14. juni hadde Aslak Storaker eit innlegg i Klassekampen som svar på min tekst «Vestens feil?» ei veke tidlegare. Medan mitt innlegg først og fremst handla om tida før februar 2014, fokuserer Storaker på tida rundt februar 2022. Då hadde Ukraina vore utsett for russisk aggresjon i åtte år, ei viktig forklaring på kvifor landet vende seg meir og meir bort frå Russland.
Allerede abonnent? Logg inn
Hvis man ikke får med seg begynnelsen, blir resonnementet feil. Man kan ikke starte analysen 7–8 år ut i Russland-Ukraina-krigen og påstå at dette var utgangspunktet, slik Aslak Storaker gjør i Klassekampen både 14. juni og 25. juni. Som Kåre Johan Mjør korrekt påpeker 19. juni, startet Russland denne krigen da de uprovosert invaderte Ukraina februar 2014.
Benjamin Husstad-NedbergI sitt svar i Klassekampen 21. juni skriver Bjørn Ivar Fyksen at å fremme kvalitet og støtte ikke-kommersiell litteratur er litteraturpolitikkens mål, smal litteratur nevnes spesielt. Jeg er godt opplest på offentlige kunstnermeldinger. De begrepene som går igjen er: Bred og mangfoldig litteratur og god kvalitet. I Kunstnarkår står det: «Brei tilgang til god litteratur på norsk har vore eit kulturpolitisk mål lenge, og fleire sentrale verkemiddel er innretta etter det.» Spesielle undersjangere nevnes ikke, heller ikke smal litteratur. At støtteordninger som bibliotekvederlag og innkjøpsordningene er arbeidet frem for å fremme ikke-kommersiell litteratur er helt åpenbart! Store deler av norske bokutgivelser er ulønnsomme. Det gjelder ikke bare smal skjønnlitteratur. Forfatterforbundet har delt ut stipender fra bibliotekvederlaget i tre år, og søkergruppene varierer fra år til år.
Kari Woxholt SverdrupI den siste tiden har flere større solkraftverk i Norge fått konsesjon av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) for utbygging – og flere er på gang. Men hvor klimavennlig er egentlig solkraft i Norge, hvor vi har relativt få soltimer og en veldig ren strøm i nettet fra før? Billige solceller fra Kina oversvømmer i dag markedet, og de produserer nå omtrent 97 prosent av verdens solceller. Kina bruker i hovedsak kullkraft i den svært energikrevende produksjonsprosessen, og de store CO₂-utslippene til atmosfæren fra produksjonen gjør at solcellene altså har med seg en klimaballast (en slags ryggsekk) med CO₂-utslipp tilsvarende omtrent 400 kg/m² når de monteres i Norge. Økonomer ved Handelshøyskolen (NHH/BI), Bøhren, Gjærum og Hasle, har interessert seg for solcellenes klimavennlighet. Med bidrag fra flere fagfolk har de regnet på solceller brukt på norske hustak og laget en forskningsrapport – samt et klimakapittel i en helt ny lærebok i finans. Der regner de på hele livsløpet til cellene fra vugge til grav, det vil si utslipp fra produksjonen, transport, drift og nedrigging. I rapporten beviser de at den omtalte ballasten ikke blir oppveid av reduserte utslipp i Norge i de årene solcellene produserer strøm med de få soltimene som vi får her i nord. Dette betyr i klartekst at hvis vi installerer solceller for å erstatte den rene norske strømmen som er i nettet, så vil de globale klimagassutslippene totalt sett øke, og da er ikke solcellene klimavennlige slik solkraftbransjen liker å framstille dem. Norge har normalt over året et rimelig stort netto strømoverskudd som vi eksporterer via utenlandskablene, og i 2024 var det på tolv prosent av vår årsproduksjon (18.4 TWh).
Kjell H. Sivertsen og Magne Vågsland