Kjell Sivertsen har delt denne artikkelen med deg.

Kjell Sivertsen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattEnergipolitikk

Solceller i Norge øker klimagass­ut­slip­pene

Illustrasjon: Knut Løvås Illustrasjon: Knut Løvås

I den siste tiden har flere større solkraftverk i Norge fått konsesjon av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) for utbygging – og flere er på gang. Men hvor klimavennlig er egentlig solkraft i Norge, hvor vi har relativt få soltimer og en veldig ren strøm i nettet fra før?

Billige solceller fra Kina oversvømmer i dag markedet, og de produserer nå omtrent 97 prosent av verdens solceller. Kina bruker i hovedsak kullkraft i den svært energikrevende produksjonsprosessen, og de store CO₂-utslippene til atmosfæren fra produksjonen gjør at solcellene altså har med seg en klimaballast (en slags ryggsekk) med CO₂-utslipp tilsvarende omtrent 400 kg/m² når de monteres i Norge.

Økonomer ved Handelshøyskolen (NHH/BI), Bøhren, Gjærum og Hasle, har interessert seg for solcellenes klimavennlighet. Med bidrag fra flere fagfolk har de regnet på solceller brukt på norske hustak og laget en forskningsrapport – samt et klimakapittel i en helt ny lærebok i finans. Der regner de på hele livsløpet til cellene fra vugge til grav, det vil si utslipp fra produksjonen, transport, drift og nedrigging.

I rapporten beviser de at den omtalte ballasten ikke blir oppveid av reduserte utslipp i Norge i de årene solcellene produserer strøm med de få soltimene som vi får her i nord. Dette betyr i klartekst at hvis vi installerer solceller for å erstatte den rene norske strømmen som er i nettet, så vil de globale klimagassutslippene totalt sett øke, og da er ikke solcellene klimavennlige slik solkraftbransjen liker å framstille dem.

«Solceller kan kun forsvares klimamessig dersom de installeres på hytta»

Norge har normalt over året et rimelig stort netto strømoverskudd som vi eksporterer via utenlandskablene, og i 2024 var det på tolv prosent av vår årsproduksjon (18.4 TWh). I korte perioder importeres det også strøm, og spesielt billig blir det når solkraftverkene og vindturbinene i Europa produserer for mye – da blir prisene gjerne negative. Selv med periodevis import, blir utslippsfaktoren for norsk strøm på bare 15 g CO₂/kWh (gram CO₂ per kilowattime, NVE 2024). Sammenligner vi med solceller, så har de en utslippsfaktor på 41–48 g CO₂/kWh (IPCC/FNs Klimapanel) – altså tre ganger så høy som norsk strøm. Solceller har 25–30 års levetid, men hvis de skulle greie å nedbetale klimagassballasten, viser våre beregninger at de måtte hatt en levetid på 75–100 år, og det er selvsagt ikke mulig. Forskernes konklusjoner bekreftes dermed.

Så lenge vi har overskudd av strøm i Norge – og det vil vi ha i overskuelig framtid ifølge NVE og Statnett – så vil den fysiske strømmen i våre stikkontakter være Europas reneste strøm. Men solkraftbransjen og konsulentene regner som om vi har EU-strøm i stikkontakten (242 g CO₂/kWh) for at anleggene skal framstå som klimavennlige. Når NVE godkjenner solkraftverk i naturen, godkjenner de utrolig nok slike regnskap.

Hadde de regnet med den virkelige strømmen i stikkontakten, hadde svaret blitt motsatt: For tre godkjente anlegg i Norge (Furuseth, Ørje og Fossum) viser det seg at klimagassutslippene øker med hele 58.000 tonn CO₂ over levetiden bare for disse tre. Dette er utslipp som aldri blir betalt tilbake, og på den måten vil det «grønne skiftet» bare bidra til å fyre opp temperaturen på jorda.

I tillegg til den klimamessige nedsiden av solceller, beslaglegger solkraftverk mye areal pr. energienhet. Hvis regjeringens mål om 8 TWh skal bygges i natur, betyr det cirka 136.000 dekarmål nedbygget skog, beitemark eller uberørt natur.

