og USAs president Donald Trump fortsetter å sende sjokkbølger gjennom verden. Trump vil ha en rask fred og kuttet tirsdag våpenstøtta til Ukraina for å legge press på Zelenskyj.

I Russland feires det, som Putins talsperson Dmitrij Peskov sa i et intervju på søndag, at Trumps visjon «stort sett faller inn i vår visjon».

Utviklingen vil også være til glede for Kinas ledere. Landets diplomater har lenge forsøkt å overtale Europa til å søke uavhengighet fra USA – Kinas største trussel. I Beijing kommer bruddet mellom Europa og USA likevel med en sterk bismak.

Kineserne frykter at USA frigjør krefter til å øke det diplomatiske og militære presset mot Kina. Og avhengig av hva USA og Russland blir enige om, har Kina grunner til å tro at Russland ikke alltid vil stå på Kinas side i denne striden.

«Jeg tror de opplever litt panikk nå. Dette kan utvikle seg veldig dårlig», fortalte en ekspert på Kina-Russland-relasjoner meg i Beijing tirsdag forrige uke.

Personen refererte til det han så som USAs forsøk på å undergrave alliansen mellom Kina og Russland. Dette blir omtalt som en «Nixon i revers», med referanse til den amerikanske presidentens normalisering av forholdet til Kina på 1970-tallet som del av oppdemmingen mot Sovjetunionen.

At Trump skulle få til noe lignende, blir av de fleste eksperter sett på som veldig usannsynlig. I dag er Russland også sterkt avhengig av Kina som handelspartner, en posisjon USA ikke har muligheter til å konkurrere om.

«Jeg vet ikke om vi kommer til å lykkes i en komplett avskrelling», innrømte USAs utenriksminister Marco Rubio i et intervju med Breitbart News sist torsdag.

Trumps visjon faller stort sett inn i vår visjon.

USAs brudd med Europa kommer med en kraftig bismak i Kina

Fan Yujie

Klassekampen dro på pilegrimsreise til Maos barndomshjem. Her tilbes formannen fortsatt som en gud.

Stua til gamle Fan er allerede pyntet og klart til feiring av kinesisk nyttår. I taket henger røde lanterner, dørene er prydet med 

(røde papirbanner), og små søte papirslanger på veggen viser at vi er nå på vei inn i slangens år.

På tv-bordet har et portrett av en bestemt mann også fått sin dose nyttårsstemning.

– Det er Mao Zedong, sier Fan før Klassekampen rekker å stille ferdig spørsmålet.

Han reiser seg fra sofaen, går bort til portrettet og bøyer seg ned for å justere på de to røde bærplantene som er plassert på hver sin side av grunnleggeren av Folkerepublikken Kina.

I sine yngre dager var 75 år gamle Fan en rødegardist fra det nordlige Kina. Han har invitert med Klassekampen på pilegrimsreise sørover, til byen Shaoshan i Hunan-provinsen, der man finner Mao Zedongs barndomshjem.

Men etter noen dager med ekstatiske dybdeintervjuer om hans livs store helt får gamle Fan hjerteproblemer, og tør ikke ta den lange turen. Han bestemmer seg for å sende Klassekampens journalist aleine – så lenge vi lover å sende ham bilder og rapportere tilbake når vi kommer fram.

I Shaoshan, viser det seg, lever Mao-kulten i beste velgående. Skillet mellom folketro og kommunisme viskes ut, og partieliten strever med å holde kontroll på fortellingen om Kinas kommunisme etter Maos død.

Først trodde jeg at han var en guddommelig helt.

På pilegrimsreise til Maos barndomshjem

USAs flørt med Russlands president Vladimir Putin kan ikke lenger bare sees på som trolling av den amerikanske presidenten Donald Trump. I Saudi-Arabia tirsdag ble ord til handling da USA tok stormskritt mot en normalisering av forholdet med Russland og i åpent lys inviterte Russland med inn i et «geopolitisk partnerskap».

Under USAs utenriksminister Marco Rubios tale med pressa etter møtet virket forhandlingene om Ukraina som en liten bagatell, som han med utålmodighet i stemmen raskt unnagjorde, før han kom til hovedpoenget i talen sin: «Vi begynner sammen å identifisere de ekstraordinære mulighetene for å gå inn i et geopolitisk samarbeid med Russland på områder med felles interesser. Og for å si det direkte: også et økonomisk samarbeid.»

