Peder Østring har delt denne artikkelen med deg.

Peder Østring har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Et forsvar for vår antifa­scis­tiske plakat

I årets 8. mars-tog ropte vi «ingen er fri før alle er fri» og gikk blant annet med plakaten «terf=fascisme». I Klassekampen 19. mars peker to medlemmer av arbeidsutvalget (AU) i 8. mars-komiteen på vår plakat som et budskap som bør ut av toget. Hvordan plakaten bryter med hovedparolene, forstår vi ikke.

Begrepet «terf» er en forkortelse for «transekskluderende radikalfeminist» som for noen år siden ble tatt i bruk som en nøytral betegnelse for feminister som vil ekskludere transkvinner fra kvinnebevegelsen. Vi mener riktignok det verken er radikalt eller feministisk å ekskludere en utsatt minoritet, men det er begrepets opphav.

I god 8. mars-tradisjon satte plakaten vår en feministisk problemstilling på spissen. I likhet med plakatene i toget som hang ut KrF, Trump og Musk, var også vår plakat litt sleivete formulert. Vi vil ikke stemple enhver meningsmotstander som fascist, men det er viktig å påpeke koblingen mellom ekskludering av transfolk og fascisme.

La oss forklare. Fascismen er på frammarsj. Undertrykking og ekskludering av skeive, og særlig transfolk, er sentral i dagens dreining mot ytre høyre. I Ungarn forbys pride-markeringer og skeive aktivister forfølges. I USA, hvor fascismen gjør raske fremskritt, blir transpersoner målrettet og systematisk utvisket fra samfunnet. Trump-regimet nekter plutselig transpersoner og ikke-binære pass med riktig kjønnskategori. Begrepet «trans» får ikke lenger nevnes i skolen, og bøker fjernes fra bibliotekene.

Disse få eksemplene, blant mange, minner om det Hannah Arendt kalte denasjonalisering. Etter selv å måtte flykte fra Tyskland, beskrev Arendt hvordan jøder, roma, homofile, sosialister og andre som senere ble sendt i konsentrasjonsleirene, først måtte denasjonaliseres. Altså ekskluderes fra fellesskapet og våre felles grunnleggende rettigheter. Igjen systematiseres marginaliseringen av uønskede grupper i samfunnet: skeive, innvandrere og ikke minst kvinner.

«Vi trenger en sterk feministisk bevegelse med plass til alle»

Hensynet til kvinner og jenter skyves fram som en grunn til å undertrykke transfolk. Det argumenteres for at jenter må beskyttes mot overgrep i garderober, barn må beskyttes mot den «skeive agendaen» og transfolk som «egentlig er perverse pedofile». Retorikken er slående lik den som ble brukt mot homofile for få tiår siden. Resultatet er selvfølgelig ikke frigjørende for verken cis- eller transjenter, men grunnleggende kvinneundertrykkende. Likevel begås overgrep mot transfolk i feminismens navn. Når selverklærte feminister gjør det til sitt politiske prosjekt å ekskludere transfolk, løper de fascistenes ærend.

Vi verken skrev eller mener at AU i 8. mars-komiteen er fascister og vi håper ikke at de definerer seg som transekskluderende. Vi skrev at terf=fascisme, i betydningen at transekskluderende «feminister» bygger opp under fascistiske budskap. Vi ønsker en forklaring på hvordan det bryter med de vedtatte hovedparolene.

Vi er enige i at om 8. mars-toget skal være slagkraftig, må man forenes om en felles politisk plattform som er demokratisk vedtatt på parolemøtet. Men basert på uttalelsene til Lium og Roshauw virker det som at de helst vil fjerne alt de ikke liker fra toget. De nevner spesifikt tre slagord de mener bryter med de vedtatte parolene: «Stripping er kunst», «Sexarbeidere er også feminister» og vår plakat «Terf=fascisme». Slagordet om sexarbeidere kan forstås som å bryte med den vedtatte parolen om prostitusjon, men det er et tolkningsspørsmål – slagordet sa ikke rett ut «nei til sexkjøpsloven». Men hvordan slagordet «stripping er kunst» bryter med vedtatte paroler, forstår vi ikke. Det ble ikke vedtatt noen paroler om stripping, dermed virker det for oss som om slagordet først og fremst bryter med AU-medlemmenes eget politiske syn.

