Jeg husker ikke nøyaktig når jeg fikk vite om tingen fra dypet for første gang. Det må ha vært i tenårene, da lurvete Lovecraft-pocketbøker slengte rundt på gutterom og i fellesarealer, og jeg ble kjent med folk som drev med rollespill. Selv om jeg husker å ha lest novellen som startet det hele, avbrøt jeg ekspedisjonen nokså tidlig. I en tekst om Lovecrafts marerittaktige verden, med skapninger som blekksprutaktige Cthulhu fra novellen ‘The Call of Cthulhu’ (1926), ville det vært fristende å si at det var fordi jeg ikke orket synet – som så mange av Lovecrafts protagonister, forgjeves, prøver å glemme det de har sett.
Slik var det ikke helt. Det var noe der som frastøtte, rett nok, og det var jo også meningen. Lovecrafts verden er ekkel, slimete, feil – et vedvarende mareritt av råtnende materie, fæle ruiner, misformede og gale folk og det som mye verre er, eldgamle og innfule skapninger som slumrer under overflaten. Et kaldt ubehag kryper opp mellom setningene og fjerner ethvert håp om en lykkelig slutt, men det var ikke egentlig dét som skremte meg bort.
Det var noe fanatisk, kultaktig ved forfatterskapet. Lovecraft, følte jeg, var domenet til folk (ofte menn) som kunne få en underlig glød i øynene og bryte ut i okkulte utrop:
Ph’nglui mglw’nafh Cthulhu R’lyeh wgah’nagl fhtagn! («I sitt hjem i R’lyeh venter den døde Cthulhu og drømmer»)
Livet er heslig
Effekten var tilsiktet, om man skal tro Michel Houellebecqs essay «H. P. Lovecraft: Mot verden – mot livet». Essayet kom i 1991 og er nå gitt ut på norsk, oversatt av Hanne Herrmann. Det ble skrevet etter at Houellebecq hadde debutert, men før de store romanene hans. I essayet nærmer han seg Lovecraft både som kritisk leser, kollega og ikke minst fan.
For Houellebecq var en av dem som leste Lovecraft i tenårene og ble frelst, og han kobler dragningen til et grunnsyn: Livet er et helvete. Verden er ekkel, brutal og håpløs. Eller, som han siterer fra novellen ‘Facts Concerning the Late Arthur Jermyn and His Family’ (1920): «Livet er heslig, og i bakgrunnen, bak det vi kjenner til og vet om, dukker lysglimt fra en demonisk sannhet opp og gjør den tusen ganger hesligere for oss».
Det som skiller Lovecraft fra andre skrekkforfattere, skriver Houellebecq, er først og fremst hans gjennomført materialistiske syn: Monstrene er ikke overnaturlige, de er underlagt de samme naturlovene som oss – og de er like meningsløse. Umotivert ondskap, som iblant antar form av noe svært og slibrig med fangarmer og øyne, andre ganger som en amorf masse som kan bryte opp i myriader av små krypende ting. Grusomheter med navn som låter som mørke besvergelser: Yog-Sothoth, Nyarlathotep, Soggoth.
Cthulhu-komplekset
Ingen er like kjent som Cthulhu. En skapning så fæl at den ikke kan beskrives med ord, som først dukket opp i ‘The Call of Cthulhu’ og siden har vokst tentakkelaktig inn i kulturen. Først i flere av Lovecrafts egne noveller, så i nye bøker, tegneserier, filmer, musikk, rolle- og dataspill; overalt finnes klissete, fuktige spor. Cthulhu har gitt navn til nettroll og akademiske teorier, han er nerdenes totemdyr og samtidig et mainstream meme som trykkes på T-skjorter og selges i plysjversjoner. Jeg forestiller meg Lovecraft som roterende i graven.
