Man hører stadig vekk at læreryrket er «verdens viktigste jobb». Likevel kan jeg ikke si at jeg sitter igjen med den følelsen etter et år med praktisk-pedagogisk utdanning ved Utdanningsvitenskapelig fakultet ved UiO – den største institusjonen for lektorutdanning i landet.
Allerede abonnent? Logg inn
Det er prisverdig at Guri Kulås gjennom Klassekampen (8. mars) opplyser oss om det tvers igjennom sjuke vedtaket (85-80, 13 avholdende) på Rødts landsmøte om at partiet nå går inn for å legitimere MMA og thaiboksing – noe som ellers ville ha gått under radaren her i gården. Dette bringer uvilkårlig tankene hen på et annet vedtak, nemlig opphevelsen av forbudet mot proffboksing, som den 1.10. 2016 ble feiret med et Høyre-jippo i Oslo Spektrum. Statsminister Solbergs oppglødde ord fra denne oktoberkvelden for snart ni år siden skingrer fortsatt i ørene: «Dette var utroliggøy, men gikk jo litt fort,» syntes hun, etter at den ene kamphønen hadde klabbet til den andre ved et øyeblikks uoppmerksomhet, fortsatt med å gyve løs på den uheldige, dæljet henne midt i ansiktet til hun hang over tauene mens blodet rant, var på vei til å fortsette maltrakteringen i bakhodet på offeret, men ble heldigvis stoppet av dommeren før hun fikk gjort ytterligere skade. Jeg for min del får en guffen følelse av sånne scener – og av hele stemningen, vil jeg si. Det var noe så barnslig, noe så umodent trassaktig og samtidig ytterst usivilisert og skremmende over disse som satt der på første rad, liksom triumferende pekende nese til alle de forhatte formynderne som nå endelig var satt grundig på plass, alle disse fintfølende sosialistene, politisk korrekte kjerringene og nevrokirurgpinglene som vil forby alt det de ikke liker. Hadde de ikke lov til å feire litt nå, slå ut håret etter 35 tomme år, hovere og drite litt i alt moralpreiket om holdninger og signaler og mobbing og alt sånt stress? Ta seg en slurk eller to av plastølglassene, la seg rive med av blodrusen og utvide kulturbegrepet litt her i detta pottitlandet? Selv snart ni år senere blir jeg ikke kvitt disse invaderende bildene, særlig ikke dét av statsministeren som klapper smilende og begeistret mens blodet renner nedover ansiktet til hennes heltinnes halvt svimeslåtte offer. Jeg oppfordrer de 85 (!) (+13) landsmøtedelegater til å reflektere litt rundt hvilket selskap de befinner seg i.
Jan Ivar KristiansenFaren min kjørte drosje i Oslo fra før 1940 til han ble pensjonist en gang på 70-tallet. Det var ikke veldig godt betalt å kjøre drosje, men familien levde av det, med en normal arbeidstid for far. Det jeg husker, er sett gjennom et barns øyne. Far var ikke drosjeeier, han var sjåfør for broren sin som hadde drosjeløyve. I Oslo var det et visst antall løyver. Drosjeeierne hadde en bil, og en ansatt sjåfør i tillegg til seg selv. Noen få hadde et ekstra løyve, en reservebil som kunne settes inn i særskilte perioder.
Ellen Jensen RoalkvamLars Risan mener han har gjort en spektakulær oppdagelse, nemlig forskning som viser at «relativt økologisk rik gammelskog vokser kraftig» (Klassekampen 16. juli). Det er en oppdagelse som fortjener en kommentar. Denne gammelskogen vokser i areal bare fordi den ennå ikke er hogget. Risan har Nibio som kilde, men har ikke fått med en viktig rapport derifra som viser at to tredeler av norske skoger er flatehogd per i dag. Dette har skjedd etter siste krig og denne skogen er ennå ung. Dagens hogst skjer hovedsakelig i den ikke flatehogde tredje delen som går under navnet naturskog.
Olav Hjeljord