I oktober 1957 sendte Sovjetunionen Sputnik ut i verdensrommet. USA fryktet å tape det teknologiske kappløpet. President Eisenhower svarte med å reformere det amerikanske utdanningssystemet gjennom National Defense Education Act (NDEA), som særlig økte finansiering til naturvitenskap og teknologifag. Utdanning ble plutselig sett på som avgjørende for nasjonal sikkerhet. Dette etablerte en tradisjon for føderal støtte til utdanning gjennom lovendringer og førte siden til opprettelsen av U.S. Department of Education i 1979.
Siden opprettelsen har U.S. Department of Education ført en politikk preget av to hovedspor: bruk av vitenskap og standardiserte tester som styringsverktøy, samt tiltak for mangfold og inkludering (DEI). Sistnevnte har ikke primært handlet om kjønn eller transpolitikk, men om lik tilgang til utdanning for sårbare grupper som elever og studenter fra lavinntektsfamilier, med funksjonsnedsettelser og fra minoriteter. Samtidig har departementet hatt en sentral rolle i administrasjonen av føderale lån og stipend for høyere utdanning.
Ingen skole er upolitisk – makthavere, enten de er politikere, presteskap eller fagfolk, avgjør hva som skal læres, hvilke fortellinger som skal fremheves, og hvilke verdier som skal prege både skolesystemet og synet på samfunnet.
No Child Left Behind (2002) høres intuitivt ut som en god reform. Men i praksis førte den til snevrere undervisning, økt testpress og større sosiale forskjeller. Fordi skolene ble finansiert basert på testresultater, ble testfagene prioritert på bekostning av andre fag. Skolene som ikke hevdet seg, mistet ressurser og måtte kutte fagtilbud, mens skoler i rikere områder hadde nok støtte til å opprettholde en bredere undervisning. Every Student Succeeds Act (2015) skulle rette opp dette ved å gi delstatene mer fleksibilitet, men ulikhetene i skolesystemet vedvarte.
Den brede finansieringen av offentlig utdanning forble svak. De fleste amerikanske skoledistrikter er derfor avhengig av foreldrefrivillighet og donasjoner for å finansiere aktiviteter som i en skandinavisk kontekst ville vært en selvfølge, som ekskursjoner, idrett og kunstfag. Lokale initiativer, veldedige stiftelser og foreldreorganisasjoner veier opp for manglende offentlig finansiering. I California, hvor jeg bor i år, mottar også ideelle organisasjoner støtte fra delstatsmyndigheter for å tilby førskole- og barneomsorgstjenester til marginaliserte familier.
Denne sterke lokale involveringen kan selvsagt skape dynamiske og gode skolesamfunn, men den fører også til store ulikheter mellom privilegerte og mindre privilegerte områder. Frivilligheten i USA blir dermed både en nødvendighet og en forsterker for de strukturelle forskjellene i samfunnet.
Hvordan har vi kommet dit at en demokratisk valgt regjering stanser føderale forskningsmidler med umiddelbar virkning og deretter forsøker å legge ned utdanningsdepartementet? Beslutningen er ikke tatt i et vakuum.
Mennesker engasjerer seg i undervisning på ulike måter. Når skolen gir rom for ulike måter å knytte seg til utdanning og danning på, bidrar den til å skape et fellesskap der alle kan finne sin plass.
Noen elever finner oftere trygghet i det formelle, med klare læringsmål og tilbakemeldinger. Andre engasjeres av rettferdighet, der prinsipper og konvensjoner gir mening. Noen engasjeres gjennom utforskning, lek og utfordringer, mens andre trenger en personlig tilknytning til stoffet. Engasjement kan også være forankret i omsorg og relasjoner – eller i behovet for å trekke seg tilbake og reflektere.
Essensen er denne: Alle må kunne veksle mellom disse formene for å oppleve eierskap til egen utdanning. Små barn lærer tallforståelse gjennom konkreter – pinner, klosser eller fingre. Denne sanselige erfaringen gir dem eierskap til læringen. Etter hvert forventes det at de abstraherer tallene, men hvis skolen utelukkende vektlegger det abstrakte, mister noen elever forankringen og faller fra.
Det samme gjelder demokratiforståelse. Skoler som gir rom for reell deltakelse og kritisk refleksjon, myndiggjør elevene. De lærer ikke bare om demokrati, men gjennom det – ved å delta i samtaler, forhandle om verdier og håndtere uenighet.
En skole som signaliserer at testresultater og standardiserte mål er det viktigste, lærer ikke elevene å delta, men å tilpasse seg. Dette skaper avmakt og distanse til samfunnsspørsmål. En skole som lar elevene erfare at deres stemme har betydning, gir både forståelse og handlingsrom. Utdanning handler derfor aldri bare om kunnskap eller kompetanse, men også om hvordan elever ser seg selv som betydningsfulle og del av noe større.
