For ti års tid siden var jeg medlem av den svenske Bergwallkommisjonen, som hadde i oppdrag å avklare hvordan Thomas Quick med urette kunne bli dømt for en rekke drap, noe vi gjorde i rapporten SOU 2015:52. Det mest sentrale funnet vårt var å se den skremmende effekten av «gruppetenkning», som ledet ikke bare etterforskingen, men også domstolene, rett i bekreftelsesfellen. Mistanken om at Quick var skyldig førte til en ensrettet etterforsking, hvor det meste gikk ut på å få bekreftet mistanken. Sakene ble presentert for ukritiske dommere med en velfrisert bevisføring, med helt avgjørende skjevheter. Resultatet ble en justisskandale.
Bekreftelsesfellen er dessverre ikke en ukjent størrelse i norsk politis historie. Sakene om Fritz Moen og om fetterens skjebne i Birgitte Tengs-saken er velkjent. I 1994 ble en fem år gamle jente funnet død i en akebakke på Tiller i Trondheim. Tre gutter i alderen 4 til 6 år ble stemplet som drapsmenn allerede etter ett døgn. Først i 2023 ble de renvasket. Viggo Kristiansen hadde en kamerat som vitnet mot ham, og problemet med at mobildata pekte i en annen retning, havnet i skyggen. Svaret ble fengsel i 21 år; senere gjenopptagelse og frifinnelse. Da politiet i Hordaland fant en 9-åring hengende død i en beltereim i et dørhåndtak var den umiddelbare slutningen, merkelig nok, at det måtte være selvmord. Dette styrte det lille som ble foretatt av etterforsking, og saken ble lagt bort. Takket være innsatsen til politimannen Robin Schaefer ble saken gjenåpnet og morens tidligere samboer dømt for drap.
Saker spredt over mange år, hvor det skjer samme type feilgrep.
Journalist Per Asle Rustad har skrevet en bok om straffesaken mot politimannen Eirik Jensen: «Dømt på løgner». Jensens sak handler i korthet om at han (i hovedsak) ble tiltalt for under særdeles skjerpende omstendigheter å ha medvirket til ulovlig innførsel eller forsøk på innførsel av et meget betydelig kvantum narkotika. Han ble først dømt i tingretten, men i lagmannsretten mente juryen at han ikke var skyldig. Dette godtok ikke de tre juridiske dommerne, som satte juryens kjennelse til side. Saken kom opp på nytt, denne gangen uten jury, og han ble dømt til 21 års fengsel.
Jeg har lest Rustads bok. Her er det elementer som er skremmende gjenkjennbare fra Quick-utredningen. Det uroer meg. Det er grunn til å se på noen av de forholdene han drøfter.
Men først: Forfatteren spør i en samtale med Jensen hvordan det kjennes å være Norges dummeste mann. For det må han jo være, om dommen legges til grunn.
Vel, selvsagt kan han være det. At ledende politifolk kan være kjeltringer, bør ikke overraske. Den svenske politisjefen Göran Lindberg ble i 2010 dømt til seks og et halvt års fengsel for en rekke sexovergrep. Jari Aarnio ble i 1987 kåret til «Årets politi» i Finland. Nå er han mer kjent for å ha hjulpet til med å smugle store mengder hasj til Finland, en virksomhet som i 2016 ble belønnet med 13 års fengsel. Så hvorfor skulle vi ikke ha en kjent og forbrytersk politimann også i Norge?
Men hvem var nå Jensen og hva drev han med?
Eirik Jensen framsto ikke akkurat som en A4-politimann i uniform. Mannen var rufsete, tatovert og kjørte Harley; med andre ord til forveksling lik en del av de typene politiet jakter på. Den ytre kontrasten til dagens striglede politifolk, som er iført kampuniformer og har en Heckler & Koch P30på hofta, er markant. Hvis man først skulle se for seg en «skitten» politimann, var det ikke unaturlig at Jensen dukket opp på radaren.
Dessuten levde han deler av sitt politi-liv «på bakken», hvor han hadde mye direkte kontakt med kjeltringer. Folk flest, ei heller dommere, vet ikke så mye om hvordan arbeidsdagen til folk i Jensens jobb ser ut, eller rettere: i hvert fall så ut da Jensen var aktiv; hvordan de konkret jobbet med etterretning, kildenettverk og kildepleie i det kriminelle miljøet. Boka «Politi & røver» av Ketil Østli gir et bilde av denne virkeligheten, som viser hvordan etterretningsvirksomhet og spaning på mange måter skjedde i en gråsone. I dette miljøet var Eirik Jensen en konge på haugen. Arbeidet hans førte til store oppklaringer og høy tillit fra sjefene.
