De siste ukene har verdens oppmerksomhet vært rettet mot Petersplassen i Roma. Da pave Frans ble begravet herfra, 26, april, var det fem timers direktesending på NRK 26, med kommentatorer og gjester i studio. En drøy uke senere, 8. mai, ventet media i spenning på røyksignaler fra Det sixtinske kapell mens måkefamilien på taket ble verdenskjendiser. På Dagsrevyen tok den nye paven steget ut til det enorme folkehavet på direkten, og stjal showet fra konge og fedreland på selveste frigjøringsdagen. Hjemme hos oss spratt vi sjampanjekorken i ren begeistring. Men vi er riktignok praktiserende katolikker. Hvorfor all denne oppmerksomheten i norske medier, med statskanalen i spissen?
I danske Weekendavisen sammenlignet Christoffer Zieler den jublende pavedekningen med «den hjernedøde dekningen» av de kongelige (9. mai). Det er lettere å stå og snakke om svart eller hvit røyk, røkelse og ritualer, enn å sette seg inn i hva de ulike kandidatene står for. Med andre ord var det kanskje bare kjendiseri?
I motsetning til NRK, dekket Klassekampen så å si ingenting av det som skjedde i Roma da ny pave ble valgt. Men også dette var, vil jeg tro, et utslag av at man anser pavevalg som kjendisstoff, noe avisa heldigvis ikke dekker. Eller var det utslag av fordommer?
Hvis man ser på Klassekampens omtaler, både av dette og forrige pavevalg i 2013, så kan interessen for den katolske kirken oppsummeres gjennom Guri Kulås’ noe tunge karakteristikk etter pave Frans’ død: det handler om «endelaus dokumentasjon av utbytting, maktmisbruk og korrupsjon, støtte til diktatorar og assistanse til flyktande naziforbrytarar, straffridom for pedofile prestar med mykje meir.» (25. april). Det er ikke vanskelig å være enig i at elendig håndtering av overgrepssaker og korrupsjon ødelegger kirkens troverdighet. Samtidig burde det være unødvendig å si at den katolske kirke, med sin åndelige, filosofiske, teologiske, estetiske og filantropiske tradisjon gjennom to tusen år, er uendelig mye mer enn dette, og faktisk har noe å melde til den moderne verden. Men det er det vanskelig å åpne et rom for, når motstanden synes å være stivnet i rigor mortis.
Venstresidens fordømmelse av den katolske kirke henger sammen med at kirken oppfattes som motstander av det moderne frigjøringsprosjektet. Derfor blir det eneste som kan være interessant, kirkens syn på abort, kondomer, homofili og kjønn. Riktignok hadde Klassekampen en tekst i går, 14. mai, som skulle bidra til mer innsikt om pavevalget, nemlig i spalten Med andre ord. Men her kjører Ola Tjørhom i akkurat samme fastlåste spor. Man skal for all del ikke kunne komme på tanken om at det kan være noe konstruktivt å hente fra den katolske kirke.
«Det eneste interessante er kirkens syn på abort, homofili og kjønn»
Er det ikke på tide å utvide repertoaret og interessere seg – ikke bare for kampsaker man er uenige om, men for den underliggende tenkningen som bestemmer hva vi tenker om mennesket og verden i dag? For det er her slaget står. Og den nye paven, Leo XIV, har allerede meldt seg på.
Med sitt navnevalg viser han at han vil bygge på forgjengeren Leo XIII, som var pave fra 1878 til 1903. Dette var en pave som gikk aktivt i møte med den moderne verden. En av hovedutfordringene i hans tid var forholdene for arbeiderklassen. Hvordan skulle man møte de sosiale og økonomiske forskjellene som oppsto i kjølvannet av industrialiseringen?
I gårsdagens tirade demonstrerer Ola Tjørhom hvordan venstresidens fiendebilder kan opprettholdes ved å holde kirkens antisosialisme mot ham. Må det bety at alt Leo XIII bevirket er helt uinteressant? Er det ikke viktigere å forsøke å forstå hvorfor tradisjonen fra Leo XIII kan være relevant i dag?
Pave Leo XIII hentet frem kirkens filosofiske tradisjon, særlig Thomas Aquinas, som lærte at tro og fornuft ikke kan motsi hverandre fordi begge kommer fra Gud. Slik staket han ut en kurs basert på naturrett. I 1891 lanserte han encyklikaen Rerum Novarum om kirkens sosiallære. Relevansen i dag handler ikke om hvorvidt fagforeningene han argumenterte for, var katolske eller sosialistiske. Den handler om hvordan man begrunner og bygger opp det menneskelige samfunn. Leo XIII bygde på naturrettstenkning. Det, vil jeg si, er relevant i en samtid som famler i mangel på moralsk kompass. Rerum Novarum ble en viktig inspirasjon for den kristendemokratiske ideologi med prinsipper om solidaritet og subsidiaritet.
Da pave Leo XIV forklarte sitt navnevalg sist helg, pekte han på vår tids industrielle revolusjon og utviklingen av kunstig intelligens som en parallell til den utfordring Leo XIII sto overfor. Det betyr at også nå bør kirkens tenkning om mennesket og verden være en viktig ressurs, og også nå vil paven holde frem sosial rettferdighet. Vi har med andre ord fått en pave som vil bidra i den store samtalen i vår egen samtid. Da gjelder det å ikke ha øynene blendet og ørene tettet av sine egne fordommer.
