Klassekampen publiserte nyleg Karl Ove Knausgårds «store essay om den digitale tidsalder» i to deler (5. og 12. juli). Knausgård prøver å skriva om datamaskina, men det går ikkje så bra. «I syv måneder holdt jeg på med det, leste og skrev, skrev og leste, uten å få det til, jeg kom ikke lenger enn til det selvsagte.» Lenger nede i teksten skriv han: «Det gikk opp for meg at jeg ikke kan noe om datateknologi, jeg er helt ignorant, samtidig som det utgjør en så stor del av livet mitt.»
Karl Ove Knausgård er eit godt eksempel på at humanistar har vanskar med å forstå kva moderne teknologi er for noko, og korleis den fungerer. Når humanistar skriv, blir det enten ramsalt kritikk av sosiale medier og forfallet i kulturen, eller eksistensielle refleksjonar rundt teknologiens framandgjering i kvardagen. Knausgård er ikkje noko unntak.
Det er eigentleg ikkje Knausgård sin feil at dette er så vanskeleg. Han passar nemleg perfekt inn i det kunnskapsdramaet C.P. Snow skriv om i «De to kulturer» frå 1959. Snow kritiserer spesialiseringa som er innebygd i det moderne utdanningssystemet. Nokon barn likar matematikk og fysikk og eignar seg difor til å bli ingeniørar og informasjonsvitarar. Andre barn likar språk og historie, og dei bør difor bli lærarar, akademikarar eller arbeida med andre menneskeorienterte oppgåver. Denne differensieringa fører til det C.P. Snow kallar dei to kulturane.
Dei to kulturane skapar yrkesgrupper med store forskjellar i kor godt dei forstår føresetnadene for digital teknologi. Knausgård fortel at han tok ei utdanning som er i kjernen av det C.P. Snow oppfattar som humaniora. «På nittitallet studerte jeg for eksempel litteraturvitenskap, kunsthistorie og filosofisk estetikk, helt overbevist om at det jeg studerte, hadde med det menneskelige, livet og den egentlige tilværelsen å gjøre, mens stakkarene over på naturvitenskapelig institutt syslet med teknikk, tall, koder, instrumentalitet og materie».
Det er uheldig for teknologiutviklinga at unge menneske blir kanalisert inn i ein av dei to etablerte kunnskapskulturane, seier C.P. Snow. Dei som blir humanistar kunne også bidratt. Men utdanninga posisjonerer dei som luddittar eller maskinknusarar, seier Snow.
«Korkje han sjølv eller lesaren blir særleg klokare»
Knausgård fortel om den typen kompleksitet dei lærte på litteraturvitskap på 1990-talet. Den hadde ingenting med natur eller teknologi å gjera.
Han byrjar åinnsjå at teknologane har meir for seg enn han tenkte på 1990-talet. «Det var stakkarene på naturvitenskapelig institutt som var ute på havet eller inne i skogen eller ute på plantefeltet, som lærte om biotoper og økosystem, om blod og nerver, galakser og blomsterenger. De var de som skar i kropper, programmerte maskiner, scannet hjerner, forsket på drømmer og trærnes symbiose med sopper. De reduserte kan hende naturen, men de var i det minste rettet inn mot den.» Han er ikkje åleine om å ha blitt eit offer for humanioras mangel på interesse for natur og teknologi. C.P Snow seier at han fleire gonger har spurt humanistar om å forklara termodynamikkens andre lov, men dei avviser heile spørsmålet. Humanistar og samfunnsvitarar har omtrent like stor innsikt i moderne teknologi som eit steinaldermenneske ville ha hatt, seier Snow (1959, s. 15).
Knausgård merkar sin eigen kunnskapsmangel når han jobbar med essayet sitt, det går opp for han undervegs i lese- og skriveprosessen. Han kom over eit intervju med ein ukjent filosof ved navn Gilbert Simondon. «I 1958 hadde denne Simondon skrevet om fremmedgjøring ikke på grunn av teknologien, men på grunn av vår manglende kunnskap om teknologien. Det var en dypt fremmed tanke. At det ikke var teknologien som var problemet, men mitt forhold til den.»
Knausgård er frustrert over si eiga kunnskapsløyse. Han les mange bøker, men særleg ei likar han godt. Det er «Ways of Being» der teknologiteoretikaren James Bridle skriv om ulike typar teknologisk og naturleg intelligens. Knausgård blir fascinert av innhaldet i boka, og vil snakka med forfattaren. Det viser seg at han bur på ei øy utanfor Athen, og Knausgård dreg dit for å intervjua James Bridle med lydopptakar og det heile.
Etter mykje fram og tilbake spør han høgtideleg Bridle «What is computing?». «Det er bare telling», svarer Bridle. «Det er praktisk matematikk. Manipulering av symboler for å kunne lage representasjoner av verden, og så utføre bestemte operasjoner for å forandre dem.» Dei fører ein høfleg samtale om kybernetikk og programmering, men utan dei lysande innsiktene ein kanskje kunne forventa når Knausgård tross alt har dratt tvers over Europa for å få eit svar. Samtalen bekreftar mest av alt den avstanden Knausgård har til datamaskiners verkemåte. Korkje han sjølv eller lesaren blir særleg klokare på kva computing eigentleg er.
Knausgård er som sagt ikkje åleine om å lida av teknologisk analfabetisme. Nokon av oss forstår matematikk, elektronikk og logikk og eignar oss difor til å laga nye teknologiar, men me ser gjerne ikkje dei store samfunnsperspektiva. Andre forstår litteratur, historie og språk ekstra godt, og i den grad me forheld oss til teknologi reflekterer me rundt vår eiga avhengigheit av dei og er rasande på big tech. Men me som er humanistar kan ikkje laga teknologi eller forandra på dei som finst. Og slik kjem det til å bli verande heilt til utdanningssystemet i vestlege land blir lagt heilt om, men det trur eg ikkje vil skje i mi levetid.
