Drømmen om å bo på egen hånd i storbyen førte Obah Warzame Henriksen fra Gjøvik til Trondheim i 2021. Hun tok fag, fikk jobb som assistent på en barneskole og brukte fritida på musikken.
Det tok imidlertid ikke lang tid før hverdagen ble preget av en kamp mot kommunen.
Henriksen har cerebral parese og er avhengig av rullestol. Bare den ene armen hennes har full funksjon. I tillegg har hun cerebral synshemming, som påvirker hvordan hjernen hennes tolker synssignaler.
For å fungere i et fritt og aktivt liv er hun avhengig av brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Rundt 4500 personer får slik hjelp i Norge. Ansvaret for ordningen ligger hos den enkelte kommune. Hvor mange timer hjelp man får, settes etter en individuell vurdering av hjelpebehovet. Måten Trondheim kommune praktiserte tildeling av BPA-timer på, fikk ødeleggende konsekvenser for Henriksen.
– Jeg ble sittende fanget, aleine i leiligheten. Det opplevdes ikke som et verdig liv, sier hun.
Etter tre år fikk hun nok og så seg nødt til å flytte hjem til Gjøvik.
Trenger hjelp i hverdagen
I Gjøvik hadde kommunen god oversikt over behovene hennes, og det ble gjort en årlig evaluering av BPA-timene. I Trondheim var det et annet regime, med hyppige evalueringer.
Klassekampen har sett dokumentasjon på flere endringer i vedtakene. Fra en evaluering til en annen gikk hun fra å få 101 timer med brukerstyrt personlig assistent i uka til 62,5 timer.
– Jeg var ny i en storby, og så måtte jeg hele tida kjempe for å få det aller mest nødvendige på plass. Det gikk ut over alt: vennskap, jobb og psykisk helse, sier Henriksen.
Hun opplevde å leve i en konstant evaluering, med nye vedtak gjerne hver tredje til fjerde måned. Vedtakene var uforutsigbare og hadde enorme konsekvenser for dagliglivet.
– Jeg trenger hjelp til hverdagslige ting som å stå opp, legge meg og gå på do. CP gjør meg fort sliten, og CVI betyr at jeg kan ha store utfordringer med å orientere meg. Jeg kan se mennesker foran meg, men ikke nødvendigvis klare å tolke hvem de er, forklarer hun.
Følte på press
Henriksen er ressurssterk, har en stor vennegjeng og ønsker å jobbe. Hun opplevde en sterk forventning fra kommunen om at hun måtte jobbe 100 prosent for å opprettholde BPA-timene. Frykten for å bli fratatt BPA gjorde at hun jobbet mer enn kropp og hode klarte.
– Jeg jobbet 50 prosent og gjorde mitt aller beste. Kommunen mente det ikke var godt nok. Jeg hadde aldri vært så sliten i hele mitt liv. Venner sa de ikke kjente meg igjen. Jeg som alltid hadde vært positiv og blid, ble bare lei meg.
Hverdagene ble preget av perioder aleine, dårlig tilgang på måltider og sosial isolasjon.
– Jeg hadde hjemmetjeneste som kom innom, men det er ikke det samme som BPA. Å få middag først klokka åtte på kvelden og måtte sitte aleine store deler av dagen, føltes som å være innestengt i sitt eget liv.
I en omfattende klage på vedtak sendt til kommunen i 2023, ba hun innstendig om at timekuttene reverseres – og at hun kunne få mer forutsigbarhet.
«Jeg får et inntrykk av at jeg for Trondheim kommune er en økonomisk belastning og at dette er en måte å få meg til å flytte. Dette klarer kommunen nesten da jeg går rett i kjelleren psykisk, men mitt ønske er å bli i Trondheim å ikke måtte tvangsflytte», skrev hun.
Klagen ble avvist.
Vil ha staten på banen
– Det fungerer som et totalt lotto om du får hjelpa du trenger, basert på om du bor i riktig kommune eller har riktig postnummer, sier Tove Linnea Brandvik, leder i Norges Handikapforbund.
Hun blir opprørt, men ikke overrasket, når hun hører om Henriksens opplevelser. De siste par årene har Trondheim vært en gjenganger, men de får inn lignende historier fra mange kommuner landet rundt. Organisasjonen har et navn for folk som tvinges til å flytte grunnet manglende hjelp: velferdsflyktninger.
– Det mangler verdighet, trygghet og forutsigbarhet. Vi snakker med voksne folk som blir bedt om å bruke bleie når de sier fra om at de ikke får hjelpa de trenger. Folk må avbryte studier, slutte i jobb og klarer ikke følge opp familiene sine, fordi de ikke får hjelp de har krav på, sier Brandvik.
Organisasjonen jobber aktivt for at staten skal overta ansvaret for BPA-ordningen – for å garantere alle brukerne like rettigheter.
«Jeg vil ikke bruke livet mitt på å skrive klager til Statsforvalteren for å få rettighetene jeg har krav på.»
— Obah Warzame Henriksen, skoleassistent og BPA-bruker
Trondheim lyttet ikke
I Gjøvik slipper Henriksen å leve med usikkerheten. Skuldrene har senket seg. Hun er i jobb på skole og lever et normalt liv. Sorgen over å måtte forlate Trondheim sitter likevel i.
– Jeg elsker storbylivet, nettverket mitt og alt det spennende som skjer. Jeg skulle ønske jeg kunne bo der. Men jeg vil ikke bruke livet mitt på å skrive klager til Statsforvalteren for å få de rettighetene jeg allerede har krav på.
Hun understreker at behovene til folk med funksjonsvariasjon ikke avgjøres av bosted.
– Det skulle ikke være sånn at hjelpa du får, avhenger av postnummeret ditt. Jeg er ikke annerledes, enten jeg bor i Gjøvik eller Trondheim. Men slik systemet fungerer i dag, tør jeg ikke å flytte på meg igjen. Jeg vil ikke sitte aleine og føle meg uønsket i min egen hverdag.
Henriksen har fritatt Trondheim kommune fra taushetsplikta. De kommenterer likevel ikke enkeltsaken.
«Det er synd at noen flytter fra Trondheim, uavhengig av hvorfor, men spesielt om de ikke føler de får den hjelpa de har behov for», skriver Christianne Bauck-Larssen (H), byråd for sosiale tjenester, i en e-post.
Hun avviser at de spekulerer i lave BPA-tall av økonomiske årsaker.
«Vi kan ikke kommentere enkeltsaker. Men på generelt grunnlag har Trondheim over tid jobbet for å sikre likebehandling av brukere som har BPA, slik at like behov får noenlunde like ressurser. I tillegg er det et mål at forvaltningen skal oppfattes som god og forutsigbar.»