Leder

Svekket valgdel­ta­kelse

En undersøkelse utført av Telemarksforsking på oppdrag fra Kommunal- og distriktsdepartementet, omtalt i Nationen, viser lavere deltakelse ved kommunevalg i sammenslåtte kommuner. De kommunene som ble sammenslått, hadde i gjennomsnitt en nedgang på 1,7 prosent i valgdeltakelsen ved lokalvalget i 2023. Tilbakegangen var størst i små kommuner med mindre enn 3000 innbyggere, der den var på hele fire prosent.

«Begrunnelsen for kommunereformen var styrket lokaldemokrati.»

Rapporten peker på at årsakene til nedgangen i den gjennomsnittlige valgdeltakelsen i sammenslåtte kommuner kan ha sammenheng med en følelse av mindre innflytelse. Dette underbygges med at i kommuner som utgjorde under 20 prosent av innbyggertallet i den nye kommunen, er tilbakegangen betydelig større sammenliknet med kommuner som ikke slo seg sammen. Flere undersøkelser viser at dess mindre kommunene er, dess mer deltar befolkningen i politikk på kommunenivå. Det er kanskje ikke så mange som husker det i dag, men en av begrunnelsene for Solberg-regjeringens kommunereform var styrket lokaldemokrati. Et av ekspertutvalgene som forberedte reformen, Vaboutvalget, skrev: «Utvalgets samlede vurdering er at økt kommunestørrelse vil kunne styrke lokaldemokratiet heller enn å svekke det.» Utvalget hadde selvfølgelig ikke noe forskningsmessig belegg for denne påstanden.

I det hele tatt legges det i slike sammenhenger altfor ensidig vekt på effektivitet og rasjonalitet – selv om heller ikke det alltid taler for sammenslåinger – mens demokratiske hensyn blir mindre vektlagt. Det er en grov forsømmelse. Det store grunnleggende problemet i mange vestlige land er en økende følelse av avmakt i breie befolkningsgrupper. Noe av det aller viktigste for å bryte denne tendensen er at demokratiet fungerer, med liten avstand mellom styrende og styrte. Kommunene er en av de viktigste politiske kanalene for folkelig deltakelse, innflytelse og medbestemmelse. I alle administrative reformer må derfor hensynet til demokratisk medbestemmelse stå sentralt. Kommunereformen var slik sett et skritt i gal retning.

Leder

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.