Leder

Svekket valgdel­ta­kelse

En undersøkelse utført av Telemarksforsking på oppdrag fra Kommunal- og distriktsdepartementet, omtalt i Nationen, viser lavere deltakelse ved kommunevalg i sammenslåtte kommuner. De kommunene som ble sammenslått, hadde i gjennomsnitt en nedgang på 1,7 prosent i valgdeltakelsen ved lokalvalget i 2023. Tilbakegangen var størst i små kommuner med mindre enn 3000 innbyggere, der den var på hele fire prosent.

«Begrunnelsen for kommunereformen var styrket lokaldemokrati.»

Rapporten peker på at årsakene til nedgangen i den gjennomsnittlige valgdeltakelsen i sammenslåtte kommuner kan ha sammenheng med en følelse av mindre innflytelse. Dette underbygges med at i kommuner som utgjorde under 20 prosent av innbyggertallet i den nye kommunen, er tilbakegangen betydelig større sammenliknet med kommuner som ikke slo seg sammen. Flere undersøkelser viser at dess mindre kommunene er, dess mer deltar befolkningen i politikk på kommunenivå. Det er kanskje ikke så mange som husker det i dag, men en av begrunnelsene for Solberg-regjeringens kommunereform var styrket lokaldemokrati. Et av ekspertutvalgene som forberedte reformen, Vaboutvalget, skrev: «Utvalgets samlede vurdering er at økt kommunestørrelse vil kunne styrke lokaldemokratiet heller enn å svekke det.» Utvalget hadde selvfølgelig ikke noe forskningsmessig belegg for denne påstanden.

I det hele tatt legges det i slike sammenhenger altfor ensidig vekt på effektivitet og rasjonalitet – selv om heller ikke det alltid taler for sammenslåinger – mens demokratiske hensyn blir mindre vektlagt. Det er en grov forsømmelse. Det store grunnleggende problemet i mange vestlige land er en økende følelse av avmakt i breie befolkningsgrupper. Noe av det aller viktigste for å bryte denne tendensen er at demokratiet fungerer, med liten avstand mellom styrende og styrte. Kommunene er en av de viktigste politiske kanalene for folkelig deltakelse, innflytelse og medbestemmelse. I alle administrative reformer må derfor hensynet til demokratisk medbestemmelse stå sentralt. Kommunereformen var slik sett et skritt i gal retning.

Leder

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.

Arven etter terroren

Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen.