Tro det eller ei, men verdens rikeste mann i fjor het ikke Elon Musk. Ifølge magasinet Forbes var det Bernard Arnault, som er øverste sjef i det franske selskapet LVMH. Forkortelsen står for Louis Vuitton Moët Hennessy, som er navnet på bare noen av luksusmerkene i Arnault-klanens portefølje.
Der finnes også sminkekjeden Sephora (om du ikke kjenner til den, spør en hvilken som helst tenåring). Og det var nettopp i en av Sephoras butikker, på Champs-Élysées i Paris, at Armand Patrick Gbaka-Brédé – med kunstnernavnet GauZ’ – fikk en genial romanidé.
Han var ikke der som kunde, vel å merke. Han var på jobb, som vekter.
«Morfologisk profil»
GauZ’ (uttales gåz) tok jobben fordi han plutselig måtte hjem til Elfenbenskysten, en av Frankrikes tidligere kolonier i Vest-Afrika, og trengte penger til flybilletten. Første arbeidsdag var det salg, husker han, og horder av kunder sto klare utenfor da butikken åpnet.
– Det var et sjukt øyeblikk. Folk var gale, jeg ble løpt ned av kvinner som skulle ha tak i varene som hadde 70 eller 50 prosent avslag, forteller GauZ’.
Klassekampen treffer forfatteren, skribenten og filmskaperen i Oslo, i forbindelse med at debutromanen hans nå er oversatt til norsk av Tove Bakke, med tittelen «Betalt for å stå» (Camino forlag). Den satiriske fortellingen, som ble kortlistet til den prestisjetunge Booker-prisen i 2023, handler om ulike generasjoner av utvandrere fra Elfenbenskysten som alle ender opp med å jobbe som vektere i Paris.
Blant dem er André, legestudenten som vokter en mølle på 1960-tallet, Ossiri som passer på dameklær i en butikk på 1990-tallet og en navnløs Sephora-vakt på 2010-tallet. Gjennom tiårene tar kapitalismens infrastruktur nye former, men nesten alltid etterspør sikkerhetsbransjen papir- og rettsløse menn med, som det heter i boka, en bestemt «morfologisk profil»:
«Svarte menn er kraftige, svarte menn er høge, svarte menn er sterke, svarte menn er lydige, svarte menn er skremmande.»
Lukrativ snillisme
Gjennom romanen vrir GauZ’ på dette uhyrlige premisset, særlig der den anonyme vekteren observerer kunder og ansatte på Sephora mens han gjør seg filosofiske og politiske refleksjoner. På et tidspunkt løper den dresskledde vekteren etter en tjuv, ut i Paris-trafikken, før han innser absurditeten i det hele. Han risikerer livet for Bernard Arnault, som om den styrtrike Sephora-eieren vil merke at tre av hans parfymeflasker har blitt borte.
Selv mener GauZ’ at vekterne han skriver om først og fremst er et symbol. I det store bildet er de ikke en større fysisk hindring enn «et gavebånd rundt en pakke», sier han. Noe mer trenger ikke Bernard Arnault, fordi samfunnet for lengst har disiplinert innbyggerne til å akseptere selv de mest uakseptable skjevheter i fordeling av eiendom, penger og makt.
– Kapitalister utnytter noe grunnleggende i oss, som er at mennesker er gode. Min bror, vi er snille, hvisker GauZ’, som om han avslører en hemmelighet der vi sitter i en bås i lobbyen på hotellet hans, passende nok rett ved Oslo Børs.
– De færreste av oss gjør ting som får oss i fengsel, tross alt.
Marx i Afrika
At denne kapitalismen er sammenfiltret med kolonialisme og rasisme, kan for noen virke abstrakt. Men i «Betalt for å stå» vises disse koblingene helt konkret: Uansett hvilken bakgrunn eller kvalifikasjoner de har, sluses afrikanske menn til svart arbeid innenfor vakthold, en bransje der hudfargen deres, på grunn av andres fobier, for en gangs skyld gir dem et slags fortrinn.
– Var denne politiske ideen der fra start i bokarbeidet?
– Ja, selvfølgelig. Det var hele hensikten. Jeg fikk min antikapitalistiske utdanning tidlig, fra folk i familien, svarer GauZ’. Faren var lærer og sosialist, mens moren var sykepleier og kommunist.
– Ikke på den dogmatiske måten, men de var likevel veldig ideologiske. Ikke minst onkelen min, André, som gikk bort for noen måneder siden.
– André, som karakteren i boka?
– Nettopp. Onkel André trodde inderlig på at afrikansk sivilisasjon er en naturlig form for marxistisk sivilisasjon. Måten vi arbeider, deler og lærer på. Vi tilhører en etnisk gruppe, bété, der ordet «høvding» ikke finnes. Konseptet eksisterer ikke. Så for onkel var vi afrikanere «Natural Born Marxists».
GauZ’ bemerker at alle de viktige afrikanske uavhengighetsforkjemperne og statslederne, som Ghanas Kwame Nkrumah og Tanzanias Julius Nyerere, var sterkt påvirket av Karl Marx.
– De ble født inn i denne eldgamle, afrikanske sivilisasjonen men utdannet i den vestlige. Og det de kunne kjenne seg igjen i innenfor vestlig politisk tankegods, var marxisme.
I tillegg til det radikale miljøet hjemme var oppveksten til GauZ’ blant annet preget av Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbankens reformer i Elfenbenskysten på 1980-tallet, da landets livsviktige kakaoindustri ble privatisert og offentlige budsjetter kuttet. I etterdønningene gjorde mange som André og Ossiri i «Betalt for å stå», og ikke minst GauZ’ selv. De forlot hjemstedet og dro til Frankrike.
