Solveigs salt

Eiter og galle

Verken lovverk eller feminisme bryr seg om konflikt mellom kvinner.

Første påskedag for seks år sidan fekk eg eit brev frå farfar min som var sendt femtifire år tidlegare, så langt bortanfor alle samanhengar at det kunne like gjerne kome frå ein engel i himmelen, i alle fall frå ein annan galakse. Fullt så uventa var det ikkje då det palmesøndag no i vår dukka opp eit brev frå mormor med poststempel 3. mars 1989, for eg rydda i gamle papir og var budd på det meste. Truleg hadde eg lagt det til sides for å lesa det grundigare ein gong eg var meir opplagd, for sjølv om brevet frå mormor ikkje var postlagt i helvete reint bokstavleg, var det ikkje langt unna.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Solveigs salt

Sin eigen kanin

Det er ikkje godt å vita kva han har vore gjennom før han kom til oss, den dvergkaninen som held til i hagen vår no om dagane. Kan henda er han eit passivt offer for lunefull overmakt, dumpa av nokon som var leie av å ha kjæledyr. Eller han kan på eige initiativ ha utvandra frå ein liten koloni som visstnok held til på ein campingplass i nærleiken, fordi det var for mykje knuffing og interessekonflikt kaninane imellom der. For sjølv om det strir mot den nedarva flokkmentaliteten, framstår han i all si ferd som eit fritt og uavhengig individ, fullt i stand til å greia seg på eigen labb, med stor evne til å skaffa seg nye relasjonar. Endåtil eit par eldre menneske utan særleg mykje greie på korleis det er å vera kanin, kan gjera nytte som den nye flokken hans. Kva så når det blir haust? «Lever eg til sommaren, så byggjer eg meg hus,» seier haren i eventyret. Men når sommaren kjem, er der hus i kvar busk og ingen grunn til å slita seg ut.

Gamal kjærleik

Det er egentligt en Historie i to Dele, vi her komme med; første Deel kunde gjerne være borte, – men den giver Forkundskaber, og de ere nyttige», skriv H.C. Andersen i ei forteljing som han har kalla «Hjertesorg». Første del av spalta for i dag kunne òg ha vore utelaten, men er like eins nyttig for å forstå den andre. Ein solfylt vårdag det året eg fylte seks sa far min at han hadde noko til meg i verktøyskrinet i traktoren, ein smal skuff som han drog varsamt ut. Eg såg ein liten gråbrun rygg, og det kom til syne lange øyre. Det var ein hareunge som hadde hoppa så forvirra omkring i pløyemarka at far hadde kjent seg kalla til å fanga han og ta han med heim. Den livredde vesle haren blei installert i eit gamalt kaninbur på plenen, ei møneforma, nettingkledd treramme utan botn som var tenkt å kunna flyttast omkring etter kvart som kaninane åt opp graset. Der låg han og kraup i hop og var min.

Dårleg selskap

Hvor enkelt skal det være å bryte med foreldrene sine?» var emne for ein av mange paneldebattar under filosofi- og vitskapsfestivalen i Stavanger i førre veke. Lena Lindgren frå Morgenbladet var ordstyrar, og festivalarrangør Jan Inge Reilstad, psykolog Sissel Gran og forfattar Åsa Linderborg delte villig ut frå si eiga røynsle med vanskelege familiar. Men ingen av dei kom inn på kvifor ein skal kjenna seg forplikta til å vera saman med foreldra når ein helst vil sleppa. Menneskefamilien er ei blanding av biologi og kultur som det ikkje finst maken til i fri natur, det einaste tilfellet av at dei unge matar dei gamle. Det har nok verka med til å gjera oss til ein så vellukka art at me har utkonkurrert alle andre dyr. Barn har mykje større sjansar til å leva opp til vaksen alder når dei har besteforeldre som kan tre inn dersom foreldra fell frå. Og livsvisdomen til dei gamle kan vera ei god nistepakke når dei unge skal ut i verda og greia seg på eiga hand. Likevel er det ganske vanleg at tilhøvet mellom generasjonane er meir til sorg enn til glede.