Min kritikk av DEI-ideologien ved amerikanske universiteter har falt Ronny Kjelsberg tungt for brystet.
I et innlegg 29. april hevder han uriktig at «Frøland tilsynelatende ensidig støtter seg på informasjon fra den stadig mer ytterliggående høyresiden». Harvard-universitetet har nettopp offentliggjort to rapporter som beskriver et miljø preget av frykt, fiendtlighet og eksklusjon, som svekker ytringsfriheten. De konkluderer med at det er behov for omfattende endringer. Så mye for Kjelsbergs påstand om at jeg sprer «ytre høyre»-propaganda.
Kjelsberg hevder at DEI-ideologien er i tråd med «rådende vitenskapsfilosofiske erkjennelser». Han henviser til «postpositivisme» som han mener gir støtte for dette. Postpositivismen vektlegger at forskere ikke er helt uten personlig bias, og at forskningsprosessen må ta sikte på å motvirke dette på best mulig måte, blant annet ved saklig fagfellekritikk. At DEI-ideologien skal kunne bidra her, er høyst tvilsomt og kan ikke utledes fra postpositivistisk vitenskapsteori. Nøkkelordene i DEI – «diversity», «equity», «inclusion» – er hyggelige honnørord, men situasjonen ved Harvard viser hva resultatene blir når disse prinsippene implementeres av fanatiske aktivister. Når Kjelsberg skriver at «DEI styrker derfor vitenskapen ved å utvide det epistemiske fellesskapet», er dette floskler uten vitenskapelig dokumentasjon. Utvalget av grupper som skal sikre dette hellige mangfoldet, er også basert på helt vilkårlige kriterier. Det er orwelliansk nytale når han skriver at grupper med mangfold «blir mer kreative og mindre utsatt for gruppetenkning». Det er jo gruppetenkning som er selve grunnlaget for DEI-ideologien!
I mitt innlegg hevdet jeg at Mertons ideal om universalisme klart strider mot DEI-ideologiens konsekvenser. Mertons ideal «står ikke i motsetning til dette», ifølge Kjelsberg – han har enten ikke lest Merton eller ikke forstått hans vitenskapsetos. Hører han virkelig ikke et ekko fra Nazi-Tysklands korstog mot «jødiskhet» i vitenskapen i DEI-fanatikernes hatske angrep mot «hvithet»?
I sin febrilske jakt på argumenter for DEI innrullerer Kjelsberg også Popper og Kuhn under sin fane. Trolig roterer de begge i sin grav hvis deres vitenskapssyn blir tatt til inntekt for DEI-ideologien. Det var neppe et slikt «paradigmeskifte» Kuhn beskrev!
Kjelsbergs gjennomgang av vitenskapsfilosofien for å finne belegg for DEI-tiltakene er lite overbevisende. Han avslutter med en påstand om at forskere på høyresiden er underrepresentert i akademia fordi de holder en så lav vitenskapelig standard at de ikke kan «konkurrere seg inn etter vanlige vitenskapelige kriterier». Burde ikke Kjelsberg da ønske å kvotere inn slike forskere, slik DEI-ideologien tilsier at man må gjøre med andre minoriteter som ikke når opp ut fra meritokratiske kriterier?