I motsetning til mange andre land er retten til utdanning ikke eksplisitt nedfelt i den amerikanske grunnloven, den reguleres allerede av delstatene. Når utdanning blir redusert til tester og administrativ styring, mister skolen sin rolle som fellesskapsbygger.
For mange amerikanere er det også en mangel på sammenheng mellom utdanningen de har fått og utfordringene de møter i voksenlivet. Historier som George Washingtons ærlighet og Abraham Lincolns vei fra enkle kår til presidentembetet illustrerer generelle idealer som ærlighet og muligheten for sosial mobilitet.
Imidlertid står disse idealene i kontrast til en virkelighet preget av økonomisk usikkerhet, et boligmarked som ekskluderer store deler av befolkningen, og en tyngende studentgjeld som begrenser handlingsrommet til unge med høyere utdanning. Når skolen ikke speiler elevenes erfaringer eller gir rom for ulike perspektiver, svekkes også muligheten for felles engasjement og ansvar.
Donald Trump signerte torsdag en presidentordre for å avvikle det amerikanske Utdanningsdepartementet, med uttalt mål om å overføre dets ansvar til delstatene. En fullstendig avvikling krever godkjenning fra Kongressen, så siste ord er muligens ikke sagt. Det ser også ut til at administrasjonen av studielån fortsatt vil ligge under en form for føderal kontroll. Likevel vil nedleggelsen få store konsekvenser ikke bare for studenters rettigheter, men også utdanningskvalitet og fellesskapsfølelse.
Ressurssterke delstater og lokalsamfunn vil kunne opprettholde et høyt utdanningstilbud, mens fattigere områder risikerer store kutt i undervisningstilbud og lærertetthet. Teknologiselskaper og edtech-gründere vil få større spillerom til å tilby kommersielle utdanningstjenester. Private skolekjeder og digitale læringsplattformer er allerede klare til å fylle tomrommet, men med et snevrere fokus på kostnadseffektivitet og et instrumentelt syn på læring.
«Skolene som ikke hevdet seg, mistet ressurser og måtte kutte fagtilbud»
Når utdanning ikke lenger forvaltes som et felles nasjonalt prosjekt, men overlates til techselskaper og frivillighet, vil ulikhetene forsterkes. Uten felles referanser svekkes også muligheten for et felles verdigrunnlag og for å utvikle måter å håndtere uenighet på.
Avviklingen av U.S. Department of Education inngår utvilsomt i en bredere konservativ strategi for å endre maktforholdene i amerikansk skolevesen, rettferdiggjort gjennom argumenter om lokal kontroll, valgfrihet og fjerning av det de ser som føderal inngripen og «indoktrinering». Utfallet vil forme amerikansk utdanning i lang tid fremover.
Er det mulig å skape en inkluderende skole i en tid hvor politiske krefter aktivt svekker statens rolle i utdanning? Det amerikanske skolevesenet var fragmentert, og selv med et utdanningsdepartement manglet det strukturer som kunne skape felles engasjement og referanser.
Til forskjell fra USA, der retten til utdanning aldri har vært nasjonalt forankret, har Norge fremdeles et relativt sterkt fellesskoleprinsipp. Utdanningsloven sikrer lik tilgang for alle, uavhengig av bakgrunn og forutsetninger. Fellesskolen er fortsatt bredt akseptert som en arena der barn fra ulike bakgrunner møtes, leker og lærer sammen, uavhengig av sosial status eller foreldrenes utdanningsnivå.
Men også i Norge svekkes forbindelsen mellom skoleinnholdet og elevenes erfaringer gradvis. De siste tiårenes skolepolitikk har styrt utviklingen mot en mer administrativ og målstyrt skole, der den siste læreplanreformen LK20 representerer et ytterligere steg i feil retning.
LK20 har en tydelig verdimessig forankring, men gir ingen garantier for at elever opplever sitt engasjement eller perspektiver som relevante i skolen. Problemet forsterkes av Udirs ensidighet. Nasjonale prøver, eksamener og kartleggingsprøver definerer det som alle skoler, lærere og elever møter, og er forpliktet av.
Fellesskapsfølelse skapes ikke gjennom skjemaer og målinger. En inkluderende skole forutsetter sterke, mangfoldige forbindelser mellom fagene, elevenes egne liv og bredere lokale, nasjonale og globale fellesskap. Dette handler om hvordan felles symboler – som et flagg – kan romme ulike positive erfaringer samtidig: fra is og pølse, nasjonalfeiring og fellesskap til historiske kamper for frigjøring og likestilling.
Det er slike flerstemte tolkninger som gjør at elever kan finne sin egen plass i samfunnets fellesfortellinger. Når utdanning lykkes med å skape denne typen forbindelser, blir den samlende. Og det er mulig å skape slike forbindelser – selv uten et utdanningsdepartement.
Fungerende fellesskap er alltid basert på flere former for tillit som utfyller hverandre. Dette er forbindelser som stikker dypere enn lover og avtaler. Det som står på spill, både i USA og Norge, er om skolen klarer å gi elevene myndighet til å forme en felles fremtid.