Fotballklubben Liverpool FC dyrket for noen år siden slagordet «This means more». Jeg husker jeg ble irritert over at en klubb påberopte seg at det betydde mer for deres tilhengere å støtte laget sitt enn det gjør for andre supportere og deres lag.
Allerede abonnent? Logg inn
Jeg tror kanskje Kypros er det landet det har gått lengst tid siden jeg besøkte. Det var på ingen måte det første landet jeg var i, men andre klassiske tidlig-reisemål for nordmenn som Sverige, Danmark og Spania har jeg vært tilbake i etterpå. I Kypros har jeg imidlertid bare vært den ene gangen på 1990-tallet. Eventuelt to, hvis man vil telle det sånn i og med at vi tok en utflukt til Israel og Palestina midtveis i det to uker lange Kypros-oppholdet. Minnene fra Kypros er dermed ganske fjerne i tid, men de fleste sitter godt likevel. Det var en klassisk familieferie i Syden, der mye av tida ble tilbrakt i og rundt bassenget. Jeg øvde meg på doble og triple saltoer under vann og tilbrakte såpass mye tid med hodet under overflaten at jeg fikk øreverk litt uti ferien.
Reisende backProlog: Sutring og klaging er deilig. Det er som en lekende vind fra tusen sommernetter danser gjennom kroppen når jeg for eksempel sier at Oslo er en stygg by. Derfor er det følgende ikke en tekst om hva som er rett, galt, dårlig eller bra. Det er en personlig utblåsning som egentlig ikke trenger å leses av noen. Annet enn meg selv. Det kan se ut som et egoistisk prosjekt, men det handler egentlig om verden utenfor meg selv. Dermed blir dette siste gang jeg bruker ordene jeg eller meg eller min. Og når det er et subjektløst prosjekt, som ikke bør leses av noen, fordi det handler om avsenders indre uro – så er det egentlig et ikke-prosjekt. Det er ikke så pretensiøst at det kan kalles et prosjekt, et eksperiment eller noe liknende.
TustenHva jeg tenkte da jeg flytta inn i det huset, jeg vet ikke. Jeg kjente bare han som flytta ut, en litt frika fyr med stor Warhammer-samling, som raskt viste seg som den mest normale av dem. Under bodde en far og en sønn på hvert sitt rom. Faren hadde en ekkel gul bart, sønnen var kroppsbygger og ingen av dem sa mye. En gang sønnen hadde fri fra jobb, spilte han Eminems «I’m sorry mamma, I never ment to hurt you» på repeat. Jeg spurte aldri hva greia var. Ved siden av meg bodde Georgieren. Han var stor og brei og jobbet på melkefabrikk på tidligskiftet, noe som innebar at ingen fikk lov til å bråke etter ni.
Donderdag