Lium og Roshauw sauser sammen alt de ikke liker og hevder det strider med de vedtatte parolene. Det finner vi oss ikke i. Debatt om hva feminisme innebærer og hvor langt selvbestemmelse og fritt valg går har alltid vært en del av bevegelsen, heldigvis. Mange av oss har bakgrunn fra den tradisjonelle kvinnebevegelsen, og ingen av oss er organisert i Inkluderende Feminisme-Initiativet. Flere av oss er for sexkjøpsloven og forbud mot strippeklubber, andre av oss er mot. En del av oss definerer oss som radikalfeminister. Alle er vi for en inkluderende feminisme. Det finnes langt flere feminister som anser menneskeverdet til transfolk og ikke-binære som en sentral del av dagens feministiske kamp enn 8. mars-komiteen later til å tro.

Nå når fascismen vokser seg større for hver dag som går, behøver vi en sterk feministisk bevegelse med plass til alle som er offer for patriarkatet, også transpersoner. Vi trenger trygge parolemøter hvor det er rom for diskusjon og uenighet, samtidig som transfolk ikke opplever samme hets og trakassering som de får fra høyreekstremister. Og vi behøver et samlet, slagkraftig og demokratisk vedtatt 8. mars-tog, ikke ekskludering basert på hva medlemmene i AU syns hører hjemme og ikke.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Naturforvalting

Statens inn­­vendingar mot staten

Tenk deg at familien Støre har arva ei hytte. Denne skal tre vaksne søsken dele på. Om våren diskuterer alle med sine barn og ektefellar, og finn ut når det passar best for dei. Sidan blir det laga eit forslag til korleis vekene på hytta skal bli fordelt. Men når forslaget blir lagt fram, ser Jonas at hans familie har fått tildelt veker som absolutt ikkje passar! Sonen skal på fotballcup i veke 28, og langt bak i e-postinnboksen dukkar det opp ein invitasjon til ein politisk sommarleir i veke 31. Her er det enkelte omsyn som ikkje er blitt tatt, ny og vesentleg informasjon har komme på bordet. Utgreiingane kan ha vore mangelfulle, tenker Jonas, og vil fremje ei innvending.

Dyrevern

Vassnes og måkene

I sin artikkel «Om måker og mennesker» i Klassekampen 13. august presenterer Klassekampens vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes noen synspunkter på hvordan naturen fungerer og hvordan vi skal verne om den. Det er lett å være enig i utgangspunktet: Naturvern handler om å ta vare på naturen som helhet. At han med dette som bakgrunn, ender opp med å argumentere mot bevaring av truede arter i et nasjonalt perspektiv, er imidlertid uforståelig! I artikkelen presenterte Vassnes en rekke mer eller mindre filosofiske betraktninger omkring artenes opprinnelse og utryddelse, og tanker om livet på jorda ut fra evolusjonens gang. Han beskrev biologer som «måkenes talsmenn som burde vite hvilke dyrearter som er truet». Biologene vet hvilke dyrearter som er truet i Norge og på verdensbasis.

Arbeid

Klasse og hjemme­kontor

Ifølge mediene kan om lag 40 prosent av arbeidstakerne ha hjemmekontor. Det utlegges som positivt for barnefamilier, fordi de får mer tid hjemme med barna når de ikke taper en til to timer hver veg til jobben. Jeg innser at dette er en fordel. Men hva med flertallet på 60 prosent som ikke kan ha hjemmekontor, for eksempel renholdere, sjåfører, butikkansatte, bygningsarbeidere og industriarbeidere. Hva slags kompensasjon får de for de fordelene hjemmekontoristene tydeligvis har? Hvor er kravene på høgere lønn eller lengre ferier for de som må være på jobb for reelt å produsere noe? De bruker to til fire timer av fritida si for å komme på jobb. Det er godt mulig at tekstprodusentene på hjemmekontor produserer bra og at økonomifolka ser fordelen med å betale mindre for kontorplasser. Men hvordan er det med arbeids- og opplæringsmiljøet samt de uformelle diskusjonene på arbeidsplassen som ofte gir effektive løsninger? Fagforeningene burde ta opp dette ved forhandlingene for å bygge ned de forsterkede klasseskillene hjemmekontoristene skaper.