Han ble aldri mainstream. Howard Philip Lovecraft ble født i 1890 og døde av kreft i 1937. Han fikk aldri utgitt en bok mens han levde; novellene hans ble for det meste publisert i tidsskriftet Weird Tales. I dag finnes de som et okkult lag under det popkulturelle Cthulhu-komplekset. Den fantastiske litteraturen har fått økt status, til gjengjeld er mannen selv vanskelig å ta i; Lovecraft var en innbitt, hatefull rasist og antisemitt, hvis private skriverier om andre «raser» får dagens kommentarfelt til å blekne.
Houellebecq beskriver Lovecraft som en snål og paradoksal skikkelse: en pengeløs gentleman som motvillig skrev for «et publikum av svin»; en følsom estet som kunne bli henført av vakre ting, men nesten utelukkende skrev om det frastøtende. En mann med en uhyre rik fantasi, som ikke klarte livet. «Lovecraft visste at han ikke hadde noe til felles med verden», skriver Houellebecq. Han skrev for å komme vekk fra den.
Myter, drømmer og folketro
Hva var det med ‘Cthulhu’, en novelle Lovecraft selv kalte «nokså middelmådig», men som ifølge Houellebecq er den første av hans «store fortellinger»? Den har noen grunnleggende bestanddeler: En ung, mannlig protagonist som kommer på sporet av en nedgravd hemmelighet. Glimt av monsteret, delvis menneskelig, delvis blekksprut, høyst levende og ytterst ondt. Mystiske budskap i fremmede språk, reiser over land og hav, myter, riter.
Det som skiller seg ut, er fortellerperspektivet. Lovecrafts noveller er aldri som røverhistorier rundt bålet, der fortelleren drar litt på med glimt i øyet. Her er øynene oppsperret i dødsangst, svetteperlene på panna til å ta og føle på. Vår mann har sett noe – og som det heter på internett, what has been seen cannot been unseen. Som Houellebecq skriver, luller Lovecraft aldri leseren inn i illusjonen av trygghet; han angriper direkte, hensynsløst.
Noen Lovecraft-forskere mener at en inspirasjonskilde for ‘Cthulhu’ var Alfred Tennysons sonett ‘The Kraken’ fra 1830, som skildrer et slumrende uhyre på havets dyp, som vil vekkes i apokalypsens ild:
Below the thunders of the upper deep;
Far, far beneath in the abysmal sea,
His ancient, dreamless, uninvaded sleep
The Kraken sleepeth: faintest sunlights flee
Andre har pekt til myter og folketro. Lovecraft sa at ideen kom til ham i en drøm, et motiv han ofte bruker: Folk får livaktige drømmer om noe de ikke forstår, men viser seg å samsvare med legender og kulter i isolerte strøk. Lovecrafts hovedpersoner er utforskere – vitenskapsmenn, journalister – men de er ikke drevet av håp om å finne gull eller skatter. De vet at ondskapen er overalt. Likevel må de ut og se.
Et høydepunkt i forfatterskapet er den romanlange novellen ‘At the Mountains of Madness’ (1931) som beskriver en ekspedisjon til Antarktis. Forskerne oppdager en gigantisk fjellkjede som viser seg å huse restene av en utdødd sivilisasjon. I utstrakte, svimlende scener virrer fortelleren rundt i ruinene og forstår ingenting og alt av det han ser. Bygningene unndrar seg forståelse; proporsjonene er feil, vinklene umulig. Som alt i det lovecraftske universet oser byen ondskap og fordervelse, samtidig som den har en magnetisk tiltrekningskraft.
Rasistiske nevroser
En annen fortelling som har etset seg i minnet er ‘The Shadow over Innsmouth’ (1931). Hovedpersonen blir sittende fast i et fiskevær der folk har merkelige ansikter og snakker rart, og deler en forferdelig hemmelighet. Jeg husket den gjennomgripende, gotiske uhyggen, stanken av tang og forråtnelse, stillheten, rallingen fra en forfyllet sjøulk som vet.
