Leder

Svekket valgdel­ta­kelse

Bjørgulv Braanen

En undersøkelse utført av Telemarksforsking på oppdrag fra Kommunal- og distriktsdepartementet, omtalt i Nationen, viser lavere deltakelse ved kommunevalg i sammenslåtte kommuner. De kommunene som ble sammenslått, hadde i gjennomsnitt en nedgang på 1,7 prosent i valgdeltakelsen ved lokalvalget i 2023. Tilbakegangen var størst i små kommuner med mindre enn 3000 innbyggere, der den var på hele fire prosent.

«Begrunnelsen for kommunereformen var styrket lokaldemokrati.»

Rapporten peker på at årsakene til nedgangen i den gjennomsnittlige valgdeltakelsen i sammenslåtte kommuner kan ha sammenheng med en følelse av mindre innflytelse. Dette underbygges med at i kommuner som utgjorde under 20 prosent av innbyggertallet i den nye kommunen, er tilbakegangen betydelig større sammenliknet med kommuner som ikke slo seg sammen. Flere undersøkelser viser at dess mindre kommunene er, dess mer deltar befolkningen i politikk på kommunenivå. Det er kanskje ikke så mange som husker det i dag, men en av begrunnelsene for Solberg-regjeringens kommunereform var styrket lokaldemokrati. Et av ekspertutvalgene som forberedte reformen, Vaboutvalget, skrev: «Utvalgets samlede vurdering er at økt kommunestørrelse vil kunne styrke lokaldemokratiet heller enn å svekke det.» Utvalget hadde selvfølgelig ikke noe forskningsmessig belegg for denne påstanden.

I det hele tatt legges det i slike sammenhenger altfor ensidig vekt på effektivitet og rasjonalitet – selv om heller ikke det alltid taler for sammenslåinger – mens demokratiske hensyn blir mindre vektlagt. Det er en grov forsømmelse. Det store grunnleggende problemet i mange vestlige land er en økende følelse av avmakt i breie befolkningsgrupper. Noe av det aller viktigste for å bryte denne tendensen er at demokratiet fungerer, med liten avstand mellom styrende og styrte. Kommunene er en av de viktigste politiske kanalene for folkelig deltakelse, innflytelse og medbestemmelse. I alle administrative reformer må derfor hensynet til demokratisk medbestemmelse stå sentralt. Kommunereformen var slik sett et skritt i gal retning.

Leder

Flertall for skattekutt

Formuesskatt var blant de aller viktigste sakene i fjorårets stortingsvalgkamp. Borgerlige aksjonsgrupper og podkastere hamret løs på skatten. Inntrykket som ble skapt, var at landets rikeste ble ribbet til skinnet av en skattekåt regjering. Etter hvert krakelerte dette bildet. Noen av de gråtkvalte historiene om skatteflådde bedriftseiere som ikke hadde råd til å betale skatten, viste seg ikke å holde stikk. Skatten er heller ingen alvorlig hemsko for norsk verdiskaping.

Bjørgulv Braanen

Følgefeil

Den store pensjonsreformen som ble påbegynt i 2005, hadde to hovedmål: Den skulle få flere til å stå lenger i jobb, og den skulle redusere statens utgifter til folketrygda, sammenliknet med det gamle systemet. Metoden var å innføre et system med mye sterkere sammenheng mellom hva man har tjent i løpet av yrkeslivet, og hva man får i pensjon, og å innføre kraftig avkorting for de som går av tidlig. Problemet er at begge mekanismene rammer skeivt. I mai kom Pensjonspolitisk arbeidsgruppe, sammensatt av staten og partene i arbeidslivet, med sin årlige rapport. De viser at pensjonsreformen i 2025 hadde medført samla innsparinger på 18,5 milliarder kroner. Staten har fått lavere utgifter, og pensjonistene har fått mindre. De som særlig får mindre, er de som har tjent minst og gått av tidlig.

Pål Hellesnes

Løser ikke problemet

Fredag presenterte statsminister Jonas Gahr Støre regjeringens plan for raskere utbygging av vindkraft og kraftlinjer i Norge. Utredninger har vist at det tar inntil 14 år å planlegge, behandle og bygge store kraftledninger, og målet er å halvere tida det tar å bygge ut kraftnettet. Hovedgrepet er å fjerne flere av de tallrike utredningskravene og byråkratiske flaskehalsene som gjør at utbygging tar så lang tid. Miljøutredninger skal forenkles, statsforvalteren mister innsigelsesretten i vindkraftsaker, og NVE får maks to år på seg til å behandle søknader. Regjeringen vil også at kraft skal trumfe naturhensyn oftere. Nye ledninger skal som hovedregel bygges som luftspenn, ikke under jord eller vann, og miljømyndighetene blir pålagt å prioritere energi høyere enn før. Lite i norsk politikk vekker sterkere følelser enn vindkraft.

Lars Vegstein