Kjell Sivertsen har delt denne artikkelen med deg.

Kjell Sivertsen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattEnergipolitikk

Solceller i Norge øker klimagass­ut­slip­pene

Illustrasjon: Knut Løvås Illustrasjon: Knut Løvås

I den siste tiden har flere større solkraftverk i Norge fått konsesjon av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) for utbygging – og flere er på gang. Men hvor klimavennlig er egentlig solkraft i Norge, hvor vi har relativt få soltimer og en veldig ren strøm i nettet fra før?

Billige solceller fra Kina oversvømmer i dag markedet, og de produserer nå omtrent 97 prosent av verdens solceller. Kina bruker i hovedsak kullkraft i den svært energikrevende produksjonsprosessen, og de store CO₂-utslippene til atmosfæren fra produksjonen gjør at solcellene altså har med seg en klimaballast (en slags ryggsekk) med CO₂-utslipp tilsvarende omtrent 400 kg/m² når de monteres i Norge.

Økonomer ved Handelshøyskolen (NHH/BI), Bøhren, Gjærum og Hasle, har interessert seg for solcellenes klimavennlighet. Med bidrag fra flere fagfolk har de regnet på solceller brukt på norske hustak og laget en forskningsrapport – samt et klimakapittel i en helt ny lærebok i finans. Der regner de på hele livsløpet til cellene fra vugge til grav, det vil si utslipp fra produksjonen, transport, drift og nedrigging.

I rapporten beviser de at den omtalte ballasten ikke blir oppveid av reduserte utslipp i Norge i de årene solcellene produserer strøm med de få soltimene som vi får her i nord. Dette betyr i klartekst at hvis vi installerer solceller for å erstatte den rene norske strømmen som er i nettet, så vil de globale klimagassutslippene totalt sett øke, og da er ikke solcellene klimavennlige slik solkraftbransjen liker å framstille dem.

«Solceller kan kun forsvares klimamessig dersom de installeres på hytta»

Norge har normalt over året et rimelig stort netto strømoverskudd som vi eksporterer via utenlandskablene, og i 2024 var det på tolv prosent av vår årsproduksjon (18.4 TWh). I korte perioder importeres det også strøm, og spesielt billig blir det når solkraftverkene og vindturbinene i Europa produserer for mye – da blir prisene gjerne negative. Selv med periodevis import, blir utslippsfaktoren for norsk strøm på bare 15 g CO₂/kWh (gram CO₂ per kilowattime, NVE 2024). Sammenligner vi med solceller, så har de en utslippsfaktor på 41–48 g CO₂/kWh (IPCC/FNs Klimapanel) – altså tre ganger så høy som norsk strøm. Solceller har 25–30 års levetid, men hvis de skulle greie å nedbetale klimagassballasten, viser våre beregninger at de måtte hatt en levetid på 75–100 år, og det er selvsagt ikke mulig. Forskernes konklusjoner bekreftes dermed.

Så lenge vi har overskudd av strøm i Norge – og det vil vi ha i overskuelig framtid ifølge NVE og Statnett – så vil den fysiske strømmen i våre stikkontakter være Europas reneste strøm. Men solkraftbransjen og konsulentene regner som om vi har EU-strøm i stikkontakten (242 g CO₂/kWh) for at anleggene skal framstå som klimavennlige. Når NVE godkjenner solkraftverk i naturen, godkjenner de utrolig nok slike regnskap.

Hadde de regnet med den virkelige strømmen i stikkontakten, hadde svaret blitt motsatt: For tre godkjente anlegg i Norge (Furuseth, Ørje og Fossum) viser det seg at klimagassutslippene øker med hele 58.000 tonn CO₂ over levetiden bare for disse tre. Dette er utslipp som aldri blir betalt tilbake, og på den måten vil det «grønne skiftet» bare bidra til å fyre opp temperaturen på jorda.

I tillegg til den klimamessige nedsiden av solceller, beslaglegger solkraftverk mye areal pr. energienhet. Hvis regjeringens mål om 8 TWh skal bygges i natur, betyr det cirka 136.000 dekarmål nedbygget skog, beitemark eller uberørt natur.

