Jeg er helt enig med Kjersti Ericsson når hun i Klassekampen 10. oktober skriver om den viktige kampen for likestilling i det norske samfunnet. Vi har kommet langt siden 1970, men det betyr ikke at regjeringen bremser arbeidet.
Allerede abonnent? Logg inn
Pisa-tala uroar. Skolen må skjerpe seg, foreldra må stille opp, mobilen må bort. Gutane skal meistre teksten, og mennene må tilbake til bøkene. Men kven tek ansvar for at dei finn forteljingar som fengjer? Etter tjue år som skrivar i utlandet vart eg lektor i vidaregåande og melde meg inn i Den norske Bokklubben for å lese meg opp på norsk litteratur. Å bli kjend med Nina Lykke og møte att Isabel Allendes gudgitte forteljeevne var to rikdommar eg ikkje ville vore utan. Likevel fekk eg raskt kjensla av at eg som mann ikkje høyrde til målgruppa. Mitt inntrykk var at åtte av ti bøker vende seg mot kvinnelege lesarar.
Pål AarsætherJeg leste professor Øystein A. Vangsnes sin artikkel «Nynorskeffekten» 7. oktober med interesse. Som stolt halv fjording vil jeg peke på andre faktorer som kan forklare de svært gode skoleresultatene: I statistikker fra da Sogn og Fjordane fortsatt var et fylke, hadde de lavest antall skilsmisser i landet, minst selvmord og blant de aller laveste eller laveste når gjelder rusavhengighet og generell kriminalitet. Kan man ikke bare si at Sogn og Fjordane er en del av landet med relativt harmoniske familier og individer og at dette også gir klare utslag i skoletrivsel og -prestasjoner?.
Knut-Jørgen PlesnerEt globalt fryktklima rundt kunstig intelligens er blitt drevet fram av dommedagsprofetier om KI-mytterier og superintelligens som utsletter menneskeheten. Fagfeltet Kunstig Intelligens ble til i 1956 og skulle simulere menneskelig intelligens. Så tok kampretorikken overhånd, og maskinene skulle nå beseire menneskelig intelligens. Et hovedproblem er at den saklige debatten opererer med svært uklare begreper. Vi vet fortsatt ikke hva menneskelig intelligens egentlig er, og dermed heller ikke hva «kunstig intelligens» betyr. Samtidig har forståelsen av menneskelig intelligens blitt stadig bredere. Likevel er KI-feltet gjennomsyret av metaforer som «maskinlæring» og «nevrale nettverk». Slike uttrykk kan være pedagogiske, men de skaper også inntrykk av at maskiner tenker og lærer som mennesker. Mer oppmerksomhet burde derfor rettes mot språket i KI-forskningen.
Leif Christian Lahn