Leder

Hegn om bokhandlene!

I 2018 låste Are Michael Torgersen dørene til Torgersen bok og papir for siste gang. Siden 1957 hadde familiebedriften solgt bøker til innbyggerne i Namsos, før det tok slutt. I et intervju med Namdalsavisa peker Torgersen på nye krav til anbud om å levere skolebøker og økt konkurranse, blant annet fra boksalg på nett, som årsak. Det er krevende økonomiske tider for bokbransjen, og de er ikke aleine om å bukke under. I løpet av de siste ti årene har 118 bokhandler lukket døra for godt, ifølge Klassekampens kartlegging. Bokhandler har måtte legge ned over hele landet, men flest i nettopp Trøndelag, der 16 har forsvunnet.

«Kompetansen blant ansatte i bokhandler lar seg vanskelig erstatte.»

Når bokhandler forsvinner, påvirkes resten av næringskjeden. Etter 20 år i bokbransjen gikk Vega Forlag konkurs. En reduksjon i antall salgskanaler var én av årsakene, ifølge forlagssjef Finn Jørgen Solberg. Solbergs forlag fikk god drahjelp av nettbokhandelen haugenbok.no, som ble en del av bokhandelkjeden Akademika i 2019. Blant de fysiske butikkene har også kjedene blitt færre. Solberg peker på at Ark og Norli har tatt over butikker som tidligere var styrt av kjedene Tanum, Libris og Notabene. At det kan bli for mye makt på få hender, er en læresetning som også gjelder i bokbransjen. Mangfold, blant forfattere, forlag og bokhandler, er nødvendig for å sikre en rik litterær offentlighet.

I dagens avis sier Anne Schiøtz, direktør i Bokhandlerforeningen, at tilbudet fortsatt er godt, selv om det har blitt færre steder å kjøpe bøker over disk. Hun viser til at det i seinere år har vært en økt satsning på nettbutikker som selger bøker. Boksalg på nett er ikke et entydig onde, men kompetansen og lesegleden som finnes blant ansatte i bokhandlere, lar seg likevel vanskelig erstatte av digitale salgskanaler. For å ikke glemme bøkene en kan finne fram til, ved å vandre langs bokhyllene, uten annet mål enn den neste gode leseopplevelsen.

Leder

Kunsten å si ja

Onsdag legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Helt siden han overtok nøklene til Finansdepartementet i fjor, har Stoltenberg strødd om seg med formaninger om forsiktig offentlig pengebruk. I et intervju med Aftenposten trekker han fram inflasjon, økte renter og stor fallhøyde i aksjemarkedene som de mest akutte grunnene til å stramme inn i år. «Hva den neste krisen blir, eller når den kommer, vet vi ikke, men det er åpenbart godt å ha en buffer. Derfor holder vi litt igjen,» sier Stoltenberg. Signalene gir lite håp om nye velferdssatsinger eller spennende politiske eksperimenter i ukas budsjett. Blant embetsfolk i Finansdepartementet finnes et uoffisielt motto som brukes mot lobbyister og overambisiøse politikere: «Si nei før du sier hei».

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Hamskiftet

Tidligere utenriks- og bistandsministre har denne uka vært innkalt til Stortingets kontrollkomité til høring om utenrikstjenesten i kjølvannet av Epstein-avsløringene. Ingen av ministrene, enten de kom fra Ap, KrF, SV eller Høyre, har hatt interesse av å si noe kritisk om kulturen. Det ville også ha rammet dem selv. Flere av dem har også gått ut og inn av verv i stiftelser som har fått støtte over bistandsbudsjettet. Epstein-filene og andre avsløringer har satt søkelyset på Terje Rød-Larsens sentrale rolle i det internasjonale freds­jetsettet, samtidig som det er blottlagt hvordan enkelte norske politikere har latt seg involvere i smøringskulturen. Viktigere er likevel avdekkingen av hvordan hele det norske freds- og konfliktbidraget endret fullstendig karakter etter Oslo-avtalen i 1993 og 1995. Daværende statssekretær Jan Egeland har vært kritisk til at man forlot tradisjonen med å bruke norske forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner, for i stedet å satse massivt på amerikanske og internasjonale tenketanker og stiftelser.