Et Facebook-innlegg fra en av våre medarbeidere ble i Klassekampen 19. juni fremstilt som om Motvind Norge anbefaler å stemme Fremskrittspartiet. Det er feil.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Debatt
Israel og iran
Det ulovlige angrepet på Iran
Israel – en atomvåpenmakt som holder sine kapasiteter skjult for FN – har gått til folkerettsstridige og massive angrep på Iran. Samtidig har folkemordet mot palestinerne gått inn i sitt sluttkapittel. Mens mediene leverer stemningsrapporter fra Tel Avivs bomberom, fortsetter massemordkampanjen og amputeringene uten bedøvelse i Gaza. Israel har brukt krigen mot Iran som avledning til å fullføre planene om å annektere hele Vestbredden, og eskalerer massakrene på utsultede og dehydrerte palestinere som venter på utdeling av næringsfattige matsmuler. Til tross for dette går flere norske og europeiske opinionsdannere god for at det er Iran snarere enn Israel som utgjør den dimensjonerende sikkerhetstrusselen i Midtøsten. Ine Eriksen Søreide fra Høyre mener Iran selv bærer mye av ansvaret for at Israel har gått til krig, at Iran undergraver internasjonale lover og at Israel forsøker å eliminere en reell trussel. Hun minner også om at Iran er et religiøst autoritært regime som undertrykker egen befolkning, i et forsøk på å ytterligere underbygge at det er akseptabelt å bombe landet.
Qasim Ali25. juni
Alvorlige konsekvenser
I dag er det tre år siden det målrettede terrorangrepet mot skeive under Oslo Pride. Frem til nå har det vært mangel på kunnskap om konsekvensene av angrepet. Den nylig publiserte 25. juni-studien fra NKVTS viser alvorlige konsekvenser av terrorangrepet for de direkte rammede, og at mange fortsatt ikke har fått den helsehjelpen de trenger. I en foreløpig upublisert spørreundersøkelse har vi undersøkt konsekvensene av terrorangrepet for 906 LHBTIQ+-personer/skeive i Norge, både for direkte berørte som opplevde terroren på nært hold og for andre som ble indirekte rammet fordi de identifiserer seg som skeive. Studien viser at terrorangrepet 25. juni 2022 hadde dyptgripende negative konsekvenser for skeive i Norge og at mange nå opplever det norske samfunnet som mindre inkluderende enn før. Funnene viser, for det første, at terrorangrepet har hatt svært negative følelsesmessige konsekvenser for skeive i Norge, både for de som var til stede i området under angrepet (127 respondenter) og for andre skeive. Et svært stort flertall i begge grupper (omtrent ni av ti) svarte at de i ganske stor grad eller i svært stor grad har blitt opprørte og sinte.
Birgitte P. Haanshuus, og Øyvind Bugge SolheimPpu
Ta vare på lærerstudentene
Man hører stadig vekk at læreryrket er «verdens viktigste jobb». Likevel kan jeg ikke si at jeg sitter igjen med den følelsen etter et år med praktisk-pedagogisk utdanning ved Utdanningsvitenskapelig fakultet ved UiO – den største institusjonen for lektorutdanning i landet. Året med PPU har etter min mening manglet retning, ambisjon og et tydelig mandat. Vi har hørt utallige forelesninger og lest et utall artikler om vurdering, klasseledelse og profesjonsetikk, for å nevne noe, men praten om viktigheten av lærergjerningen har helt uteblitt. Vi har ikke lært noen verdens ting om noe som kan ligne på en gryende yrkesstolthet – noe som kunne gitt oss en retning og et mål med lærergjerningen vi har valgt å trå inn i. Min siste dag på PPU møtte jeg opp på Blindern med stor spenning til det som skulle være min aller siste dag som student, etter seks år på UiO. Det jeg og cirka 140 andre studenter møtte var et halvhjerta opplegg der vi, de 140 voksne menneskene med mastergrad, skulle sette oss sammen og lage en plakat som dreide seg om tverrfaglighet for våre fiktive elever. Vi ble delt inn i grupper, fikk utdelt noen fargetusjer, saks, lim og tre timer til å runde av et år med intensivt lærerstudium for å kulminere kunnskapen vår i denne plakaten. Så var det hele, til min store forbauselse, over – hele året med PPU ble avrundet uten noe mer fra eller til. Etter plakatene var laget hadde ikke professorene eller førsteamanuensene i utdanningsvitenskap noe som helst mer de ville si oss før vi skulle ta fatt på «verdens viktigste yrke». Vi fikk ingen gratulasjon for fullført lektor (med opprykk)-utdanning, ingen lovord eller visdomsord på vei inn i lærergjerningen. Ingen klapp på skulderen eller motivasjonsord om praksissjokk eller hvorfor det er viktig å ha gode og motiverte lærere, ingenting om hvilken forskjell vi kunne utgjøre. Jeg gikk fra universitetet min aller siste dag som student og følte meg rett og slett litt trist. Var det virkelig dette som skulle motivere oss til å bli lærere?.
Gabriella Bøgle-González