Det handler om makt. Om maktubalanse.
Inger Lise Blyverket tråler gjennom en matbutikk i Oslo sentrum. Blikket til direktøren i Forbrukerrådet skanner prislappene med en skeptisk mine. Det siste året har matprisene økt langt mer enn innholdet i lønningsposen til den vanlige nordmann.
Denne uka har hun blant annet vært ute i mediene og påpekt at rekordoverskuddene til de store matvarekjedene ikke kommer norske forbrukere til gode.
Blyverket har en sober framtoning og er ikke redd for å tale makta midt imot. En sann og uangripelig våpendrager for «den lille mann» i dyrtida.
– Aktørene i næringslivet vet mye mer om det de selger til oss, enn det vi som forbrukere vet. Og min jobb er å forsøke å utjevne den maktubalansen.
Medievennlig
Forbrukerrådet får 50.000 henvendelser årlig, og direktøren gjør hyppige opptredener i aviser, radioprogrammer og på tv. Tidvis kan virke som om hun har eget adgangskort til NRK-bygget på Marienlyst. Kanskje ikke så rart at hun omtaler Presse-Norge som «Forbrukerrådets aller beste venn».
De siste årene har hun langet ut mot høye strømpriser og fakturagebyrer, renteøkninger og useriøse bilselgere. Ikke minst har den populære nettbutikken Temu fått sitt pass påskrevet av Forbrukerrådet.
Nå på tirsdag var det selskapet bak betalingsappen Vipps som fikk på pukkelen. De ble beskyldt for å bryte personopplysningsloven og for å manipulere brukerne.
Rett før Klassekampen møter Blyverket, har hun blitt oppringt av Vipps-sjefen Rune Garborg. Det er ikke uvanlig at bedriftsledere fra de høyere luftlag tar kontakt, og hun er vant til at displayet på mobilen lyser heftig når Forbrukerrådet har gått ut offentlig med kritikk.
– Er det ubehagelig å få slike telefoner?
– Nei, nei.
– Du blir ikke litt usikker engang?
– Nei, det har jeg faktisk aldri kjent på. Jeg vet at vi alltid har gjort hjemmeleksa vår og kan dokumentere våre påstander.
Vipps har på sin side uttalt at de vil bruke tid på å gjennomgå klagen og understreket at det ikke har vært meningen å manipulere kundene.
«Det blåser på toppene», sies det. Eller som det heter i den engelske varianten: «It’s lonely at the top».
Inger Lise Blyverket stusser når hun hører disse uttrykkene.
– Hvis jeg hører noen si at det er ensomt på toppen, lurer jeg på hva de gjør galt. De aller fleste toppledere har jo sjukt mange mennesker rundt seg som de kan spørre til råds og dele utfordringene med, sier Blyverket og konkluderer tørt:
– Du er veldig sjelden aleine i arbeidslivet.
Kaptialismekritikk?
Forbrukerrådet skal være en uavhengig aktør, men de gjentatte kravene om å tøyle markedskreftene og regulere næringslivet, er utvilsomt musikk i ørene hos dem som sokner til den politiske venstresida.
– Det kan virke som du driver reinspikka kapitalismekritikk?
– Det er ingen tvil om at vi er kritiske til mange av næringsaktørene som kun er ute å etter å tjene mest mulig penger. Slik sett kan man si at jeg ofte går i klinsj med de kapitalistiske strukturene.
Men man kan også se dette på en annen måte, påpeker Blyverket.
– Det å ha et sterkt og virkningsfullt Forbrukerråd kan være med på å understøtte kapitalismen. Blant annet fordi vi sørger for like konkurransevilkår og at vi sikrer de seriøse aktørene gode og forutsigbare rammebetingelser.
Blyverkets yrkesmessige etos er enkelt å oppsummere.
– Jeg tror på det å organisere interesser, sier hun kort.
Arbeidserfaringen til Blyverket strutter av organisasjonskapital. I mange år var hun tillitsvalgt i Utdanningsforbundet på heltid. Så fulgte flere år i næringsorganisasjonen Virke hvor Blyverket etter hvert ble direktør for tariff og politikk.
Ved sida av dette har hun i to omganger vært nestleder i Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner – som nå er omdøpt til Fri.
– Drives du av plikt eller idealisme?
– Det er i hvert fall ikke plikt, sier Blyverket kontant.
