DebattFinland

Klassekampens klasse­be­vissthet?

Sanna Sarromaa (Finnefinne)
  • I Klassekampens spalte Nordisk råd er Finland representert ved to finlandssvenske litteraturkritikere. Som finnefinne (men ikke sannfinne) irriterer det meg at den finske offentligheten alltid representeres ved finlandssvensker i Norge. Det er spesielt irriterende når det skjer i liksom-klassebevisste Klassekampen. Det ligger nemlig et klasseperspektiv i dette. Finlands­svenskene har posisjonen til de privilegerte – og det synes godt når de skriver om tingenes tilstand i Finland. Når Klassekampen til og med bruker to finlandssvenske stemmer på spalten som liksom skal representere Finland i Norden, så blir det som å spørre en middelaldrende middelklassemann på Bygdøy om hvordan det er å være en uføretrygdet funksjonshemmet kvinne på Hønefoss.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Emballasjeforordning

Hvorfor, Eriksen

Miljøminister Andreas Bjelland Eriksen går i Dagsnytt atten 1. juli inn for å innføre EUs nye emballasjeforordning i Norge, men begrunnelsen uteblir. Det er ikke så rart, for det er vanskelig å få øye på gevinstene for drikkeemballasjen. Tvert imot fører forordningen med seg to kostnader: Økt forurensing, for eksempel økte utslipp av CO₂. Og økte kostnader for næringslivet. Vanligvis er det sånn at det er grunner til at vi ønsker å forandre noe. Men Eriksen har hatt lang tid og et helt departement i ryggen for å finne en grunn til å innføre forordningen, uten å få det til.

Tore Flo
Fantasi

Ja, endring er mulig!

Arne Johan Vetlesen (24. juni) og Randi Rosenquist (1. juli) tar opp uttrykkene «toget har gått» og «det lar seg ikke gjøre å få tannpastaen tilbake tuben» i utmerkede artikler om skjermbruk i skolen (Vetlesen) og Ullevål sykehus (Rosenquist). Begge munnhellene brukes av folk som er motstandere av endring, og ønsker at verden skal gå sin skjeve gang. At «toget har gått» er en sleip måte å appellere til våre individuelle følelser på når vi kommer litt for sent til stasjonen, men det brukes gjerne på samfunnsnivå der politiske vedtak er gjort og «kan ikke endres». Men tog kan faktisk stoppe dersom ingen har sabotert bremsene. Hvis man oppdager at toget kjører mot et område der det hersker en løpsk skogbrann påtent av døve og blinde helsebyråkrater, eller er på vei mot en bro som er sprengt for eksempel av en amerikansk barnekonge, kan togføreren stoppe toget og via kommunikasjon med togleder gå til den andre enden av toget og kjøre i motsatt retning. Enten til et midlertidig sidespor eller tilbake til stasjonen for å legge nye planer. Eksempelet med tannkremen er mye enklere, man tar utgangspunkt i hvordan tuben er produsert.

Ottar Ormstad
Iran

Norma­li­sering av regime­skifte

Klassekampens forsidesak 26. juni («Eksilduellen») er et dobbeltintervju med de to norsk-iranske politikerne Siavash Mobasheri (Rødt) og Mahmoud Farahmand (Høyre). Intervjuet åpnet med spørsmålet om det israelske aggresjonsangrepet mot Iran var rett eller galt. Mobasheri var tydelig at dette var et brudd på folkeretten, mens Farahmand mente det var riktig selv om det var brudd på folkeretten. Fra dette utgangspunktet endrer debatten mellom de to seg til å bli en debatt om regimeskifte i Iran. Mobasheri klarer ikke å stå fast i sin antiimperialistiske diskurs, den blir forskjøvet til å erkjenne at vestlige stormaktsinteresser om regimeskifte er et legitimt moralsk dilemma. En diskurs der regimeskifte regnes som en god handling tross alt, som kan fjerne onde ikke-vestlige regimer ved at vesten med sine gode demokratiske krefter griper inn med makt.

Leila Aftahi