Fra norsk og europeisk hold bør dette ikke leses som enda et «pragmatisk» trekk for å få Russland på godfoten i fredsforhandlingene eller et signal om at USA fortsatt vil Ukrainas beste. I går gikk en tydelig opprørt amerikansk president, kanskje frustrert over at Ukraina ikke har akseptert hans forslag om en fullstendig kolonisering av Ukrainas naturressurser, og sa det rett fra hjertet: «[Ukraina] burde aldri ha startet krigen». USAs nye regime står nå på Russlands side i fortellingen om krigen i Ukraina.

Hva dette likner mer og mer på, er et forsøk fra USA på å lokke Russland ut av partnerskapet med sin største rival og sin høyeste geopolitiske prioritet: Kina. Eller som Evan Feigenbaum, tidligere utenrikstopp i Bush-administrasjonen og visepresident i Carniege Endownment for International Peace, sier det: et forsøk på en «omvendt Kissinger».

Det kommer ikke til å ende godt for verken USA eller Europa.

Sist gang stormaktene skilte vei, var under det kinesisk-sovjetiske bruddet på 1960-tallet. USAs utenriksminister Henry Kissinger klarte da å utnytte splittelsen i den kommunistiske leiren, som endte med den gradvise normaliseringen av forholdet mellom Kina og USA etter Richard Nixon håndhilste på Mao Zedong i Beijing i 1972. Strategien ble døpt «triangulering», og Kissinger ble omtalt som strategiens far.

For det ekspansjonistiske og opportunistiske regimet i USA er det veldig lite Russland kan tilby utenom å distansere seg fra Kina.

Med en skakkjørt økonomi mindre enn Italias, er det et mysterium hva Rubio mener med «økonomisk samarbeid». Begge landene er store eksportører av olje, gass og landbruksprodukter, så det er meget begrenset hva de kan hente på handel seg imellom.

For USA er det veldig lite Russland kan tilby utenom å distansere seg fra Kina.

Gustav Gillund

Artikler

Hva er det kommunistpartiet prøver på? Vi tok åtte shots for å finne det ut.

Trump forener verden mot seg.

Donald Trumps tollpolitikk er en reaksjon på USA sin svekkede dominans i verdensøkonomien, sier Cambridge-økonomen Jostein Hauge.

Kina gjør seg klar for en total frakopling fra USA

Beijing tror de kan vinne den økonomiske krigen med USA.

Trumps tolltrusler splitter land i det globale sør. I går svarte Kina med toll på alle amerikanske varer og oppfordret verden til å ikke gi etter for press.

Donald Trump avliver verdens liberale handelsregime. Men hvem vinner og taper på USAs nye tollplan?

Den siste ukas begivenheter kan markere starten på et nytt Asia

Fredsforsker Almut Rochowanski mener Europas nye sikkerhetstrategi ikke gjør kontinentet tryggere.

Kostbar krigsfrykt, indre splid og frykten for å bli latt i stikken av Donald Trump. Kan en reise til Taiwan by på lærdommer for et Europa i krise?

En «koalisjon av villige» klargjør planene for fredsbevarende styrke i Ukraina.

– Hvis jeg vet at USA kommer, så kan jeg bli med å slåss

Serbiske aktivister mener en lukrativ mineralavtale er årsaken til at EU ikke har kommet med mer støtte til demokratibevegelsen i landet.

Demokratiaktivister i Taiwan er i krisemodus etter Donald Trumps angrep på USAID. Men kan den nye virkeligheten også by på muligheter?

Taiwan må gi USA alt de ber om, sier forsvarsanalytiker Jason Hsu.

Går inn for å være motgifta til Trump

Kina frykter et tettere samarbeid mellom Russland og USA.

Klassekampen dro på pilegrimsreise til Maos barndomshjem. Her tilbes formannen fortsatt som en gud.

USA går mot et «geopolitisk partnerskap» med Russland.

Ber Europa komme med egne forslag

Kina står klare til å spille en større rolle for sikkerheten i Europa, sier en kinesisk tenketank.

«Jeg tar ett av 14 millioner tog som skal krysse Kina det neste døgnet»

Kina vil fylle vakuumet USA etterlater seg under Donald Trump, sier Yale-professor Odd Arne Westad.

EU ser til Kina i møte med trusler fra USA

Kritikken mot den nye kinesiske KI-modellen bommer helt.

