DebattTyrkia

Tyrkia har aldri vært et demokrati

William Nygaard (PEN-aktivist)

Det virker som om norske medier ikke følger med i timen når det gjelder Tyrkias politiske status som «demokrati»? I hele Recep Tayyip Erdogans periode har tilstramming, nedbygging av rettsstaten og styringssystemene gått i autokratisk retning. Rettsstaten har aldri vært respektert i hans regjeringstid. Vi kan minne om den såkalte Ergenenon-saken (2007–2013), om et påstått statskupp. Flere hundre journalister, embetsmenn, pensjonerte generaler og tilfeldige opponenter ble fengslet i årevis uten dom under påstand om forsøk på statskupp, noe en anke i grunnlovens kontrollinstitusjon senere avviste (2016). Deretter ble grunnloven endret og kontrollinstitusjonen fjernet. Videre kan vi minne om det såkalte Gezi park-opprøret (2013), hvor demonstrasjoner ble kvestet med hard hånd innen få dager. Vi kan også minne om fengslinger i årevis uten lov og dom av opponenter, kritiske journalister og forfattere i mengdevis uten hjemlet dokumentasjon. Silivri-fengslet og dets landlige omgivelser er blitt på størrelse med en betydelig norsk by. Og motivet for slike arrestasjoner er alltid politisk selvforsvar.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Fotball-vm

Gleden ved vår nye religion

Lasse Efskinds innlegg i Klassekampen tiltredes! Han og hans meningsfeller er også en del av «hele Norge». Vi kan vel saktens holde ut vulgariteter og kommers til en viss grad, men likevel være tilhengere av idrettsgleden og samholdet. De enorme pengebeløpene som er blitt en stor del av toppidretten, er imidlertid helt absurde. Ingen kan bebreide Erling av Norge at han mottar svimlende beløp som lønn for innsatsen; spørsmålet er hva han gjør med midlene … Noe som likevel styrker gleden ved vår nye religion – fotballen – er jo at Stortinget endelig har vedtatt at idrett og alkohol hører sammen – så nå kan vi likevel nyte den som seg hør og bør, i hvert fall for en stakket stund ….

Anne Beate Engedahl
Boligpolitikk

Mens vi venter på ­politisk hand­lie­kraft

Samfunnsøkonom Celine Brøndmo stiller i Klassekampen 7. juli et særdeles betimelig spørsmål relatert til det store boligproblemet i vår tid: «Jeg lurer på om vi, ved å knytte middelklassens trygghet til kapitalverdier, også har knyttet dens politiske sympatier til et system der de største gevinstene tilfaller noen helt andre.» Brøndmo definerer med rette bolig som «rammen rundt et trygt og selvstendig liv», men peker på paradokset i at den også er et formuesobjekt. Vi mestrer altså ikke dette skillet. Men det er ingen naturlov som hindrer oss i å mestre det. Mens vi venter på politisk handlekraft, vokser ulempene seg bare større. Stadig færre vanlige folk har råd eller mulighet til å kjøpe sin egen bolig uten arv og må ut på et presset og tidvis hjerterått leiemarked. Bolig er nå både en generasjonskløft og en fattigdomsfelle.

Atle Forfang Rostad
Georgia

Skre velger Kremls logikk

Ragnar Skres «røde sild» (1. juli) flytter oppmerksomheten ved å påstå at Georgia undertrykker svaner og megreler. Hans mistenkeliggjøring av frihetskamp, kombinert med omtalen av russiske okkupanter som «fiender», bygger på et narrativ som muliggjør okkupasjonen. I Subjekt (2022) viste jeg hvordan institusjonelle forvrengninger kan kolonisere historie: Nobels Fredssenter stilte ut kart uten grenser mellom Georgia og Russland, og UDI registrerte Georgia som «USSR» i 2012. Skre avleder oppmerksomheten fra den faktiske okkupasjonen og hybridkrigen. Separatismen Skre peker på, er selve kjernevokabularet til russisk imperialisme. Russland, som nekter samene grunnleggende rettigheter, bruker konstruerte minoritetskonflikter til destabilisering andre steder. Ved å legge skylden for manglende utvikling på lokale etniske strukturer flyttes ansvaret fra Moskvas voldspolitikk. Kars-traktaten av 1921 illustrerer mekanismen: Gjennom en geopolitisk hestehandel med Ankara ga Moskva den georgiske regionen Achara autonomi uten rettslig hjemmel.

Maka Dolidze