Når det gjelder inndekking av framtidas strømbehov kan solceller kun forsvares klimamessig dersom de installeres på hytta eller andre avsidesliggende steder uten strømnett, for å erstatte bensin- eller dieseldrevne strømaggregater. Men ellers i samfunnet har vi alternativer som er mye mer klima- og naturvennlige: Sparing og effektivisering (enøk) i bygg og industri har nemlig et potensial for å frigjøre veldig mye strøm om myndighetene var villige til å satse på dette. Inkluderer vi oppgradering av vannkraftverkene, grunnvarme, solfangere, varmepumper og fjernvarme har vi et energipotensial på over 50 TWh, og det tilsvarer en tredel av Norges strømproduksjon.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Helse

En mer rettferdig fastlege­ord­ning?

I Klassekampen 27. juli viser helseminister Vestre at han må ha fulgt dårlig med i diskusjonen når han prøver å forklare sommerens diskusjon med den generelle økningen i satsene for konsultasjoner, som i hovedsak følger den vanlige lønnsøkningen. Det kaller han for en mer rettferdig fastlegeordning. Den økningen er det ingen som har diskutert. Diskusjonen, som han prøver å gå utenom, er at alle satsene for konsultasjoner er like for alle (tidsbruk) og ikke er avhengige av sykmelding eller ikke, men om fastlegen ikke sykemelder, får han/hun ti ganger så mye ekstra i forhold til om han/hun sykemelder. Det er samme prinsipp som om jeg tilbyr legen ti ganger mer for sykmelding. Vil legen ta imot, og er det et forsøk på å bestikke? Hvor er den hippokratiske ed? Er det ikke legen som bestemmer om jeg er så syk at jeg må ha sykmelding, og ikke et prinsipp om at jeg som lege får mer betalt om jeg ikke gjør det? Det gjelder vel også myndighetenes bestemmelse om at gradert sykmelding skal være hovedregelen.

Kulturarv

Fra Kurdistan til Hollywood

Tenk deg at en gjenstand fra ditt lands 3000 år gamle historie, i stedet for å bli bevart på et museum, glitrer i ørene til en Hollywood-stjerne på den røde løperen i London. Dette er virkeligheten nå. For meg som er født i Kurdistan og opptatt av regionens historie og kulturarv, vekker slike bilder mer enn nysgjerrighet. De vekker spørsmål om hvem som får eie historien vår, hvem som får fortelle den – og hvem som tjener på den. Bruken av to antikke gullplater av den amerikanske skuespilleren Zendaya under promoteringen av filmen «The Odyssey» har skapt sterke reaksjoner og utløst en internasjonal debatt om kulturarv, eierskap og bevaring. Ifølge Barron London, selskapet som presenterte gullplatene, har de tilknytning til den såkalte Ziwiye-skatten, en samling oldtidsgjenstander fra Zagros-regionen som forbindes med sivilisasjoner som mederne og mannaeerne. Skatten ble kjent etter funn nær Saqqez i Kurdistan-provinsen i Iran på 1900-tallet. Samtidig har forskere i mange år pekt på at deler av materialet ble spredt gjennom handel og private samlinger, og at proveniensen til flere av gjenstandene er uklar. Smykkefirmaet understreker at originalgjenstandene ikke er blitt skadet, og at de er montert på en måte som ikke endrer selve artefaktene. Men det er heller ikke dette som er kjernen i debatten. For er et folks historiske arv og kulturelle identitet en luksusvare som kan brukes som pynt og statussymbol på den røde løperen? Kulturarv er ikke bare vakre gjenstander.

Bitcoin

Venstre­sida bør forstå bitcoin

I intervjuet med økonom Ann Pettifor laurdag 25. juli stiller Klassekampens journalist Line Madsen Simenstad eit veldig godt spørsmål: Kryptomiljøet har mykje av den same kritikken mot finansbransjen – bør ikkje venstresida prøva å nå desse med sine analysar? Men Pettifor svarer dessverre ikkje. Ho avfeiar bitcoin/krypto som verdshistoria sitt største pyramidespel. Her er det moralsk indignasjon som er styrande, ikkje fagleg argumentasjon. Påstanden hennar om at krypto skal kunna bidra til ein enorm finansboble er også teken ut av lause lufta. Verdien av all krypto er knapt synleg sett opp mot dei globale finansverdiane. Venstresida både kan og bør gå i dialog med Bitcoin-miljøet.