Peder Østring har delt denne artikkelen med deg.

Peder Østring har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Et forsvar for vår antifa­scis­tiske plakat

I årets 8. mars-tog ropte vi «ingen er fri før alle er fri» og gikk blant annet med plakaten «terf=fascisme». I Klassekampen 19. mars peker to medlemmer av arbeidsutvalget (AU) i 8. mars-komiteen på vår plakat som et budskap som bør ut av toget. Hvordan plakaten bryter med hovedparolene, forstår vi ikke.

Begrepet «terf» er en forkortelse for «transekskluderende radikalfeminist» som for noen år siden ble tatt i bruk som en nøytral betegnelse for feminister som vil ekskludere transkvinner fra kvinnebevegelsen. Vi mener riktignok det verken er radikalt eller feministisk å ekskludere en utsatt minoritet, men det er begrepets opphav.

I god 8. mars-tradisjon satte plakaten vår en feministisk problemstilling på spissen. I likhet med plakatene i toget som hang ut KrF, Trump og Musk, var også vår plakat litt sleivete formulert. Vi vil ikke stemple enhver meningsmotstander som fascist, men det er viktig å påpeke koblingen mellom ekskludering av transfolk og fascisme.

La oss forklare. Fascismen er på frammarsj. Undertrykking og ekskludering av skeive, og særlig transfolk, er sentral i dagens dreining mot ytre høyre. I Ungarn forbys pride-markeringer og skeive aktivister forfølges. I USA, hvor fascismen gjør raske fremskritt, blir transpersoner målrettet og systematisk utvisket fra samfunnet. Trump-regimet nekter plutselig transpersoner og ikke-binære pass med riktig kjønnskategori. Begrepet «trans» får ikke lenger nevnes i skolen, og bøker fjernes fra bibliotekene.

Disse få eksemplene, blant mange, minner om det Hannah Arendt kalte denasjonalisering. Etter selv å måtte flykte fra Tyskland, beskrev Arendt hvordan jøder, roma, homofile, sosialister og andre som senere ble sendt i konsentrasjonsleirene, først måtte denasjonaliseres. Altså ekskluderes fra fellesskapet og våre felles grunnleggende rettigheter. Igjen systematiseres marginaliseringen av uønskede grupper i samfunnet: skeive, innvandrere og ikke minst kvinner.

«Vi trenger en sterk feministisk bevegelse med plass til alle»

Hensynet til kvinner og jenter skyves fram som en grunn til å undertrykke transfolk. Det argumenteres for at jenter må beskyttes mot overgrep i garderober, barn må beskyttes mot den «skeive agendaen» og transfolk som «egentlig er perverse pedofile». Retorikken er slående lik den som ble brukt mot homofile for få tiår siden. Resultatet er selvfølgelig ikke frigjørende for verken cis- eller transjenter, men grunnleggende kvinneundertrykkende. Likevel begås overgrep mot transfolk i feminismens navn. Når selverklærte feminister gjør det til sitt politiske prosjekt å ekskludere transfolk, løper de fascistenes ærend.

Vi verken skrev eller mener at AU i 8. mars-komiteen er fascister og vi håper ikke at de definerer seg som transekskluderende. Vi skrev at terf=fascisme, i betydningen at transekskluderende «feminister» bygger opp under fascistiske budskap. Vi ønsker en forklaring på hvordan det bryter med de vedtatte hovedparolene.

Vi er enige i at om 8. mars-toget skal være slagkraftig, må man forenes om en felles politisk plattform som er demokratisk vedtatt på parolemøtet. Men basert på uttalelsene til Lium og Roshauw virker det som at de helst vil fjerne alt de ikke liker fra toget. De nevner spesifikt tre slagord de mener bryter med de vedtatte parolene: «Stripping er kunst», «Sexarbeidere er også feminister» og vår plakat «Terf=fascisme». Slagordet om sexarbeidere kan forstås som å bryte med den vedtatte parolen om prostitusjon, men det er et tolkningsspørsmål – slagordet sa ikke rett ut «nei til sexkjøpsloven». Men hvordan slagordet «stripping er kunst» bryter med vedtatte paroler, forstår vi ikke. Det ble ikke vedtatt noen paroler om stripping, dermed virker det for oss som om slagordet først og fremst bryter med AU-medlemmenes eget politiske syn.

