Kjell Sivertsen har delt denne artikkelen med deg.

Kjell Sivertsen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattEnergipolitikk

Solceller i Norge øker klimagass­ut­slip­pene

Illustrasjon: Knut Løvås Illustrasjon: Knut Løvås

I den siste tiden har flere større solkraftverk i Norge fått konsesjon av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) for utbygging – og flere er på gang. Men hvor klimavennlig er egentlig solkraft i Norge, hvor vi har relativt få soltimer og en veldig ren strøm i nettet fra før?

Billige solceller fra Kina oversvømmer i dag markedet, og de produserer nå omtrent 97 prosent av verdens solceller. Kina bruker i hovedsak kullkraft i den svært energikrevende produksjonsprosessen, og de store CO₂-utslippene til atmosfæren fra produksjonen gjør at solcellene altså har med seg en klimaballast (en slags ryggsekk) med CO₂-utslipp tilsvarende omtrent 400 kg/m² når de monteres i Norge.

Økonomer ved Handelshøyskolen (NHH/BI), Bøhren, Gjærum og Hasle, har interessert seg for solcellenes klimavennlighet. Med bidrag fra flere fagfolk har de regnet på solceller brukt på norske hustak og laget en forskningsrapport – samt et klimakapittel i en helt ny lærebok i finans. Der regner de på hele livsløpet til cellene fra vugge til grav, det vil si utslipp fra produksjonen, transport, drift og nedrigging.

I rapporten beviser de at den omtalte ballasten ikke blir oppveid av reduserte utslipp i Norge i de årene solcellene produserer strøm med de få soltimene som vi får her i nord. Dette betyr i klartekst at hvis vi installerer solceller for å erstatte den rene norske strømmen som er i nettet, så vil de globale klimagassutslippene totalt sett øke, og da er ikke solcellene klimavennlige slik solkraftbransjen liker å framstille dem.

«Solceller kan kun forsvares klimamessig dersom de installeres på hytta»

Norge har normalt over året et rimelig stort netto strømoverskudd som vi eksporterer via utenlandskablene, og i 2024 var det på tolv prosent av vår årsproduksjon (18.4 TWh). I korte perioder importeres det også strøm, og spesielt billig blir det når solkraftverkene og vindturbinene i Europa produserer for mye – da blir prisene gjerne negative. Selv med periodevis import, blir utslippsfaktoren for norsk strøm på bare 15 g CO₂/kWh (gram CO₂ per kilowattime, NVE 2024). Sammenligner vi med solceller, så har de en utslippsfaktor på 41–48 g CO₂/kWh (IPCC/FNs Klimapanel) – altså tre ganger så høy som norsk strøm. Solceller har 25–30 års levetid, men hvis de skulle greie å nedbetale klimagassballasten, viser våre beregninger at de måtte hatt en levetid på 75–100 år, og det er selvsagt ikke mulig. Forskernes konklusjoner bekreftes dermed.

Så lenge vi har overskudd av strøm i Norge – og det vil vi ha i overskuelig framtid ifølge NVE og Statnett – så vil den fysiske strømmen i våre stikkontakter være Europas reneste strøm. Men solkraftbransjen og konsulentene regner som om vi har EU-strøm i stikkontakten (242 g CO₂/kWh) for at anleggene skal framstå som klimavennlige. Når NVE godkjenner solkraftverk i naturen, godkjenner de utrolig nok slike regnskap.

Hadde de regnet med den virkelige strømmen i stikkontakten, hadde svaret blitt motsatt: For tre godkjente anlegg i Norge (Furuseth, Ørje og Fossum) viser det seg at klimagassutslippene øker med hele 58.000 tonn CO₂ over levetiden bare for disse tre. Dette er utslipp som aldri blir betalt tilbake, og på den måten vil det «grønne skiftet» bare bidra til å fyre opp temperaturen på jorda.

I tillegg til den klimamessige nedsiden av solceller, beslaglegger solkraftverk mye areal pr. energienhet. Hvis regjeringens mål om 8 TWh skal bygges i natur, betyr det cirka 136.000 dekarmål nedbygget skog, beitemark eller uberørt natur.