Ved gjenlesning er novellen uhyggelig på en annen måte. «[…] det falt meg aldri inn at modellene til de marerittaktige vesenene som han beskriver i fortellingene, kunne være virkelige mennesker», skriver Houellebecq. Lovecrafts brev og notater, særlig fra da han bodde i New York i 1925, levner imidlertid ingen tvil: Her skriver den høflige og forsagte forfatteren med et frådende hat om alle som ikke er like hvite og angelsaksiske som ham selv. Byen er et befengt Babylon, befolket av det han beskriver som degenererte, misformede, vanskapninger, rotter.
«Jeg forestiller meg Lovecraft som roterende i graven.»
Mens seinere Lovecraft-adaptasjoner ofte har forsøkt å tone ned rasismen, mener Houellebecq at rasehatet er sentralt for å forstå Cthulhu-mytoset. I New York går Lovecrafts tidstypiske, reaksjonære holdninger over i en «rasistisk nevrose», skriver han, en tilstand av paranoia, frykt og avsky som får ham til å fantasere om utryddelse. Det er her de deliriske skrekkvisjonene i «de store fortellingene» oppstår, mener Houellebecq, der det verste ikke engang er De Eldgamle, men blandingen av menneskelig og umenneskelig.
Essayet gir en interessant inngang til Houellebecqs eget forfatterskap, der avsky og forakt overfor det moderne samfunn gir en ond energi til romaner som «De grunnleggende bestanddeler» (1998). Det er ingen tvil om at han føler en form for fellesskap med Lovecraft, denne kultiverte, intelligente, ubrukelige mannen som begynner å hate som følge av en dyp, eksistensiell frykt. Hovedpersonene hos Lovecraft ligner ham selv, påpeker Houellebecq – og de er ofre. Han skriver sin egen undergang.
Novellene uttrykker en dyp forståelse av å være byttedyr. Det verste er ikke å bli spist. Det verste er å vite at rovdyrene finnes. Protagonistene i Cthulhu-stoffet er nedtynget av fryktelig og forbudt kunnskap. Som geologen William Dyer i ‘At the Mountains of Madness’ og hans unge kollega Danforth, som er et nervevrak, rammet av rykninger og maniske anfall. Sannheten om verden er ikke til å leve med.
I speilverdenen
Blant de mange underlige flaggene som vaiet foran den amerikanske Kongressen den januardagen i 2021, var det ett jeg la merke til. Flagget, midt i folkehavet som hadde kommet for å markere at de ville ta tilbake landet sitt, eller for å ta det, koste hva det koste ville, viste et oransje blekksprutaktig vesen og teksten «Unleash the Kraken».
Siden jeg hadde brukt altfor mye tid inne i en verden som jeg helst ikke skulle ha visst noe om, forsto jeg hva flagget refererte til: Sidney Powell, en av advokatene til Donald Trump som skulle bevise at valget i 2020 ble «stjålet» fra ham, hadde truet med å «slippe fri Kraken» i retten – en uventet poetisk variant av å slippe helvete løs. Men blekkspruten som var tegnet oppå et mørkt verdenskart, ga også andre assosiasjoner: til globale sammensvergelser, eller mørke krefter på havets dyp – Cthulhu.
Teoriene som svirret på nettet om det stjålne valget var tett sammenvevd med andre, eldre teorier om ting som skjedde under jorda, i mørke tunneler og pizzakjellere, med aktører som ikke var fullt ut menneskelige. QAnon-bevegelsen hevdet at Hillary Clinton og andre maktmennesker holdt på med pedofile ritualer og barnedrap, påstander som dro næring av gamle fortellinger om menneskeofring og demoniske krefter.
I boka «Dobbeltgjenger» (2024) skriver Naomi Klein om tilblivelsen av en parallell politisk virkelighet, en speilverden, som hun kaller det, bygget på en overbevisning om at verdens eliter skjuler sannheten for oss. Ingenting var viktigere for å bygge dette universet, der skepsis til makta smeltet sammen med varsler om det Onde, enn ideen om forbudt kunnskap: noe fordekt og fryktelig, med sprengkraft til å endre (eller ende) verden slik vi kjenner den.
