I Klassekampen 12. april har Jon Naustdalslid beskrevet Rødts strømpolitikk feilaktig. Hans forsvar for høye priser svikter også.
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnentJeg vil takke Nora Warholm Essahli for en interessant redegjørelse om Nira Yuval-Davis i Klassekampen onsdag, formet som tilsvar til min spalte tirsdag. Jeg vil samtidig nevne at premisset for redegjørelsen dessverre tok utgangspunkt i en uforklarlig misforståelse av hva jeg faktisk skrev. Om de politiske farene ved en postmodernistisk og «middelaldersk» tilnærming, der hva som er «rett» kun er uttrykk for hvem som har «makt», skrev jeg følgende: «Selv i den mest politiserte samfunnsvitenskap må vi kjempe for at hva som sies skal veie tyngre enn hvem som sier det. Ikke av hensyn til ‘hvite, heterofile menn’, men av hensyn til dominerte gruppers kamp for rettferdighet. Hvis ‘kunnskap’ alltid kan reduseres til ‘makt’, blir nemlig både politikk og vitenskap redusert til den sterkestes rett. Og for å si det sånn: Går vi inn i en identitetsbasert borgerkrig, blir det ikke minoritetene som vinner.» Mitt poeng er altså at gruppene som er mest sosialt dominert, også har mest å vinne på en samfunnsdebatt der dokumentasjon, saklige argumenter og vitenskapelig metode veier tyngre enn sosiale fordommer og gruppeidentitet. Det siste fører oss i retning en identitetsbasert «stammekrig» der identitetskatetegorien til den som snakker teller mer enn hva som blir sagt. Som man kanskje kan se av USAs politiske utvikling: Taperen i et slikt scenario blir ikke «hvite, heterofile menn».
Magnus MarsdalI sin nye klimamelding skrinlegger regjeringa ideen om et eget mål for utslippskutt i Norge. Det får danske Information til å skrive at «Norge tager prisen for verdens absolut mest luddovne klimapolitik». Desto mer overraskende er det at Hilde Wisløff Nagell fra tankesmia Agenda synes det er «et veldig bra signal» at 55 prosent nasjonale kutt i 2030 blir erstatta av 70–75 prosent kutt i 2035, hovedsakelig basert på kjøp av klimakvoter fra andre land (Klassekampen 15. april). Hun har selvfølgelig rett i at Norge har lagt bakpå i mange år. Mens for eksempel Danmark har kutta utslippa sine med over 50 prosent siden 1990, har Norge oppnådd under 10 prosent. Det merkelige er at hun ikke synes å reflektere over at dette er resultat av en villet politikk, der det investeres 30 ganger mer i olje og gass enn i karbonfri energi.
Halfdan WiikTakk for at Klassekampen løftar fram viktige spørsmål om historie og makt, og særleg om samanhengen mellom film, politikk og nasjonal identitet i dagens India. Men lesarinnlegget «Kampen om historia» av Jørg Arne Jørgensen frå 10. april etterlet eit behov for nyansering. Indisk film er mangfaldig. Å bruke éin film, som «Chhaava», som mål på ei ideologisk utvikling, blir for snevert. Kulturindustrien rommar både sosialrealisme, feministisk film og minoritetsperspektiv – og heltedrama som «Baahubali» og «RRR». At eitt uttrykk blir tolka meir ideologisk enn andre, viser ein fastlåst inngang til indisk kulturproduksjon. Det indiske filmmiljøet har òg endra seg dramatisk dei siste tiåra.
Deepika Rai