I den nybygde byen Xiong'an er roboter og omplasserte bønder en selvfølge.

Er Kina i ferd med å ta over som verdens ledende KI-makt?

Hva er det kommu­nist­par­tiet prøver på? Vi tok åtte shots for å finne det ut.

Trump forener verden mot seg.

Donald Trumps tollpo­litikk er en reaksjon på USA sin svekkede dominans i verdens­øko­no­mien, sier Cambridge-økonomen Jostein Hauge.

Kina gjør seg klar for en total frakopling fra USA

Beijing tror de kan vinne den økonomiske krigen med USA.

Trumps toll­trus­ler splitter land i det globale sør. I går svarte Kina med toll på alle ameri­kanske varer og oppfordret verden til å ikke gi etter for press.

Donald Trump avliver verdens liberale handels­re­gime. Men hvem vinner og taper på USAs nye tollplan?

Den siste ukas begi­ven­heter kan markere starten på et nytt Asia

Freds­fors­ker Almut ­Rochowan­ski mener Europas nye sikker­hets­tra­tegi ikke gjør konti­nentet tryggere.

Kostbar krigsfrykt, indre splid og frykten for å bli latt i stikken av Donald Trump. Kan en reise til Taiwan by på lærdommer for et Europa i krise?

En «koalisjon av villige» klargjør planene for freds­be­va­rende styrke i Ukraina.

– Hvis jeg vet at USA kommer, så kan jeg bli med å slåss

Serbiske aktivister mener en lukrativ mineral­avtale er årsaken til at EU ikke har kommet med mer støtte til demo­krati­be­ve­gelsen i landet.

Demo­krati­ak­ti­vister i Taiwan er i krisemodus etter Donald Trumps angrep på USAID. Men kan den nye virke­lig­heten også by på muligheter?

Taiwan må gi USA alt de ber om, sier forsvars­ana­ly­tiker Jason Hsu.

Går inn for å være motgifta til Trump

Kina frykter et tettere samarbeid mellom Russland og USA.

Klasse­kam­pen dro på pile­grims­reise til Maos barn­doms­hjem. Her tilbes formannen fortsatt som en gud.

USA går mot et «geopo­litisk part­ner­skap» med Russland.

Ber Europa komme med egne forslag

Kina står klare til å spille en større rolle for sikker­heten i Europa, sier en kinesisk tenketank.

«Jeg tar ett av 14 millioner tog som skal krysse Kina det neste døgnet»

Kina vil fylle vakuumet USA etterlater seg under Donald Trump, sier Yale-professor Odd Arne Westad.

EU ser til Kina i møte med trusler fra USA

Kritikken mot den nye kinesiske KI-modellen bommer helt.

I den nybygde byen Xiong'an er roboter og omplas­serte bønder en selvfølge.

Er Kina i ferd med å ta over som verdens ledende KI-makt?

Hva er det kommunistpartiet prøver på? Vi tok åtte shots for å finne det ut.

Donald Trumps tollpolitikk er en reaksjon på USA sin svekkede dominans i verdensøkonomien, sier Cambridge-økonomen Jostein Hauge.

Trumps tolltrusler splitter land i det globale sør. I går svarte Kina med toll på alle amerikanske varer og oppfordret verden til å ikke gi etter for press.

Donald Trump avliver verdens liberale handelsregime. Men hvem vinner og taper på USAs nye tollplan?

Den siste ukas begivenheter kan markere starten på et nytt Asia

Fredsforsker Almut Rochowanski mener Europas nye sikkerhetstrategi ikke gjør kontinentet tryggere.

En «koalisjon av villige» klargjør planene for fredsbevarende styrke i Ukraina.

Serbiske aktivister mener en lukrativ mineralavtale er årsaken til at EU ikke har kommet med mer støtte til demokratibevegelsen i landet.

Demokratiaktivister i Taiwan er i krisemodus etter Donald Trumps angrep på USAID. Men kan den nye virkeligheten også by på muligheter?

Taiwan må gi USA alt de ber om, sier forsvarsanalytiker Jason Hsu.

Klassekampen dro på pilegrimsreise til Maos barndomshjem. Her tilbes formannen fortsatt som en gud.

USA går mot et «geopolitisk partnerskap» med Russland.

Kina står klare til å spille en større rolle for sikkerheten i Europa, sier en kinesisk tenketank.

I den nybygde byen Xiong'an er roboter og omplasserte bønder en selvfølge.