«Lovecraft var en innbitt, hatefull rasist og antisemitt.»
Klein beskriver sitt møte med speilverdenen som en hallusinatorisk og svimlende opplevelse, et angrep på sansene. Ingenting henger sammen, alt er feil, det er blindveier og trollspeil. Erfaringen er som den onde arkitekturen hos Lovecraft, der vinklene er umulige og drømmens logikk tar over. Og det er flere forbindelser: Univers som lages av et fellesskap, bygget på delte troper som hektes sammen til kjeder av frykt og avsky.
Kollektiv myteproduksjon
‘The Call of Cthulhu’ var starten på en «folkelig mytologi», skriver Houellebecq. Først var det venner og beundrere av Lovecraft som, med «mesterens» aktive samtykke, begynte å skrive videre. Mye av kraften i stoffet ligger i at vi aldri får se alt; vi får rykter, bruddstykker og navn som slenges rundt som gamle kjenninger; R’yleh, Dagon, Tcho-Tcho-folket i Nord-Tibet, den «gale araberen» Abdul Alhazred som skrev «Necronomicon», en bok så ond at den bare kunne hviskes om. Boka har ikke bare inspirert kunstnere, spillutviklere og metallband, den er også gitt ut, flere ganger, og kan kjøpes på Amazon.
Det er et strålende paradoks: Fantasien til en ensom, hatefull nerd fra New England har avfødt et vell av skapninger, noen monstrøse, andre vidunderlige, som gudenes barn i andre mytologier. Mens det finnes de som ønsker å beholde Lovecraft for seg selv, en kult for de som avviser livet, i Houellebecqs ord, er det han har skapt levende, ureint og uregjerlig.
Moderne konspirasjonsteorier har blitt beskrevet som en form for kollektiv myteproduksjon; en praksis som kan minne om fan fiction. QAnon-bevegelsen bygget på «drops», små biter av «informasjon» som ble bygget ut til narrative katedraler av et ansiktsløst fellesskap. Byggverkene tåler ikke kritisk granskning, vinklene er helt feil og de burde bryte sammen ved berøring – men de står, holdt oppe av noe som er sterkere enn geometri og logikk.
Frykt og fantasi
«Ingen av Lovecrafts noveller står alene. De er hver især og seg imellom et stykke naken, ulende angst», skriver Houellebecq. Høres ikke dette ut som QAnon, en manisk jakt etter koder og symboler under overflaten som kan bevise det man alt vet? «Gjør din egen research», er mottoet til både konspirasjonsteoretikere og de politiske bevegelsene som slår mynt på dem, men dette handler ikke om å finne svar. Man vet jo hva de vil finne, når de begynner å grave i jorda.
I «Dobbeltgjenger» tar Naomi Klein speilmetaforen videre: Jakta på den usynlige ondskapen overalt, monstrene og uhyrene og de hemmelige kjellerne, handler om å ikke ville konfrontere ondskapen i oss selv, skriver hun: som kultur, som folk. Houellebecq er inne på en motsatt speileffekt når han forklarer Lovecrafts «rasistiske nevrose» med frykt: Fantasiene om utryddelse og vold springer ut av frykten for å selv bli utslettet.
Nei, ikke frykt: viten. For det onde vil aldri bli borte, og i motsetning til i kristendommens mytologi finnes det ingen frelse noe sted. Å, at jeg måtte lese disse mørke ord! For å sitere fra åpningen av ‘The Call of Cthulhu’:
Vi lever på en fredelig øy der uvitenheten råder omgitt av evighetens svarte hav; det var aldri meningen at vi skulle reise langt av sted. Vitenskapene […] har så langt vært til liten skade for oss, men en dag vil sammenføyningen av all denne spredte kunnskapen åpne opp for en skrekkinngytende kunnskap om virkeligheten og om vår plass i den slik at vi enten mister forstanden på grunn av det vi får se, eller flykter fra det dødbringende lyset og inn i en ny mørk tidsalders fredfylte ro.
