Leder

Hegn om bokhandlene!

I 2018 låste Are Michael Torgersen dørene til Torgersen bok og papir for siste gang. Siden 1957 hadde familiebedriften solgt bøker til innbyggerne i Namsos, før det tok slutt. I et intervju med Namdalsavisa peker Torgersen på nye krav til anbud om å levere skolebøker og økt konkurranse, blant annet fra boksalg på nett, som årsak. Det er krevende økonomiske tider for bokbransjen, og de er ikke aleine om å bukke under. I løpet av de siste ti årene har 118 bokhandler lukket døra for godt, ifølge Klassekampens kartlegging. Bokhandler har måtte legge ned over hele landet, men flest i nettopp Trøndelag, der 16 har forsvunnet.

«Kompetansen blant ansatte i bokhandler lar seg vanskelig erstatte.»

Når bokhandler forsvinner, påvirkes resten av næringskjeden. Etter 20 år i bokbransjen gikk Vega Forlag konkurs. En reduksjon i antall salgskanaler var én av årsakene, ifølge forlagssjef Finn Jørgen Solberg. Solbergs forlag fikk god drahjelp av nettbokhandelen haugenbok.no, som ble en del av bokhandelkjeden Akademika i 2019. Blant de fysiske butikkene har også kjedene blitt færre. Solberg peker på at Ark og Norli har tatt over butikker som tidligere var styrt av kjedene Tanum, Libris og Notabene. At det kan bli for mye makt på få hender, er en læresetning som også gjelder i bokbransjen. Mangfold, blant forfattere, forlag og bokhandler, er nødvendig for å sikre en rik litterær offentlighet.

I dagens avis sier Anne Schiøtz, direktør i Bokhandlerforeningen, at tilbudet fortsatt er godt, selv om det har blitt færre steder å kjøpe bøker over disk. Hun viser til at det i seinere år har vært en økt satsning på nettbutikker som selger bøker. Boksalg på nett er ikke et entydig onde, men kompetansen og lesegleden som finnes blant ansatte i bokhandlere, lar seg likevel vanskelig erstatte av digitale salgskanaler. For å ikke glemme bøkene en kan finne fram til, ved å vandre langs bokhyllene, uten annet mål enn den neste gode leseopplevelsen.

Leder

God 8. mars!

Den som tror kvinnesak tilhører fortida, kan ikke ha fulgt særlig godt med på nyhetene det siste året. Sak etter sak viser at misbruk og vold fortsatt er del av mange kvinners liv. Epstein-dokumentene avdekket at menn med penger og prominente posisjoner enten deltok i utnyttelse av unge kvinner eller aksepterte det glatt. Dokumentene viser også noe annet: at uformelle nettverk av menn hjelper hverandre til makt, posisjoner og penger. Kvinnebevegelsen kjempet i sin tid fram demokrati og stemmerett. Samtidig undergraver grupper av mektige menn i det skjulte demokratiske beslutningsorganer til fordel for egen makt og innflytelse, en vennetjeneste etter en annen.

Vi må si nei til atomvåpen!

«Ja til atomvåpen» var tittelen på onsdagens lederartikkel i Norges største avis, VG. Dit har vi altså kommet, bare litt over ett år etter at den japanske organisasjonen Nihon Hidankyo fikk Fredsprisen for sitt arbeid for å forby atomvåpen. For før Norge tildelte Nobels fredspris til en kandidat som ivret for regimeendringskrig, så var det ikke så sjelden at den ble gitt til mennesker og organisasjoner som arbeidet for fred og nedrusting. Mange av dem jobbet for nedbygging, kontroll med og forbud mot nettopp atomvåpen, som Den internasjonale kampanjen mot atomvåpen (Ican), Pugwash-bevegelsen, Leger mot atomkrig og Det internasjonale atomenergibyrået. Årsaken til at folk over hele kloden arbeider for å hindre atomopprustning og forby atomvåpen, er at disse våpnene utsletter hele befolkninger og legger jorda øde. Vi har skapt et våpen som kan bidra til vår egen utslettelse. De to amerikanske atombombene mot de japanske byene Hiroshima og Nagasaki drepte 120.000 mennesker.

Forbil­ledlig konsekvent

Koalisjonen av villige kalte daværende president i USA George W. Bush landene som støttet invasjonen i Irak i 2003. Nå forsøker hans arvtaker Donald Trump å true verdens nasjoner med på amerikanernes side i krigen mot Iran. Da Spania sa nei til at USA kan bruke spanske baser til angrep på iranske mål, svarte Trump med si at han da vil stoppe all handel med landet. I går svarte Spanias statsminister Pedro Sánchez på truslene. Det er en tale det er verdt å lese i sin helhet og som i en brennbar tid framstår viktigere enn den bejublede, men pragmatiske talen til Canadas statsminister Mark Carney tidligere i år.