Men så virker det som om hun må tenke seg om.
– Jeg har nok kjent litt på pliktfølelsen når jeg har påtatt meg verv i Fri. For selv om jeg har hatt et trygt og godt liv som homoseksuell, så er det ikke alle som har – eller har hatt – det på samme måte.
Blyverket forteller at hun derfor har følt på en plikt overfor dem som har gått foran.
– De som har gjort det enklere for meg å være meg, sier Blyverket.
Hun sto åpent fram som homofil da hun var 20 år gammel.
Morsk pike
Hvorvidt det handler om plikt eller idealisme, er det like fullt et uomtvistelig faktum at Blyverket har en imponerende CV. Den sier kanskje noe om hennes personlige egenskaper også.
– Er du et skoleeksempel på «flink pike»-syndromet?
– Kan du gi meg noen klare kriterier som hva som kjennetegner en flink pike? spør Blyverket litt oppgitt.
Det ellers så imøtekommende ansiktet har nå fått et anstrøk av morskhet.
Slår man opp i Det Norske Akademis ordbok, vil man finne ut at «flink pike»-syndromet defineres på følgende vis: «Holdning hos noen jenter som går ut på at de skal mestre og orke alt.»
– Med andre ord en person som er til å stole på, sier Blyverket tørt.
Samtidig medgir hun at hun er blitt oppdratt til å gjøre sitt beste.
– Jeg brukte mye tid og krefter i ungdommen på skolearbeid fordi jeg fikk beskjed om at det var noe jeg burde gjøre. Jeg opplevde det også som gøy.
Det er altså lite som tyder på at Blyverket har hatt en utagerende fortid.
– Man må vel ikke ha tatt masse dop i ungdomstida for å være et helt menneske, sier Blyverket i en lett ironisk tone og fortsetter.
– Av og til kan det jo virke som om man må ha noen moralske brister for å framstå som ekte og pålitelig.
Blyverket forteller at hun likevel kjenner til livets nattsider. Da hun kom ut av skapet som 20-åring, ble hun introdusert for miljøer og mennesker med helt andre erfaringer enn henne selv.
– Der traff jeg folk med en helt annen ballast og personlige utfordringer enn hva jeg var kjent med, og det lærte jeg mye av. Og det har korrigert mine egne tanker om hva livet kan innebære.
– Har du noen gang angret på karrierevalgene dine?
– Aldri.
– Du er ikke typen som angrer?
– Jeg er nok ikke det. Har jeg tatt et valg, ser jeg meg sjeldent tilbake.
Eplekake-krise
Inger Lise Blyverket er oppvokst på Oslos østkant – nærmere bestemt drabantbyen Haugerud.
Den skoleflinke Blyverket begynte etter hvert å studere på Blindern. Med språk og sosiologi i fagkretsen utdannet hun seg til adjunkt.
I studietida arbeidet hun som ufaglært vikar og underviste blant annet i faget heimkunnskap. Det skapte utfordringer for den unge læreren.
Det er lite trolig at Blyverket dukker opp som deltaker i tv-programmet «Bakemesterskapet», for å si det slik.
– At jeg underviste i heimkunnskap, var relativt mislykket. Jeg måtte stå ved kateteret og forevise eplekake for elevene. Det var helt forferdelig, for jeg hadde aldri lagd eplekake før.
Blyverket hadde heller ikke satt av tid til å øve hjemme på kjøkkenet kvelden i forveien.
«Man må vel ikke ha tatt masse dop i ungdomstida for å være et helt menneske»
– Jeg var jo ganske ung på den tida og mer opptatt av være ute på byen enn å være hjemme og tørrtrene på kakebaking, sier Blyverket, som for øvrig er kjent for å være glad i en god fest.
Da hun fylte 50 år, ble dagen feiret med 40 gjester over fem dager i den katalanske hovedstaden Barcelona.
Holdt på a-endelsene
Det var ikke tilfeldig at Blyverket søkte seg til en ungdomsskole på Oslos østkant da hun var ferdig utdannet lærer.
– Det var vel egentlig ikke så aktuelt for meg å jobbe andre steder. Jeg var veldig opptatt av at elevene på Bjøråsen skole skulle få de beste forutsetningene for å håndtere sitt framtidige liv. Samtidig var jeg opptatt av at de skulle kjenne seg igjen i det de ble presentert for på skolen.
