Akkurat nå

Kypros

Reisende back

Jeg tror kanskje Kypros er det landet det har gått lengst tid siden jeg besøkte. Det var på ingen måte det første landet jeg var i, men andre klassiske tidlig-reisemål for nordmenn som Sverige, Danmark og Spania har jeg vært tilbake i etterpå. I Kypros har jeg imidlertid bare vært den ene gangen på 1990-tallet. Eventuelt to, hvis man vil telle det sånn i og med at vi tok en utflukt til Israel og Palestina midtveis i det to uker lange Kypros-oppholdet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Tenk selv

Det henger et bilde av Lenin på kjøkkenet. Det er ikke mitt, men tilhører min romkamerat. Flere besøkende har tatt oss for å være leninister, for å ha blåst liv i AKP (m-l), vekket til live en for lengst utdatert bevegelse midt på Grünerløkka. Det har vi ikke, og til slike påstander svarer min romkamerat kontant at «jeg er anarkist». Ikke at det vekker mindre bekymring. Folk flest hever gjerne et øyenbryn og ser seg forundret om i rommet i påvente at totalt kaos. Litt kaos finner de nok, men ikke den typen de leter etter.

Ulvemor

Betyr mer

Fotballklubben Liverpool FC dyrket for noen år siden slagordet «This means more». Jeg husker jeg ble irritert over at en klubb påberopte seg at det betydde mer for deres tilhengere å støtte laget sitt enn det gjør for andre supportere og deres lag. Så jeg møter jo meg selv i døra her, men jeg tar sjansen likevel: Sist uke vant både Liverpool og mitt kjære Tottenham en pokal, og jeg føler meg trygg på at det betydde mer for min klubb. Tottenham slo Manchester United i europacupfinalen og vant et trofé for første gang på 17 år. Det er veldig lenge for en tradisjonell storklubb. Tottenhams trofétørke har blitt snakket så mye om at veien er kort til tomt premieskap hver gang noen nevner ordet støv. Flere internasjonale firmaer har brukt mangelen på pokaler i sin markedsføring, og til og med en Bodø/Glimt-spiller kalte Tottenhams presspill ræva da lagene møttes.

N17

Skoleprat

Prolog: Sutring og klaging er deilig. Det er som en lekende vind fra tusen sommernetter danser gjennom kroppen når jeg for eksempel sier at Oslo er en stygg by. Derfor er det følgende ikke en tekst om hva som er rett, galt, dårlig eller bra. Det er en personlig utblåsning som egentlig ikke trenger å leses av noen. Annet enn meg selv. Det kan se ut som et egoistisk prosjekt, men det handler egentlig om verden utenfor meg selv. Dermed blir dette siste gang jeg bruker ordene jeg eller meg eller min. Og når det er et subjektløst prosjekt, som ikke bør leses av noen, fordi det handler om avsenders indre uro – så er det egentlig et ikke-prosjekt. Det er ikke så pretensiøst at det kan kalles et prosjekt, et eksperiment eller noe liknende.

Tusten