Jensen fulgte ikke alltid reglene, selv ikke de han selv hadde initiert eller utformet. I en etat der regler står sentralt, er det vel ikke så overraskende hvis ledere reagerer på slikt, regler skal nå engang følges. Paradokset er at de ikke reagerte.
At straffbare forhold ikke ble forfulgt når noen var villig til å gi politiet viktige opplysninger om andre og større saker på, var ikke ukjent tidligere, og det skjer vel fremdeles. Det lar seg gjøre å tenke at innførsel av sterkere stoffer er mer interessant for politiet (og samfunnet) enn innførsel av hasj, og at en følge av en slik tankegang kan være å velge å overse hasjsmugling for å ta de som smugler amfetamin, kokain og opioider. Jensens utsagn i retten om at han ikke kjente til at Cappelen drev med hasj, virker imidlertid lite troverdig.
Men tanken melder seg: ble han for høy på seg selv? Kanskje tenkte han at det var urettferdig at kjeltringer hadde masse penger og ikke han, kanskje ble han fristet til å krysse den blå linja?
Det vet vi ikke, så vi må se på bevisene. Så kan man si: hvorfor det, dette har jo Borgarting lagmannsrett allerede gjort i dommen de avsa 19. juni 2020, og som hvem som helst kan få tilsendt ved å kontakte retten? Problemet er at når man fem år senere leser dommen i lys av Per Asle Rustads bok, er den ikke lenger så overbevisende.
Bevisene mot Jensen var i første rekke to forhold: Forklaringen fra medtiltalte Gjermund Cappelen og en analyse av et utall tekstmeldinger. Men også analysen av tekstmeldingene henger på om Cappelens forklaringer er sannferdige.
Å vurdere om noen snakker sant – troverdigheten – er en vanskelig øvelse. Ingen faggruppe kan hjelpe dommere med dette. Slike vurderinger vil måtte bygge på et uvitenskapelig skjønn. I dette ligger at vurderingen kan bygge på momenter som ikke nødvendigvis er relevante, for eksempel på om vi liker eller liker vi ikke personen, med andre ord om vi er forutinntatte. Og har han løyet tidligere? Har han en interesse i å snakke usant? Er forklaringene konsistente over tid, eller utvikler de seg under avhørsprosessen i en retning politiet ser nytte av? Svaret på dette siste er ifølge Rustad at Cappelen på en rekke punkter har endret sine forklaringer underveis. Skyldtes det at hukommelsen fungerte bedre, eller er det et mønster i hvordan forklaringene tilpasser seg politiets forventninger? Rustads svar er det siste.
Det er naturlig å dra en linje til etterforskingen og iretteføringen av straffesakene mot Thomas Quick. Han løy og bløffet i vilden sky, og «tilsto» over 30 drap. Verken politiet eller retten forsto at det meste av dette var ren dikting. Og jeg tenker: Kanskje er det vanskelig for dommere å virkelig forstå at noen kan være en gjennomført patologisk løgner, som utelukkende tenker på hva som tjener ham selv og ikke bryr seg om hva som er sannhet.
Interessant er det også at Cappelen i en rekke år har sviktet sine «venner», ved å være kilde for politiet. Hvorfor, hva var det som gjorde at han valgte å «sladre» til politiet? Det kan være naturlig å tenke at dette gir et bilde av en personlighet, hvis troverdighet det kan være grunn til å tvile på. Og er det uten interesse når Cappelens «samarbeidspartner» Garbin er klar i sin vurdering av ham: «Han lider av Münchhausen»? Münchhausen var en bløffmaker, kjent for å fortelle historier uten rot i virkeligheten.
Hva sier dommen om rettens prinsipielle syn på Cappelens troverdighet? Svært lite, om noe. Hans forklaringer synes å være direkte lagt til grunn for dommen, ikke ulikt hva som skjedde i sakene mot Thomas Quick i svenske domstoler.
