Hva jeg tenkte da jeg flytta inn i det huset, jeg vet ikke. Jeg kjente bare han som flytta ut, en litt frika fyr med stor Warhammer-samling, som raskt viste seg som den mest normale av dem.
Allerede abonnent? Logg inn
Fotballklubben Liverpool FC dyrket for noen år siden slagordet «This means more». Jeg husker jeg ble irritert over at en klubb påberopte seg at det betydde mer for deres tilhengere å støtte laget sitt enn det gjør for andre supportere og deres lag. Så jeg møter jo meg selv i døra her, men jeg tar sjansen likevel: Sist uke vant både Liverpool og mitt kjære Tottenham en pokal, og jeg føler meg trygg på at det betydde mer for min klubb. Tottenham slo Manchester United i europacupfinalen og vant et trofé for første gang på 17 år. Det er veldig lenge for en tradisjonell storklubb. Tottenhams trofétørke har blitt snakket så mye om at veien er kort til tomt premieskap hver gang noen nevner ordet støv. Flere internasjonale firmaer har brukt mangelen på pokaler i sin markedsføring, og til og med en Bodø/Glimt-spiller kalte Tottenhams presspill ræva da lagene møttes.
N17Prolog: Sutring og klaging er deilig. Det er som en lekende vind fra tusen sommernetter danser gjennom kroppen når jeg for eksempel sier at Oslo er en stygg by. Derfor er det følgende ikke en tekst om hva som er rett, galt, dårlig eller bra. Det er en personlig utblåsning som egentlig ikke trenger å leses av noen. Annet enn meg selv. Det kan se ut som et egoistisk prosjekt, men det handler egentlig om verden utenfor meg selv. Dermed blir dette siste gang jeg bruker ordene jeg eller meg eller min. Og når det er et subjektløst prosjekt, som ikke bør leses av noen, fordi det handler om avsenders indre uro – så er det egentlig et ikke-prosjekt. Det er ikke så pretensiøst at det kan kalles et prosjekt, et eksperiment eller noe liknende.
TustenTenk deg hvis du hadde en samboer som gradvis helt sluttet å snakke med deg. Hvor frustrerende det ville vært. Du blir langt mer opptatt av kroppsspråket. Lese humør og stemning ut fra om samboeren smiler eller ser skuffet ut. Så forsvinner all mimikk fra samboerens ansikt, du klarer ikke lenger lese noe av ansiktsuttrykk, holdning eller væremåte. Du blir desperat, du er nødt til å se etter selv de minste variasjoner for hint til hva samboeren din tenker og ønsker. Står hun et sekund lenger foran kjøleskapet enn vanlig? Lukker han døren litt hardere enn han pleier? Sånn jobber algoritmene i livet mitt.
Konsulenten