Konsert

Natt på museet

Morrissey er museal – på godt og vondt.

SLITEN SKRUE: Det var lite futt i Morrissey i København. Foto: Francesca GarattoniSLITEN SKRUE: Det var lite futt i Morrissey i København. Foto: Francesca Garattoni

Morrissey

KB Hallen, Frederiksberg

Danmark, 21. juni

Det tar i hvert fall førti minutter med en langdryg moodboardsk filmmontasje av diverse musikalske inspirasjoner, før Steven Patrick Morrissey entrer scenen. Da har publikum begynt å bue litt i mellomtiden. Hold kæft, så vil det nok tage endnu længere tid, før han ankommer,hører man bekymrede stemmer summe omkring. Men alle i hallen elsker og hater denne mannen på en og samme tid, og han vet det godt selv.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Som i et speil

Den åndelige musikken til Arvo Pärt åpner for kontemplasjon, som lite annet i musikkhistorien – eller?

Kommentar

Det en gang lovende landet

For to hundre år siden var Amerika ung og lovende, i alle fall fra et europeisk perspektiv. Nå for tida markeres starten på utvandringa fra Norge til Amerika, også med flere markeringer av jubileet i norsk musikkliv. Riksscenen har Amerika på programmet, og på Nasjonalbiblioteket inviterer de til plateslipp, samtale og konsert. «Unnskyld meg, eg må berre lay down a bit», sa felespilleren Anund Roheim fra Bø i Telemark til meg en gang jeg besøkte han. Han var over åtti år, og var kommet hjem til gamlelandet etter en mannsalder i Midtvesten. Jeg ble så sjarmert av de tydelige spora av noe helt annet i det gamle bøheringsmålet. Og jeg ble desto mer sjarmert og fascinert da jeg fikk høre at den jevne amerikaner hadde streva hardt med å forstå noe som helst av hva Roheim sa.

Kommentar

Rak rygg

I retten skulle Kneecap få en smekk over fingrene. Det endte som en blemme for den britiske staten.