DebattKlima

En luta lat klimapolitikk

I sin nye klimamelding skrinlegger regjeringa ideen om et eget mål for utslippskutt i Norge. Det får danske Information til å skrive at «Norge tager prisen for verdens absolut mest luddovne klimapolitik». Desto mer overraskende er det at Hilde Wisløff Nagell fra tankesmia Agenda synes det er «et veldig bra signal» at 55 prosent nasjonale kutt i 2030 blir erstatta av 70–75 prosent kutt i 2035, hovedsakelig basert på kjøp av klimakvoter fra andre land (Klassekampen 15. april).

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Debatt

Strømpriser

Naust­dals­lids misfor­stå­else

I Klassekampen 12. april har Jon Naustdalslid beskrevet Rødts strømpolitikk feilaktig. Hans forsvar for høye priser svikter også. Det Rødt foreslår, er ikke en strømstøtte, men å begrense hva kraftselskapene kan selge strømmen på for i markedet gjennom en regulert makspris på 35 øre. På den måten kan vi stanse trenden hvor kraftselskapene driver imperiebygging på inntektene fra norsk vannkraft. Selskapene eser ut i antall ansatte, gjør risikable investeringer utenlands og i batterifabrikker, datasentre og lignende, og gir seg selv fete bonus- og lønnsordninger. Å skattlegge selskapene er ikke bare enkelt. Erfaringene med høyprisbidrag og økt grunnrenteskatt er at staten henter inn mye lavere beløp enn forventet.

Identitetspolitikk

Helt feil, Essahli

Jeg vil takke Nora Warholm Essahli for en interessant redegjørelse om Nira Yuval-Davis i Klassekampen onsdag, formet som tilsvar til min spalte tirsdag. Jeg vil samtidig nevne at premisset for redegjørelsen dessverre tok utgangspunkt i en uforklarlig misforståelse av hva jeg faktisk skrev. Om de politiske farene ved en postmodernistisk og «middelaldersk» tilnærming, der hva som er «rett» kun er uttrykk for hvem som har «makt», skrev jeg følgende: «Selv i den mest politiserte samfunnsvitenskap må vi kjempe for at hva som sies skal veie tyngre enn hvem som sier det. Ikke av hensyn til ‘hvite, heterofile menn’, men av hensyn til dominerte gruppers kamp for rettferdighet. Hvis ‘kunnskap’ alltid kan reduseres til ‘makt’, blir nemlig både politikk og vitenskap redusert til den sterkestes rett. Og for å si det sånn: Går vi inn i en identitetsbasert borgerkrig, blir det ikke minoritetene som vinner.» Mitt poeng er altså at gruppene som er mest sosialt dominert, også har mest å vinne på en samfunnsdebatt der dokumentasjon, saklige argumenter og vitenskapelig metode veier tyngre enn sosiale fordommer og gruppeidentitet. Det siste fører oss i retning en identitetsbasert «stammekrig» der identitetskatetegorien til den som snakker teller mer enn hva som blir sagt. Som man kanskje kan se av USAs politiske utvikling: Taperen i et slikt scenario blir ikke «hvite, heterofile menn».

India

Histo­rie­for­teljing og hege­mo­niets språk

Takk for at Klassekampen løftar fram viktige spørsmål om historie og makt, og særleg om samanhengen mellom film, politikk og nasjonal identitet i dagens India. Men lesarinnlegget «Kampen om historia» av Jørg Arne Jørgensen frå 10. april etterlet eit behov for nyansering. Indisk film er mangfaldig. Å bruke éin film, som «Chhaava», som mål på ei ideologisk utvikling, blir for snevert. Kulturindustrien rommar både sosial­realisme, feministisk film og minoritetsperspektiv – og heltedrama som «Baahubali» og «RRR». At eitt uttrykk blir tolka meir ideologisk enn andre, viser ein fastlåst inngang til indisk kulturproduksjon. Det indiske filmmiljøet har òg endra seg dramatisk dei siste tiåra.