Akkurat nå

Løgnen

Astronauten

Det er mye å bli matt og oppgitt av for tida. Men jeg merker at det som gnager mest på min mentale utholdenhet, er den konstante lyvinga. Du gjettet trolig allerede da du leste tittelen hvem og hva dette handler om. Du hadde rett.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag brukerLogg inn

Akkurat nå

Å bli lest

Hvorfor skriver man? Enkelt spørsmål, kanskje, men det finnes jo mange svar: Man kan skrive fordi man har lyst, fordi man trenger å kommunisere noe til noen, fordi man har det som jobb, eller hundre andre grunner. Jeg skriver for eksempel dette fordi det var min tur til å fylle denne spalta. Men alle disse grunnene er jo overflatiske, for det eneste reelle svaret er jo: Fordi man vil at noen skal lese det. Sånn sett ligger jeg godt an, sammenliknet med mange andre som skriver. Dette trykkes tross alt i en avis som har et opplag på rundt 35.000. Så leser selvsagt ikke alle alt i avisa, men at dette kan bli lest av noen tusen personer er det gode grunner til å tro. Fullt så heldige er neppe alle forfattere her i landet. For det er jo ganske mange av dem.

Astronauten

Ting

Jeg har aldri vært spesielt opptatt av ting. Eller kanskje er det slik at jeg med årene har blitt mindre opptatt av å skaffe meg helt unike eiendeler. Som ungdom kunne jeg stille ut et par med nye fotballsko oppå skoeska på et bord på rommet mitt, bare for å igjen og igjen kunne å kunne ta inn over meg at ja, disse skoene tilhører faktisk meg. I dag gjør det ikke så mye fra eller til om jeg mister et skjerf på byen eller skjermen på en mobiltelefon knuses. Slikt kan jo alltids erstattes, tenker jeg, selv om jeg alltid prøver å ta vare på alt eier, men det er ikke nødvendigivs fordi tingene har noen egenverdi for meg. De materielle tingene jeg omgir meg med ser jeg først og fremst på som bruksgjenstander. En bok er til for å leses og evt.

Ugla

Reality check

I vinter var jeg en tur i London og streifet rundt i bydelen Hammersmith, som var litt for velstående for min smak. Etter å ha ladet telefonen, lest litt avis og drukket en øl på en pub – som man så ofte gjøre når man streifer rundt i London uten noe spesielt annet for øye enn å bare streife rundt – snublet jeg over en bokhandel. Den hadde både brukte og nye bøker. Det kunne jeg se ut fra hva som var utstilt i vinduet. Men før jeg rakk å merke meg noen av de utstilte titlene, hørte jeg en stemme over skulderen min si: «Hvorfor er det bare lykkelige bøker her. Det er jo ikke slik verden ser ut». Mannen var enten en kunstnerbohem som likte å snakke med fremmede eller en av byens mange tusen hjemløse.

Ugla