Essay

Som i et speil

Den åndelige musikken til Arvo Pärt åpner for kontemplasjon, som lite annet i musikkhistorien – eller?

OMTRENT SOM EN BØNN: Arvo Pärts musikk fordrer at lytteren deltar i klangen, skriver Magnus Andersson. Foto: Kaupo KikkasOMTRENT SOM EN BØNN: Arvo Pärts musikk fordrer at lytteren deltar i klangen, skriver Magnus Andersson. Foto: Kaupo Kikkas

Arvo Pärt er en av vår tids mest spilte komponister, og at han nettopp fylte 90 år bidrar til at strømmen av utgivelser blir enda mer stri. Noe av populariteten til estlenderen skyldes nok hans åndelighet, som en gang var et dyrt kjøpt uttrykk i et Sovjet-regime der religionen var Staten. Det kristne budskapet i Credo (1968) ble en offentlig skandale, som praktisk talt ga Pärt yrkesforbud. Han brukte imidlertid krisen til å søke enda dypere, og landet i vakre, meditative klangbad som strekker seg gjennom tiden og inn i det ukjente.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Det en gang lovende landet

For to hundre år siden var Amerika ung og lovende, i alle fall fra et europeisk perspektiv. Nå for tida markeres starten på utvandringa fra Norge til Amerika, også med flere markeringer av jubileet i norsk musikkliv. Riksscenen har Amerika på programmet, og på Nasjonalbiblioteket inviterer de til plateslipp, samtale og konsert. «Unnskyld meg, eg må berre lay down a bit», sa felespilleren Anund Roheim fra Bø i Telemark til meg en gang jeg besøkte han. Han var over åtti år, og var kommet hjem til gamlelandet etter en mannsalder i Midtvesten. Jeg ble så sjarmert av de tydelige spora av noe helt annet i det gamle bøheringsmålet. Og jeg ble desto mer sjarmert og fascinert da jeg fikk høre at den jevne amerikaner hadde streva hardt med å forstå noe som helst av hva Roheim sa.

Kommentar

Rak rygg

I retten skulle Kneecap få en smekk over fingrene. Det endte som en blemme for den britiske staten.

Film

Para­doksalt nok

Det er flere veier til Pavement – de som motvillig ble det ultimate nittitallsbandet.