Når det gjelder inndekking av framtidas strømbehov kan solceller kun forsvares klimamessig dersom de installeres på hytta eller andre avsidesliggende steder uten strømnett, for å erstatte bensin- eller dieseldrevne strømaggregater. Men ellers i samfunnet har vi alternativer som er mye mer klima- og naturvennlige: Sparing og effektivisering (enøk) i bygg og industri har nemlig et potensial for å frigjøre veldig mye strøm om myndighetene var villige til å satse på dette. Inkluderer vi oppgradering av vannkraftverkene, grunnvarme, solfangere, varmepumper og fjernvarme har vi et energipotensial på over 50 TWh, og det tilsvarer en tredel av Norges strømproduksjon.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kunst

Kolo­nia­lismens blikk

Andreas Breivik er engasjert av Klassekampen for å anmelde utstillinga til Marét Ánne Sara i Tate Modern (Klassekampen 18. oktober). Siden jeg ikke har noen kunstkompetanse, skal jeg ikke kommentere Breiviks kunstneriske vurderinger av utstillinga. Men siden han også bringer inn politiske og reindriftsrettslige aspekter i sin slakt av utstillinga, finner jeg grunn til å gi en kommentar. M.A. Saras bror ble ikke tiltalt for overbeite, som Breivik påstår.

Madagaskar

Et kupp mot korrup­sjonen

Madagaskar har lenge vært preget av politisk vanstyre, utbredt korrupsjon og en voksende sosial urettferdighet. Når militæret nå har tatt makten, er det lett å reagere med skepsis – og det bør man. Men dette kuppet skiller seg fra det vanlige mønsteret i regionen. Militærenheten CAPSAT nektet å bruke vold mot sivile demonstranter. I stedet stilte de seg bak folket – særlig de unge som har ropt etter endring. Det er et uvanlig og modig valg i en region der makt ofte forsvares med makt. Oberst Michael Randrianirina har tatt over som overgangspresident, med løfter om å beskytte folkets rettigheter og gjenopprette orden. Det er for tidlig å si om han vil holde ord, men det finnes et håp om at dette ikke bare er et maktskifte – men et opprør mot et system som har sviktet sitt folk. Madagaskar står ved et veiskille.

Nobels fredspris

Svar til Johansen

Klassekampens tidligere utenriksmedarbeider Peter M. Johansen, som jeg alltid beundret for grunnsolid dokumentasjon bak det meste han skrev selv om jeg ikke alltid var enig, har avlagt meg et ikke helt vennlig besøk i Klassekampen den 18. oktober. Bakgrunnen er mitt forsøk på en litt dialektisk fortolkning av årets fredspris til María Corina Machado. Jeg skal erkjenne at én setning jeg ble sitert på umiddelbart etter at prisen ble bekjentgjort, gitt litt lenger enn jeg i ettertid står inne for, nemlig at hun er en «prinsipiell fredelig demokratiforkjemper». I det jeg ellers har sagt om hennes rolle, er det liten tvil om hva jeg anser som «hovedsida», som det het i de gamle Stalin-diskusjonene på 1970-tallet: Hun har helt siden kuppforsøket mot Chávez i 2002, opp gjennom de politiske kampene helt fram til valget i 2024, og ikke minst etter at Trump-administrasjonen begynte sine krigsleker i det sørlige Karibien, opptrådt som det motsatte av en demokrati- og fredsforkjemper. Etter hvert som dette inntrykket bare har blitt forsterket etter pris-annonseringen, der hun nærmest åpent inviterer til å styrte Maduro gjennom en utenlandsk intervensjon, har jeg derfor i stigende grad kritisert tildelingen: Hun er det motsatte av en verdig Fredsprisvinner. Men det er én ting Johansen og jeg er uenige om, og som Nobelkomiteen ganske enøyd begrunnet prisen med: hennes rolle under valget i fjor.