Når det gjelder inndekking av framtidas strømbehov kan solceller kun forsvares klimamessig dersom de installeres på hytta eller andre avsidesliggende steder uten strømnett, for å erstatte bensin- eller dieseldrevne strømaggregater. Men ellers i samfunnet har vi alternativer som er mye mer klima- og naturvennlige: Sparing og effektivisering (enøk) i bygg og industri har nemlig et potensial for å frigjøre veldig mye strøm om myndighetene var villige til å satse på dette. Inkluderer vi oppgradering av vannkraftverkene, grunnvarme, solfangere, varmepumper og fjernvarme har vi et energipotensial på over 50 TWh, og det tilsvarer en tredel av Norges strømproduksjon.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Eu

Skres sympati for den ster­kestes rett

I en Fokus-kommentar i denne avisen 17. juni stiller Ragnar Skre spørsmål ved om EU er til å stole på som et fredsprosjekt. Hans røde tråd er motvilje mot EU. Intet annet. Utgangspunktet synes å være at landegrensers ukrenkelighet i beste fall må betraktes som en relativ intensjon, og at stater med frosne konflikter må akseptere sin skjebne. Skre byr på to nye diplomatiske prinsipper. Det første er at fredsvilje først kan dømmes etter en (tilbakeskuende) analyse av konsekvensene av politikken som er blitt ført. Den logiske følgen av dette blir at Ukraina er en krigshisser som våget å sette seg opp mot væpnet russisk intervensjon, og EU blir en medansvarlig støttespiller. Åpenbart trumfer Skres første prinsipp FN-paktens artikkel 2 – maktforbudet, og artikkel 51 – retten til selvforsvar. Det andre prinsippet er at politisk lederskap og søken etter akseptable kompromisser i sin natur er udemokratiske handlinger.

Høiby-saken

Etter dommen – hva nå?

Marius Borg Høiby ble dømt for to voldtekter og vold i nære relasjoner, samtidig som han ble frifunnet for to voldtektstiltaler. Høiby har anket dommen, og saken skal derfor behandles på nytt. Den juridiske prosessen er med andre ord langt fra over. For dem som har stått frem og fortalt om vold og overgrep, har dette vært en lang og krevende prosess. Å forklare seg om slike erfaringer i offentligheten og i rettssystemet krever mye. Derfor håper vi at den videre behandlingen av saken oppleves så god som mulig for de utsatte. Selv om retten nå har sagt sitt i første omgang, sitter vi igjen med spørsmål knyttet til hvordan saken er vurdert. For oss fremstår det som om retten i stor grad har behandlet de ulike hendelsene hver for seg, uten å legge avgjørende vekt på eventuelle handlingsmønstre. Det kan være at dette blir vurdert annerledes i neste rettsrunde. Uansett utfall, er det viktig at oppmerksomheten rundt denne saken ikke stopper ved én person eller én dom.

Helse-og omsorgstjenester

Når kjepp­hes­ter er viktigere enn å ta vare på de svakeste

I Klassekampen 15. juni advarer Fagforbundet og Fellesorganisasjonen mot en «privat boom» innen helse- og omsorgstjenester til yngre brukere. Her bommer de helt med kritikken sin. Spørsmålet bør være: hvordan kan kommunene tilby de beste tjenestene til sine innbyggere? For det første er det viktig å ha et faktum klart: når det offentlige inngår en avtale med én eller flere private leverandører for å levere rettighetsbaserte tjenester på vegne av kommunen er ikke dette privatisering. Da er det en offentlig og rettighetsbasert helsetjeneste. Lederen av Fagforbundet sier at helse- og omsorgstjenester er kjernen i oppgavene til kommunene, og bør drives i egenregi. Det er åpenbart viktigere for henne hvem som sikrer verdige og gode tilbud til innbyggerne med størst behov, enn at innbyggerne får et tilbud. Det er også interessant at det for Fagforbundet er viktigere å fortsette kampen mot sine egne medlemmers arbeidsgivere i privat sektor enn å opprettholde arbeidsplasser og sikre at grunnleggende pasient- og brukerrettigheter ivaretas for innbyggerne. Norske kommuner har ikke ubemerket satt yngre brukere på anbud, slik det påstås.