Leder

Hegn om bokhandlene!

I 2018 låste Are Michael Torgersen dørene til Torgersen bok og papir for siste gang. Siden 1957 hadde familiebedriften solgt bøker til innbyggerne i Namsos, før det tok slutt. I et intervju med Namdalsavisa peker Torgersen på nye krav til anbud om å levere skolebøker og økt konkurranse, blant annet fra boksalg på nett, som årsak. Det er krevende økonomiske tider for bokbransjen, og de er ikke aleine om å bukke under. I løpet av de siste ti årene har 118 bokhandler lukket døra for godt, ifølge Klassekampens kartlegging. Bokhandler har måtte legge ned over hele landet, men flest i nettopp Trøndelag, der 16 har forsvunnet.

«Kompetansen blant ansatte i bokhandler lar seg vanskelig erstatte.»

Når bokhandler forsvinner, påvirkes resten av næringskjeden. Etter 20 år i bokbransjen gikk Vega Forlag konkurs. En reduksjon i antall salgskanaler var én av årsakene, ifølge forlagssjef Finn Jørgen Solberg. Solbergs forlag fikk god drahjelp av nettbokhandelen haugenbok.no, som ble en del av bokhandelkjeden Akademika i 2019. Blant de fysiske butikkene har også kjedene blitt færre. Solberg peker på at Ark og Norli har tatt over butikker som tidligere var styrt av kjedene Tanum, Libris og Notabene. At det kan bli for mye makt på få hender, er en læresetning som også gjelder i bokbransjen. Mangfold, blant forfattere, forlag og bokhandler, er nødvendig for å sikre en rik litterær offentlighet.

I dagens avis sier Anne Schiøtz, direktør i Bokhandlerforeningen, at tilbudet fortsatt er godt, selv om det har blitt færre steder å kjøpe bøker over disk. Hun viser til at det i seinere år har vært en økt satsning på nettbutikker som selger bøker. Boksalg på nett er ikke et entydig onde, men kompetansen og lesegleden som finnes blant ansatte i bokhandlere, lar seg likevel vanskelig erstatte av digitale salgskanaler. For å ikke glemme bøkene en kan finne fram til, ved å vandre langs bokhyllene, uten annet mål enn den neste gode leseopplevelsen.

Leder

Prioriter grunnmuren!

I går møtte Arbeiderpartiet representanter for regjeringens fire støttepartier til det første forhandlingsmøtet om neste års statsbudsjett. Bakteppet for forhandlingene er en svært krevende kommuneøkonomi, hvor prisvekst, høye renteutgifter og en aldrende befolkning fører til kutt i nordmenns hverdagsvelferd. Over hele landet blir det nedlagt skoler, kuttet i barnevern og bibliotek, mens eldre må vente uforsvarlig lenge før de får plass på sykehjem. Situasjonen i Kommune-Norge er også den saken som bekymrer nordmenn aller mest, viser en undersøkelse Opinion har gjort for LO. Over 4000 personer har fått spørsmål om hva som bekymrer dem mest de neste tolv månedene, og det aller flest uroer seg for, er kutt i skole, helsevesen, barnehage og eldreomsorg. Hele 72 prosent er bekymret eller svært bekymret for dette, og det er ikke så rart.

Den nye jernfir­kanten

Begrepet Jerntriangelet brukes om koplingen mellom tre sentrale institusjoner for norsk samfunnsplanlegging: Økonomisk institutt på Blindern, Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå. Den økonomiske styringen i etterkrigstida sprang ut av miljøer som dominerte disse institusjonene, men nå ser det ut som triangelet må utfylles med enda et hjørne. På denne ukas pressekonferanse ble det klart at Riksrevisjonen har gitt seg selv et nytt mandat: utforming av økonomiske analyser. Det nye mandater har ikke utspring i nye paragrafer i riksrevisjonsloven og oppdrag fra Stortinget. Riksrevisjonen forteller selv at nyskapningen henter sin legitimitet fra den internasjonale organisasjonen for riksrevisjoner, INTOSAI, som sier at riksrevisjoner «kan vurdere å utarbeide produkter som ser fremover ved å sammenstille resultater fra ulike kilder, ikke bare revisjon. Dette omfatter blant annet økonomiske analyser». Interessant nok skjer endringen med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i rollen som riksrevisor.

Piketty ser lyst på det

«Jeg er, som vanlig, en veldig idealistisk optimist», sier stjerneøkonomen Thomas Piketty i et intervju med Financial Times. Det er forfriskende å lese noen som titter ut på verden og ser kimer til håp, og håpet, det finner Piketty i bevegelsen mot likhet – en mer enn 200 år lang tradisjon som til tross for sine opp- og nedturer vil fortsette. Hva som er galt akkurat nå, har Piketty skrevet utførlig om tidligere: stigende økonomisk og politisk ulikhet. Når konsentrasjonen av rikdom blir for ekstrem, blir demokratisk styring vanskelig. Men det kan altså snu, mener den franske økonomen. Han mener omfordeling presser seg fram, og at det må begynne med en skattlegging av de aller rikeste. I Pikettys univers er sentrumsposisjonen allerede på vei inn i forglemmelsen.