– Jeg kunne ikke unngå det politiske da jeg skrev boka. Du skriver utfra hvem du er.
Frigjøringsfront for bøker
Men nykolonialismen har ikke gjort seg gjeldende bare innenfor økonomien, som med IMF og Verdensbankens politikk i Elfenbenskysten og regionen. Den kommer også til uttrykk i kulturen, der franske forlag fortsatt sitter på rettighetene til litteratur skrevet av forfattere fra det fransktalende Afrika.
Det gjelder for eksempel romaner som «L’Enfant noir» (1953), av guineanske Camara Laye, og «Nedjma» (1956) av algeriske Kateb Yacine. Den dag i dag er utgivelsene eid av forlagshus i Frankrike, henholdsvis Plon og Éditions du Seuil.
Fordi aktører i den tidligere kolonimaktens bokbransje sikret seg verdensrettighetene til slike bøker, bestemmer de også distribusjonen i Afrika. Dermed kan viktige afrikanske verk ende opp med å utebli fra hyllene på kontinentet, eller priset langt høyere enn publikum har råd til.
Derfor bestemte GauZ’ seg i 2019 for å stifte kollektivet Frigjøringsfronten for afrikanske klassikere, som slåss for en form for «hjemkjøp» av verkene.
– Hvordan går dere fram og hvorfor er det så vanskelig?
– Når folk nå krever kontroll over gamle skrifter, handler det ikke nødvendigvis bare om verkene i seg selv, men hva de er et uttrykk for. Bøker representerer ord og en tenkemåte, sier GauZ’.
– Det viktigste for oss er prinsippet. Vi sier: Få tilbake klassikerne våre, de trenger ikke lenger å utgis på franske forlag. En rimelig forlagssjef i Paris ville sagt: «Ok, jeg har disse rettighetene fra 1950-tallet, men nå får jeg vel gi noe av det fra meg.»
Hent soldatene hjem
Så enkelt er det ikke. Strukturene er seige og fortsatt ender mange afrikanske forfattere opp med å gi ut på franske forlag som Gallimard.
«Afrikanere må finne opp noe sånt som nynorsk.»
— GauZ’
– Når du signerer kontrakt med en fransk redaktør, signerer du for verdensmarkedet. Det er galskap! Da jeg oppdaget det, sørget jeg for at alle mine franske kontrakter bare gjelder for publisering i Frankrike. Så de tre siste bøkene mine tilhører ivoriansk territorium, for det afrikanske markedet.
– Så franske forlag ikke skal være portvoktere?
– Nei. Jeg gir dem nøklene til USA og resten av den vestlige verden, men ikke Afrika. Hvis jeg skal oversette Romain Gary eller Louis-Ferdinand Céline til ivoriansk fransk, må jeg kjøpe rettighetene til disse franske verkene. Og det er helt greit. Men franskmennene har ikke rett, i 2025, til å gi ut mine bøker i Afrika, sier GauZ’.
– Det er også formålet med Frigjøringsfronten for afrikanske klassikere. Dette er bøker som ble gitt ut før uavhengigheten. Da den kom, lagde vi en administrasjon, nasjonalsang og flagg – men ordene våre glemte vi. Og de bøkene er som falne soldater på slagmarken. Vi må hente dem og begrave dem hjemme.
Allianse med målfoket
Initiativet foregår nesten 30 år etter at den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong’o ga ut en essaysamling, om kampen for kulturell frihet, med tittelen «Moving the Centre».
– Er det også ditt prosjekt, å skyve det kulturelle midtpunktet litt vekk fra Europa og USA?
– Ja, vi kan ikke tenke at verdens kulturelle tyngdepunkt bare skal være i Vesten. Vår verden må også være i sentrum. Vi må dessuten se mer til India og Kina, der halve menneskeheten bor. Men vi forblir så dypt fascinert av vestlig kultur.
– Den anses som noe allmenn, mens andre får merkelapper som «ikke-vestlig», «etnisk», «minoritet» eller …
– Perifert, skyter GauZ’ inn.
Han skriver selv på fransk, som er offisielt språk i Elfenbenskysten, selv om det finnes rundt 70 ulike språk i landet. Under oppholdet i Norge har GauZ’ fått høre om de ulike skriftspråkene vi har her, og at «Betalt for å stå» er på nynorsk. Det gleder ham at boka kan leses på det han oppfatter er «et antikolonialt skriftspråk».
– Jeg kjente ikke til den historien, som fascinerte meg. Dette betyr at dere allerede har verktøyene til å drive språklig motstandskamp. Vi må lære av dere, vi afrikanere må finne opp noe sånt som nynorsk.
GauZ’ nevner landsmannen Frédéric Bruly Bouabré, som i sin tid fant opp et alfabet for språket bété, og tror hans arbeid kan være «starten på noe».
En fordømt optimist
I epilogen til «Betalt for å stå» får vi vite at en av hovedkarakterene, Ossiri, har forsvunnet sporløst. Han har etterlatt seg en lapp, der det står: «Lat gribbane ta det som høyrer gribbane til.»
– Hva ville vært Ossiris ultimate hevn?
– Jeg tror ikke Ossiri er ute etter hevn. Han har fred i sinnet, for han er ikke selv en gribb. Han er aldri grådig, men rolig og forståelsesfull, slik moren har oppdratt ham. Han er overbevist om at det vise og vakre vil redde verden, forklarer GauZ’.
– Det er også min egen overbevisning. Til sjuende og sist er jeg en fordømt optimist.