Hvis man ikke får med seg begynnelsen, blir resonnementet feil. Man kan ikke starte analysen 7–8 år ut i Russland-Ukraina-krigen og påstå at dette var utgangspunktet, slik Aslak Storaker gjør i Klassekampen både 14. juni og 25. juni. Som Kåre Johan Mjør korrekt påpeker 19. juni, startet Russland denne krigen da de uprovosert invaderte Ukraina februar 2014. På dette tidspunktet var nøytralitet nedfelt i den ukrainske grunnloven, helt bevisst for ikke å provosere Russland. Man starter jo ikke en krig for å oppnå et mål man allerede har oppnådd.
Før 2014 hadde Nato ingen kamptropper i sine østlige medlemsland. På russisk side av grensen derimot sto hundretusenvis av soldater, ifølge FHS. Russland brukte øvelser for å kamuflere rask styrkeoppbygging på grensen, før angrepet på Krim. Nato etablerte fire kampbrigader (cirka 15.000 soldater) først tre år senere, i 2017, som svar på Russlands aggresjon. Alle (inkludert russerne) forstår at Nato ikke planlegger å angripe verdens største atommakt med 15.000 soldater.
Nato var i årevis tilbakeholdne med å ta inn nye medlemmer. Det er de østlige europeiske statene – som etter generasjoner under sovjetisk okkupasjon – som desperat søkte trygghet fra russisk imperialisme. Polen mer eller mindre «presset seg inn» i alliansen.
Når Russland eskalerer krigen (som de selv startet) i 2022, har den pågått i åtte år. Russland tvang Ukraina vekk fra et nøytralt standpunkt til Nato. Det er Russlands skyld at Ukraina nå desperat letter etter sikkerhet for sin egen overlevelse.
Ser vi på Putins essay fra 2021, hans taler om Ukraina, samt hans nylige uttalelser om at «hele Ukraina er vårt», blir Russlands egentlige mål tydeligere. «Nato-trusselen» er fiktiv – et propagandanarrativ som lurer vestlig Nato-skeptisk opposisjon til å tro at dette er Russlands mål.
Denne propagandaen er farlig fordi de som tror på den går glipp av hva som er Russlands egentlige mål: Utslette en selvstendig, demokratisk ukrainsk stat.
Dette målet forsøker Russland å oppnå gjennom systematiske krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i Ukraina.
Disse forbrytelsene burde være fokus for debatten, ikke fiktive argumenter som passer egne politiske ideer.