«Bekreftelsesfellen er ikke en ukjent størrelse i norsk politis historie»
Dette er litt påfallende. Når domfellelsen i all hovedsak er basert på forklaringer fra en medtiltalt, vil det være naturlig med en generell drøfting av hvorfor retten stoler fullt ut på den medtiltalte. I denne saken var Jensen dessuten frifunnet av juryen. Vi vet jo ikke hvorfor juryen kom til dette resultatet, men det er naturlig å tro at det har å gjøre med bevisvurderingen av Cappelens forklaringer. Når de juridiske dommerne så satte juryens syn til side, må dette ha vært fordi de mente juryens bevisvurdering var uriktig.
Med denne forhistorien hadde det vært interessant om retten i den fellende dommen mer prinsipielt hadde drøftet det helt avgjørende grunnspørsmålet: Kan vi stole på Cappelen?
Mye av rettens bevisvurdering er knyttet til tekstmeldinger. I dommen nevnes 1525 «kommunikasjonshendelser», hvorav et fåtall er gjengitt. Det språklige innholdet i tekstmeldingene gir ingen indikasjoner på at de handler om hasj. De to tiltalte hadde helt ulike versjoner av hva tekstmeldingene egentlig handler om. Bevis for hvorvidt hasj var temaet, må derfor søkes andre steder. Helt sentralt vil det kunne være, dersom tidspunkt og innhold i meldingene samsvarer med en meningsfull kommunikasjon knyttet til dokumentert innførsel av hasj.
Et teoretisk eksempel på hvordan et avhør om dette kan bli feil: Cappelen sier han innførte hasj vinteren 20xx. Politiet finner sms-er fra 20. februar, og spør om innførselen kan ha skjedd omkring denne datoen, og han bekrefter dette. Kan avhørene ha artet seg slik?
Her oppstår med andre ord to problemer.
For det første hvorvidt innførselen av hasj er bevist gjennom objektive og etterprøvbare forhold, eller om det bare handler om hva Cappelen har forklart. Er «beviset» Cappelens forklaringer, vil det være helt sentralt om han har forklart seg om konkrete og tidfestede innførsler i første fase av avhørene, eller om forklaringene «utvikler» seg i avhørsprosessen. Thomas Quick var en mester i å oppfatte i hvilken retning politiet ønsket at han skulle forklare seg, og forklaringene ble mer og mer «riktige», sett fra politiets side, i de gjentatte avhørene. Forfatter Rustad hevder å kunne påvise at dette var hva som skjedde i Cappelens forklaringer. Er dette riktig, hadde det vært av interesse å vite om retten var klar over dette, og hvordan retten vurderte det. Men dommen er taus på dette punktet.
For det andre: tilfeldighetenes lov. Med dette store antallet tekstmeldinger, spredt ut over et langt tidsrom, ville det vært rart om ikke noen av dem sammenfaller med hasjinnførsler (gitt at tidspunktet for dette er dokumenterbart). Et utall av de konspirasjonsteoriene som verserer i dag, er basert på at noen finner en mening i det som egentlig er tilfeldigheter. Her møter vi igjen bekreftelsesfellen: Jakter man på et bestemt mønster i noe som er tilfeldig, kan man lett finne det. Skjedde dette i Jensens sak?
Et av de store problemene med Jensen-saken, er pengene. Jensen skal ifølge Cappelen ha fått 500 kroner per kilo innført hasj siden 1990-tallet, og han skal ha innført rundt 16 tonn. Mannen oser ikke akkurat av velstand, og intet tyder vel på at han har hemmelige konti i Luxemburg eller Vanuatu. «Follow the money» er et mantra for undersøkende journalistikk, men selv med slike beløp som verserer i denne saken er dette tydeligvis et knusktørt spor. Det er påfallende.
Å gjøre seg opp en mening om andres dommer er problematisk, når man ikke har vært til stede i retten og fått med seg bevisførselen. Dessuten er det begrenset hva retten må skrive i en dom om bevisene; retten skal etter loven angi hva den har funnet bevist og hovedpunktene i sin bevisvurdering. Problemet i denne saken er at hovedpunktet i bevisvurderingen er Cappelens troverdighet. Rakner denne, rakner egentlig mye av grunnlaget for hele saken.
Jeg sitter tilbake med en nagende uro etter å ha lest boka til Per Asle Rustad. Det er ingen god følelse. Boka bør leses av flere.
