Vest-Sahara er verdens største såkalte «ikke-selvstyrte territorium». Slike er regulert i kapittel XI i FN-pakten, og senere konkretisert: Uavhengighet – eventuelt andre løsninger – skal skje etter en folkeavstemning. FN-pakten slår også fast i artikkel 1.2 at folks rett til bestemmelse er del av FNs formål.
Allerede abonnent? Logg inn
Bjørgulv Braanen skriver i sin leder i Klassekampen 21. oktober: «Å innføre EUs tollregime på kinesiske elbiler er ikke i Norges interesse. Vi har ingen bilproduksjon og industri å beskytte». Jeg skal ikke mene så mye om bruk av toll som virkemiddel, men Braanen tar feil når han påstår at vi ikke har industri å beskytte. Viktige norske industribedrifter i Årdal, Kongsberg og Raufoss har over lang tid utgjort en viktig del av verdikjeden for europeiske bilprodusenter. De er alle høyteknologiske og innovative med unik kompetanse. Direkte og indirekte skaper disse virksomheten mer enn tusen arbeidsplasser i Norge.
Rolf E. AkselsenIkke alt som kan telles, teller, og ikke alt som teller, kan telles», slo sosiologen William Bruce Cameron fast på 1960-tallet. Denne erkjennelsen gjør vi lurt i å ha i mente i tider hvor det skrives spaltemeter etter spaltemeter om hva som skal skrelles vekk fra bistandsbudsjettet. Norads eget fagpressemedium, Panorama Nyheter, har hatt en egen Vendepunkt-føljetong med den talende tittelen: «Hva skal bort?» Signalene fra regjeringen er relativt tydelige. Pengene skal i større grad konsentreres om færre prosjekter, i færre land og gjennom færre, men større, organisasjoner. Dette ser man tegn til alt i statsbudsjettet for 2027, selv om de virkelig store endringene først forventes å komme i neste års budsjettforslag for 2028. Når harde prioriteringer skal gjøres er det forståelig at man velger de prosjekter som tydeligst kan dokumentere måloppnåelse og effekt. Vaksineprogrammer er kanskje det beste eksempelet. Det er enkelt å kvantifisere tiltakene, antall vaksiner satt, og effekten, færre mennesker smittet. I motsatt ende finner man prosjekter som tar sikte på å løse konflikter, eller endre holdninger. Arbeid for fred, likestilling og menneskerettigheter, institusjonsbygging, styrking av sivilsamfunn, og demokrati kan også telles, men antall mennesker nådd er sjelden like imponerende som eksempelvis vaksinering, utdeling av kontanter eller skoleplasser. Og effekten er adskillig vanskeligere å måle.
Ingrid Rosendorf JoysKlara Furuberg vil løse Pisa-lesekrisen med evidens, men hun glemmer mistilliten som følger med. Ved tusenårsskiftet forankret OECD sin Pisa-satsing i en evidensbasert pedagogikk bygget på «det som virker». En metodologisk uenighet om hva som utgjorde «evidensbasert» forskning og «evidensinformert politikk» og om forholdet mellom kvalitative og kvantitative tilnærminger i skoleforskningen ble kalt et paradigmeskifte. OECDs mente at svak satsing på evidensbasert forskning var årsaken til en lite forskningsbasert politikk i en tid der behovet var stort. Nye satsinger vektla den samme type forsøk innen utdanning som i medisin, jordbruk og teknologi. Behovet for satsinger for å forbedre effektiviteten i utdanningssystemer gjorde at OECD også undersøkte hvordan utdanningssektoren kunne lære fra ingeniør-, helse og informasjonsteknologisektoren for å møte kravene og behovene fra den nye kunnskapsøkonomien i kunnskapssamfunnet.
Simon Malkenes