Jeg vil takke Nora Warholm Essahli for en interessant redegjørelse om Nira Yuval-Davis i Klassekampen onsdag, formet som tilsvar til min spalte tirsdag. Jeg vil samtidig nevne at premisset for redegjørelsen dessverre tok utgangspunkt i en uforklarlig misforståelse av hva jeg faktisk skrev.
Allerede abonnent? Logg inn
I spalten «Språket» i Klassekampen 21. mai forteller Øystein A. Vangsnes om Tromsø og det samiske, blant annet om valgkampen i 2011. Da foreslo venstresida at Tromsø skulle innlemmes i Forvaltningsområdet for samiske språk, mens høyresida motsatte seg dette. Søknaden ble derfor trukket da høyresida vant valget. I debatten om dette kom det opp både grums og anti-samiske holdninger, slik Vangsnes skriver. Det Vangsnes ikke skriver, er at forslaget fra venstresida ikke var skikkelig utredet: Hva ville det bety i praksis, og hva ville det koste.
Vidar EngDet var bare flaks at vi ikke satte kaffen i halsen da vi leste kommentaren fra Klassekampens redaktør Mari Skurdal 21. mai, hvor hun advarer om vårt arrangement «Fanfare! Folkefest for fellesskap og mot fascisme», planlagt i Oslo 22. juni. Vi har ikke engang offentlig lansert folkefesten, så Skurdal vet lite om prinsipperklæringen som ligger til grunn, eller hva programmet blir. Hun plukket det opp på en lukket facebookgruppe der vi blant annet ba om tips til hvem vi kan ha som komiker (!) på festivalen. Fra det hentet hun likevel ut at vi bidrar til «alarmisme» og hun frykter vi dermed bidrar til et «oss mot dem»- narrativ.
Anja Bakken Riise, Hege Skarrud og 3 andreTom Egil Hverven skriver i sitt essay i Bokmagasinet 10. mai at han foretrekker sosiologen Hartmut Rosa fremfor filosofen Jean-Luc Marion – begge nylig i Oslo med foredrag ved Universitetet i Oslo (UiO), og Marion i tillegg på Slottet og Nasjonalbiblioteket. Det Hverven ikke nevner, er at begge kan relateres til den nyteologiske vendingen i akademia, der Gud ikke er hinsidig, det vil si en Gud som er «Gud, om alle mann var døde», som Petter Dass skriver, men i skapingen av liv og mening i godhetens navn. Det Hverven heller ikke nevner, er at i Rosas skaping i arbeidet med å vise vei ut av det resonansløse vekstsamfunnet, har vi alle blitt helt like: fremmedgjorte og resonansløse. Rosa bruker metaforen å løpe i nedadgående rulletrapper om livet vi lever i det senmoderne vekstsamfunnet. For mange av oss er livet langt rikere og mer mangfoldig enn Rosas metafor konnoterer. Rosas nyskaping av oss fremstår som et speilbilde av hans eget travle liv og det oppdraget han har gitt seg selv med å finne en løsning på akselerasjonen i senmoderniteten. Hvervens manglende kritikk av Rosas portrettering av livet vårt deler han med de fleste som skriver om Rosa i norske aviser eller formidler noe om han i andre medier (for eksempel i NRK P2).
Birgit Nordtug og Gunn Engelsrud