Lium og Roshauw sauser sammen alt de ikke liker og hevder det strider med de vedtatte parolene. Det finner vi oss ikke i. Debatt om hva feminisme innebærer og hvor langt selvbestemmelse og fritt valg går har alltid vært en del av bevegelsen, heldigvis. Mange av oss har bakgrunn fra den tradisjonelle kvinnebevegelsen, og ingen av oss er organisert i Inkluderende Feminisme-Initiativet. Flere av oss er for sexkjøpsloven og forbud mot strippeklubber, andre av oss er mot. En del av oss definerer oss som radikalfeminister. Alle er vi for en inkluderende feminisme. Det finnes langt flere feminister som anser menneskeverdet til transfolk og ikke-binære som en sentral del av dagens feministiske kamp enn 8. mars-komiteen later til å tro.

Nå når fascismen vokser seg større for hver dag som går, behøver vi en sterk feministisk bevegelse med plass til alle som er offer for patriarkatet, også transpersoner. Vi trenger trygge parolemøter hvor det er rom for diskusjon og uenighet, samtidig som transfolk ikke opplever samme hets og trakassering som de får fra høyreekstremister. Og vi behøver et samlet, slagkraftig og demokratisk vedtatt 8. mars-tog, ikke ekskludering basert på hva medlemmene i AU syns hører hjemme og ikke.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kultur

Selvopp­tatt­hetens triumf

Klassekampens femsiders oppslag (18. oktober) der regissør Joachim Trier og forfatter Karl Ove Knausgård hyller hverandre uhemmet, fikk meg til å tenke tilbake tiI 1973. Da var (det) tomt i gatene da NRK sendte Ingmar Bergmans TV-serie Scener fra et ekteskap. Med intellektuelle briller ligger Erland Josephson – psykolog – og Liv Ullmann – skilsmisseadvokat – i sengen som Johan og Marianne. Det tilsynelatende perfekte ekteskap går i oppløsning over seks timelange episoder. Her får vi et sterkt innblikk i sjelelivet slik det kan utfolde seg blant velhavende, akademiske overklassemennesker.

Språk

Men var det Horats?

Kjære Vibeke Roggen! Ser av din kommentar på side seks i Klassekampen 22. oktober at du kritiserer Igor Bondar (og for så vidt meg som oversetter) for dårlig gjengivelse av Horats. Men hvordan kan du være så sikker på at det er Horats Igor Bondar sikter til? Hverken i hans tekst (på russisk) eller i korrespondansen mellom ham og meg underveis, er Horats blitt nevnt. I teksten hans står det ganske enkelt « … когда у соседа горит дом, его нужно тушить. Иначе огонь перекинется на твой. По такому принципу люди жили веками». Oversettelsen min er dekkende for dette: «…om huset brenner hos naboen, da må man slukke brannen.

Sentralisering

Helt enig, Braanen

Bjørgulv Braanen kritiserer 24. oktober regjeringen for å sentralisere. Braanen tegner et bilde av en regjering med «Oslo-brillene» på, som «forsterker sentraliseringen ved å flytte studieplasser til Oslo-gryta». Kritikken er helt feilslått. I årets budsjett har regjeringen økt kapasiteten på sykepleierutdanningene med 500 studieplasser. Universitetene og høyskolene har de siste årene fått betydelige midler øremerket nye studieplasser i sykepleie. Noen av institusjonene ikke har klart å fylle disse plassene på grunn av få søkere.