Blyverket forteller at hun konsekvent brukte a-endelser når hun skrev på tavla.
– Tanken var at ordene som ble brukt i undervisningen, skulle gjenspeile det språket elevene faktisk brukte.
I ettertid har flere av elevene til Blyverket fortalt om hva som møtte dem når de søkte seg til videregående skoler lenger vest i Oslo.
– Det var enkelte lærere som uttrykte overraskelse over hvor mye de kunne. Det har jeg tenkt mye over i ettertid. Det er rart at noen av de flinkeste elevene jeg hadde, opplevde at det ble stilt lavere krav til dem fordi de kom fra en skole på Romsås.
– Har du en østkantidentitet?
– Det er vanskelig å ikke ha det, sier Blyverket, men understreker samtidig at hun er usikker på hvor mye man skal vektlegge skillene mellom Oslos østlige og vestlige bydeler.
– Er det riktig å si at du har vært gjennom en klassereise?
– Jeg opplever det ikke som noen reise. Selv om mine foreldre delvis har bakgrunn fra arbeiderklassen, opplever jeg ikke at jeg har beveget meg bort fra min nærmeste krets. Også i jobben min treffer jeg folk fra alle samfunnslag.
Mellomtittel
I direktørjobben i Virke støtte Blyverket ofte på en rekke eklatante representanter for den økonomiske eliten i Norge.
– Du kjente ikke på din egen klassebakgrunn da?
– Nei, for jeg kan føre meg i sosiale lag, sier Blyverket bestemt.
– Dessuten kommer jeg tross alt fra et møblert hjem. Jeg kan fint håndtere folk og miljøer hvor pengene flyter på en helt annen måte.
Blyverket har for øvrig klare betenkeligheter med å bruke begrepet «klassereise».
– Det innebærer en form for nedvurdering av klassiske arbeideryrker, som for eksempel reinholderyrket. Tanken er liksom at dette er noe man skal komme seg bort fra. Jeg er litt usikker på hva slags samfunn vi får om alle skal søke seg bort fra de tradisjonelle arbeideryrkene.
Blyverket er imidlertid tydelig på at hun i dag befinner seg trygt plassert i middelklassen.
«Har jeg tatt et valg, ser jeg meg sjeldent tilbake»
– Noen ganger føler jeg meg mest hjemme i den øvre delen av middelklassen – andre ganger i den nedre delen.
Men hvordan er det å være en våpendrager for «den lille mann» når man selv mottar millionlønn? Det er unektelig en viss avstand mellom direktørens livssituasjon og hverdagen til forbrukerne hun representerer.
– Opplever du det som et problem?
– Jeg er veldig klar over at jeg har en privilegert situasjon, men jeg føler ikke at det gjør meg dårligere i stand til å kjempe vanlige folks sak. Det avgjørende er om vi klarer å forstå hvor skoen trykker når det kommer til folks hverdagsproblemer.
Temu-skrekken
Vi står nå på utsida av matbutikken i Oslo sentrum. Ut av dørene går det en jevn strøm av kunder med velfylte handleposer.
– Synes du den jevne nordmann kjøper for mange unødvendige ting?
– Ikke hver og en av oss, men som gruppe er nordmenn blant de mest kjøpesterke i verden. Det betyr også at vi setter et betydelig miljøavtrykk globalt. Og jeg mener vi må få ned nordmenns overforbruk.
Og selv om Forbrukerrådet har advart nordmenn mot å kjøpe ting på digitale markedsplasser, som Shein og Temu, understreker Blyverket at hun aldri vil moralisere over folks handlevaner.
– Hvem er jeg til å vite hvorfor du tar de valgene du tar, sier Blyverket og påpeker at hun representerer hele Norges befolkning.
– Det er mange grunner til at folk tar de valgene de gjør. Vi er derimot opptatt av å opplyse forbrukeren. Fordi det selges så mye helseskadelige produkter fra Temu.
– Har du selv handlet der?
– Jeg havnet inn på nettsida en gang ved en tilfeldighet.
– Ved en tilfeldighet?
– Ja, jeg lette etter interiør til ei gammel hytte jeg har overtatt. Med ett så jeg tingen jeg var på jakt etter og trykket på den, men da kom det opp et lykkehjul. Da fikk jeg helt panikk og tenkte: «Herregud! Jeg er jo inne på Temu».
